Som for all annen naturvitenskapelig forskning er jordskjelvforskning fundamentert på innsamling av data. Innsamling av jordskjelvdata er imidlertid kostbart og tidkrevende. Det er også en tålmodighetsprøve fordi vi må vente til naturen selv rører på seg.
Når vi så registrerer utslagene fra mange sensorer plassert forskjellige steder i landet, begynner arbeidet med å bestemme lokasjonen (episenteret) og styrken til jordskjelvet. Dette krever dedikert fagpersonell, og prosessen er ikke enkel å automatisere.
Som i Skjelvet består sluttresultatet i at vi kan sette «den røde prikken» på kartet. I noen få tilfeller kan vi markere «gule prikker» for eksplosjoner.
Ingenting er gratis
De fundamentale spørsmålene jordskjelvforskerne deretter stiller er: Hvorfor her? Hva er den geologiske sammenhengen? Hvorfor så store? Hvor ofte? Andre spørsmål relateres til samfunnsrisiko, mens grunnforskning handler om «hvorfor» og «hvordan» Jorden deformeres, og hvordan rystelsene forplanter seg gjennom jordskorpen.
I Norge forventer vi at den videre analysen forteller hvor dypt i jordskorpen deformasjonen fant sted (hyposenteret), samt geometrien på bruddsonen og retningen på de spenningene som forårsaket bruddet.
Selv om vår jordskjelvhistorikk er fryktelig kort sammenliknet med de langsomme prosessene som forårsaker jordskjelv, har vi kommet et stykke på veg med å besvare de sentrale spørsmålene, ikke minst takket være avansert geomekanisk modellering. Men dessverre: ingenting her i verden er gratis. Jeg mener at et nasjonalt senter for jordskjelvforskning burde være en selvfølge i et land med Norges jordskjelvaktivitet og Norges økonomiske muskler.
Oljeindustriens betydning
Seismologisk forskning og jordskjelvovervåkningen gjøres i dag ved NORSAR, som er en selvstendig forskningsstiftelse, og ved universitetene i Bergen og Oslo. Én finansieringskilde har vært avgjørende for det aller meste vi kjenner til om Norges jordskjelv: oljeindustrien.
Da oljeeventyret skjøt fart gjennom 1980-årene, var to elementer avgjørende. For det første var oljeselskapene klar over sitt samfunnsansvar, og de finansierte derfor en bred vifte av forskningsprogrammer med et uttalt mål om å styrke norsk forskningskultur. For det andre var vi inne i perioden med store produksjonsplattformer plassert på bunnen av Nordsjøen. Utfordringen var at disse kunne være meget følsomme for store både bølger og jordskjelv.
Resultatet av satsingen, basert på midler fra oljeindustrien, er at vi vet usedvanlig meget mer om jordskjelvaktiviteten enn vi gjorde for 40 år siden. Når vår kunnskap om årsaken(e) til jordskjelvene har basis i den grunnforskningen som ble finansiert og gjennomført fra 1980 og fram til tidlig på 2000 tallet er spørsmålet: Kan denne videreutvikles, eller står den nå i fare for å forvitre?
Oljeindustrien sponser riktig nok fremdeles Norsk Nasjonalt Nettverk som opereres i et samarbeid mellom UiB og NORSAR. Men dette gir kun en grov oversikt og ikke en løpende rapportering som vil være ønskelig.
Trenger ny finansiering
Nå er det nye tider. Oljeindustrien har gjennom en lengre periode spart hvor det kunne spares, og de store plattformenes epoke er over.
For oss som har hatt gleden av å være med på et lite eventyr innen seismologisk forskning, er det tydelig at tidene er endret. Den største norske industrien er nytteorientert, og jordskjelvforskning er ikke lenger et sentralt nytteelement. Faren for kunnskapsforvitring er reell. Det gjelder også innenfor seismologi, og jeg mener det er på tide at Norges forskingsråd kjenner sitt ansvar.
I dette perspektivet er det ganske spesielt at Forskningsrådet hvert eneste år siden 2009 har bidratt med store summer til et seismologisk forskningssenter i Italia, mens våre egne jordskjelvinstitusjoner ikke har mottatt en eneste offentlig krone for å bedre forståelsen for vår nasjonale jordskjelvaktivitet.
Det er derfor betimelig å spørre nasjonale, bevilgende myndigheter hvorfor det er så vanskelig å finne den lille finansieringen som trengs for å opprette og opprettholde et nasjonalt forskningssenter for seismologi. Et senter som også kan fokusere på samfunnsnyttige anvendelser: så som oppdatering av risikokart, beredskapsanalyser og bidrag til sikring av bygg og anlegg.
Jeg ber om at de som har makt og innflytelse om å bidra til realiseringen av et norsk, nasjonalt forskningssenter for seismologi (slik f.eks. NORSAR har foreslått). Med referanse til diskusjonen i etterkant av Skjelvet, vil vi kanskje da også kunne få en bedre forståelse for i hvilken grad Oslo er truet av fremtidige rystelser. Et nasjonalt senter vil også kunne gi praktisk risikovurdering for alt fra viktige bygg (Eurokode 8), broer, tunneler, lagring av radioaktivt avfall, samt bidra til grunnforskning om jordskorpens pågående deformasjon.
Dr. Conrad Lindholm
SeismoConsult