Tror ikke på Gjerdrumutvalgets konklusjonerDronebilde tatt etter kvikkleireskredet på Gjerdrum i desember i fjor. Foto: Jarand Wasrud

Tror ikke på Gjerdrumutvalgets konklusjoner

Gjerdrumutvalget, som har studert årsaken til leirskredet på Gjerdrum 30.12 i fjor, pulveriserer ansvaret for hvorfor skredet gikk, hevder kronikkforfatter Rune Østgård.

Gjerdrumutvalget har fått mange til å tro at skredet ikke ville ha skjedd bare noen hadde tatt ansvaret med å bære stein nedi Tistilbekken. Blikket rettes dermed mot kommunen, golfklubben og grunneieren.

De overser at NGI, gjennom å friskmelde området, satte opp en situasjon der en liten menneskelig svikt, en systemsvikt eller en annen tilfeldig hendelse kunne utløse en stor katastrofe. Dette er noe som jeg regner med at mange i Gjerdrum reagerer på med fortvilelse.

Mine undersøkelser viser at slike utvalg også opererer med en annen oppfatning av hva som er sannsynlig enn det som de fleste av oss gjør. Det fører til at de gjør mange feil i vurderingene av fakta. Gjerdrumutvalgets rapport er ikke noe unntak i så måte.

Hvor startet skredet?

Utvalget skriver at kvikkleireskred «ofte» er utløst som følge av erosjon. Det er ikke en gjengs oppfatning. Statsgeolog Gunnar Holmsen skrev allerede i 1938 at «I det hele synes det at store lerfall kun undtagelsesvis har løsnet som følge av erosjonsskred.» Det har ikke endret seg i de senere årene.

Gjerdrumutvalget tror skredet startet med små utglidninger ved bekken, men det er det ingen som har sett. De skriver at hver utglidning har gjort skråningen brattere og forverret stabiliteten, slik at det har glidd ut stadig større «skalker». Dette er gjetning som skyldes at geoteknisk teori har dårlig skråningsstabilitet som sin viktigste forklaring på kvikkleireskred.

Teorien har mange svakheter. Den kan for eksempel ikke forklare hvorfor mange kvikkleireskred har gått på tilnærmet flat mark. Basert på beregningen av skråningens «sikkerhetsfaktor», skulle det også ha rast ved Holmen for lenge siden, noe Multiconsult påpeker i sin underleveranse til utvalget.

Rune Østgård

Tilpasser fakta til teorien

Det å si at skredet startet med små utglidninger innebærer altså at utvalget tilpasser vurderingen av fakta til teorien.

Andre granskningsutvalg har gjort det samme. For eksempel mente utvalget som undersøkte Skjeggestadskredet i 2015 [Bruer ved Mofjellbekken på E18 ble påført alvorlige skader, red. anm.] at grunneieren hadde fylt opp 3 500 m3 med masser. Det fikk akkurat så vidt regnestykket over skråningsstabilitet til å vise at fyllingen forårsaket kvikkleireskredet. Fylkesmannen mente derimot at det ikke var grunnlag for å si at det var fylt opp mer enn 1 600 m3, noe som var alt for lite til at regnestykket kunne gå opp.

Det er imidlertid også typisk at ledende geoteknikere ikke tar det innover seg når de får slike korreksjoner. Så når Gjerdrumutvalgets rapport refererer til Skjeggestadskredet, skriver det at det ble fylt opp 3 500, ikke 1 600 m3. Jeg lurer på hva grunneieren på Skjeggestad tenker om det nå.

Mangler ethvert vitenskapelig grunnlag

Utvalget har også gått i den fella at de har fokusert for mye på én enkelt faktor, og unnlatt å undersøke andre mulige skredmekanismer grundig. Det er en vanlig feil i geotekniske skredundersøkelser. Finner man årsaken gjennom en spekulativ bruk av teorien om dårlig skråningsstabilitet, så stanser man oftest der.

For eksempel «frifinner» de Statens vegvesen for at røret under Fv. 120 var underdimensjonert ved å påstå at «Oppsamling av vann påvirker ikke stabilitet negativt, og kan ikke i seg selv utløse kvikkleireskred».

Påstanden mangler ethvert vitenskapelig grunnlag. Til sammenligning skrev utvalget som vurderte årsakene til Sørkjosenskredet i 2015 [et undersjøisk skred som blant annet tok med seg en molo, red. anm.] at «Den mest sannsynlige utløsende faktoren er stor nedbør kombinert med snøsmelting».

Det som imidlertid er elefanten i rommet, er at Gjerdrum-området var farlig, og at NGI som hadde ansvaret for prosjekteringen var fullstendig klar over det. I en rapport av 24.7.2003 skriver de at «Grunnundersøkelsene viser sensitiv / kvikk leire over det meste av reguleringsområdet og tilgrensende områder». NGI ga derfor området «høy» faregrad, dvs. den høyeste faregraden.

Når NGI senere friskmeldte området, skyldtes det to forhold:

  • Det ene er at NGI trodde at de kunne gjøre området trygt. Etter utbyggingen og sikringstiltakene meldte de inn til NVE at området hadde fått faregrad «lav», dvs. den laveste faregraden. Det viser etter mitt syn at de har hatt en overdreven tro på egne evner til å temme naturkreftene.
  • Det andre er at de ikke så for seg at et skred ved Holmen kunne forplante seg sideveis til Nystulia. I en sak på geo365.no den 30. september uttalte adm.dir. Lars Andresen i NGI at det er et særlig behov for mer kunnskap om skred som brer seg sideveis. Jeg stusser over dette. Flere av de mest kjente skredene utviklet seg sideveis, f.eks. Verdalsraset i 1893, Rissaraset i 1978 og Kattmarkaraset i 2009. Forklaringen på at geoteknikere har oversett det ligger i det ensidige fokuset på skråningsstabilitet, dvs. at de konsentrerer seg om at skred brer seg oppover i bakker.

Opprinnelsesstedet er ikke interessant

Nilmar Janbu var en av geoteknikkens mest fremtredende akademikere. En gang skrev han at «Dessuten er det vanskelig eller umulig på forhånd å peke ut akkurat det sted hvor raset vil starte».

Spørsmålet om akkurat hvor og hvordan Gjerdrumskredet ble utløst er derfor mindre interessant.

Utvalget har pekt på at et område nedenfor Fjellinna også var farlig. Skredet kunne like gjerne ha startet der, eller et helt annet sted. Det var noe tilfeldig akkurat hvor og når det ble utløst. Det sentrale er at området var farlig.

Frikjent – men likevel «skyldig»

Gjerdrumutvalgets rapport er etter min oppfatning enda et eksempel på at undersøkelsesgruppene bidrar til å pulverisere ansvaret for kvikkleireskred. Den skyver fokuset vekk fra det geotekniske konsulentselskapet som har tjent penger på å vurdere skredfaren, og over på golfklubben, grunneieren og kommunen.

Samtidig er bevisene som utvalget presenterer for svake til at de sistnevnte kan bli ilagt ansvar ved en eventuell rettslig prøving.

Resultatet kan bli at en del mennesker i Gjerdrum opplever det som om de blir stemplet som skyldige i at skredet skjedde. Rapporten kan også få noen av dem til å tro at de faktisk har gjort noe galt, og det er bare ufattelig trist.

Om forfatteren: Rune Østgård er advokat og partner i Advokatfirmaet Libertus AS på Steinkjer. Forfatteren har nettopp lansert boka Kvikkleire – farlige teorier. En av grunnene til at han skrev boka, var at han ville finne ut hva som var årsaken til at ansvaret for kvikkleireskred pulveriseres.

X