Bildet over: Dagens utsikt over Oslo fra Ekebergåsen fortoner seg selvsagt ganske forskjellig fra hvordan den var i begynnelsen av steinalderen. Det var kun hav de første menneskene som kom til Norge kunne se fra dette utgangspunktet. Først et stykke inn i jernalderen (500 f.Kr. – 1050 e.Kr.) ble det som i dag utgjør kjernen av Oslo tørt land.
Egentlig er det best å starte på toppen og gå nedover, bakover i tid, slik geologer flest tenker.
Fra Ekebergsletta er det også god utsikt over Indre Oslofjord med Oslo-gryta, men framfor alt er det fra dette utsiktspunktet du skal innbille deg at noen av våre forfedre stod for 10 400 år siden og kikket utover Skagerrak, ikke fjorden, for på den tiden hadde landet bare så vidt begynt å stige opp av havet, og dette var den ytterste utpost, omtrent som Verdens Ende i dag.
Ekeberg (med alle fotballbanene som brukes under Norway Cup) var bare en øy. Arkeologene har gjort funn – flintavslag – som kan tyde på at det kom mennesker hit allerede lenge før isen over landet hadde smeltet helt bort. De var sankere, fiskere og jegere og brukte flint til å lage pilespisser og andre redskaper. Disse menneskene kunne imidlertid ikke ta fordel av den tette vegetasjonen som nå dominerer Ekebergåsen. De måtte nok ta til takke med et goldt, tundralignende landskap. Etter hvert som landet steg, kom nytt land til syne, og vier, bjørk og andre hardføre vekster slo rot.
Steinalderstigen tar deg nesten helt ned til Gamlebyen og tilbake til bronsealderen (1700 f.Kr.). Da stod havet 15 meter høyere enn i dag. Gårdssamfunnene hadde vokst fram, og jordbruket hadde utviklet seg til den dominerende leveveien. Flint og redskaper som økser, kniver og sigder av flint importeres sørfra, og de første gjenstandene av metall dukker opp, først og fremst praktgjenstander av kobber, men også sølv og gull.