De sedimentære bergartene i Yorkshire på østkysten av England har mange likhetstrekk med Nordsjøens geologi. Her finner vi skifre, sandsteiner og kalksteiner som er avsatt fra tidlig jura til sen kritt, og utallige studenter og geologer fra Norge har hatt opplæring mellom disse flotte blotningene. Ikke så rart kanskje, for på land her hjemme finner vi stort sett bare «urgamle» gneiser og granitter som minner lite om kildebergartene og reservoarbergartene på sokkelen. Det er derfor en dyd av nødvendighet å gjøre strandhugg hos våre engelske venner hvis vi skal bli petroleumsgeologer.
Geologene var likevel langt fra de første som la sin elsk på denne vakre kyststrekningen. Skriftlige dokumenter viser at vikingene allerede på 800-tallet hadde erobret Cleveland – «landet av klipper» – og bosatt seg der.
Men nå var det altså vår tur. Vi var 29 studenter i faget Sedimentologi og stratigrafived NTNU som var klare for en uke med feltarbeid i Yorkshire’s bratte klipper. For mange av oss var det første gangen vi skulle ut av klasserommet og lære geologi. Spennende.
Målt i tid var arbeidsdagen lang. Hver dag besøkte vi to lokaliteter. På den ene klatret vi oppover de nesten loddrette veggene og studerte lagene som står stablet oppå hverandre i detalj. Hensikten var at vi med egne kunnskaper og lærernes nødvendige hjelp skulle prøve å forstås på hvilken måte lagene var avsatt. På den andre lokaliteten ble det litt mer avslappet, vi observerte og diskuterte i det lange og det brede, godt ansporet av lærernes uendelige rekke av intrikate kontrollspørsmål.
En viktig hensikt med feltkurset var å oppnå en bedre forståelse av avsetningsprosesser og avsetningsmiljø. Kyststrekningen vi besøkte var perfekt for dette. Bergartene har sedimentære strukturer som kryssjikt, bølgeslagsmerker, bioturbasjon, sporfossiler og mange andre som står forklart i lærebøkene, og som det er morsomt å se i virkeligheten for første gang. Etter noen timer med klatring, måling, hamring og diskusjoner falt bitene på plass, og vi kunne stolt presentere en konklusjon for den enkelte lagpakke.
Tilbake på hotellet var det mer undervisning og krevende rapportskriving. Der og da fikk vi sortert tankene, og noen av de mange spørsmålene som vi hadde stilt oss selv ute i felten ble besvart – av oss selv.
Denne måten å lære geologi på er svært effektiv. Hele pensum ble repetert på bare fem dager, og de vanskelige begrepene sedimentologi og stratigrafi fikk en helt ny betydning. Kunnskapene trengte seg nesten umerkelig inn. Og timene fløy, det som i utgangspunktet var en «lang» dag gikk unna i en fei, aldri før har jeg opplevd at det å lære er så moro.
På kurset fikk vi anledning til å studere mange forskjellig avsetningstyper. Nå vet jeg hvordan jeg skal se forskjellen på for eksempel kontinentale og marine avsetninger. For oljegeologene er det nemlig viktig å forstå om reservoaret består av sandsteiner avsatt i elver eller på dypt vann, eller om vi for eksempel har å gjøre med avsetninger i et delta.
Noe av det mest spennende for oss nordmenn var kanskje å klatre i krittavsetningene fra sen kritt tid (se geologisk tidsskala side 11). Kritt er reservoarbergart på det gigantiske Ekofiskfeltet, men slike krittavsetninger finnes ikke på land i Norge. Langs kysten av Yorkshire fikk vi også anledning til å se nærmere på den svarte, organisk rike Kimmeridge Clay skiferen som tilsvarer Draupneskiferen. Draupneskiferen er som kjent kildebergarten til nesten all olje og gass i Nordsjøen.
Geologiens mange muligheter gjør det vanskelig å velge studieretning. Ingeniørgeologi er unektelig ganske spennende. For ikke å si miljøgeologi. Det må jo være fremtidens fag? Eller hva med et liv i en gruve? Kanskje forskning er det rette for meg?
Kurset i Yorkshire gjorde at vi kom litt videre i tankeprosessen. Kursleder Sverre Ola Johnsen presenterte oss for en liten del av oljeindustrien og ga oss muligheten til å studere Nordsjøens geologi, om enn på land.
Skrevet av Sara Balstad Tviberg