Markedets brutale realitet

Etter den meget uheldige konkursen i Sydvaranger Gruve er det i geo365.no publisert 4 stk. nærmest indignerte innlegg som tar opp temaet «rovdrift» og «ødeleggelse for fremtidig gruvedrift». Dette karakteriseres da som «lovbrudd» og «gruveskandale».
Som tidligere ansatt i Sydvaranger ASA (nedlagt i 1997) har jeg med stor interesse fulgt Sydvaranger Gruves utvikling etter etableringen i slutten av 2007. Moderselskapet Northern Iron, notert på den australske børsen, har helt fra starten lagt ut omfattende dokumentasjon av selskapets utvikling.
Med bakgrunn i denne dokumentasjonen, samt utviklingen i markedet for jernmalm har jeg følgende kommentarer på de aktuelle innleggene i geo365.no.
«Rovdrift»
Etter min mening bør begrepet «rovdrift» på en forekomst vurderes utfra forekomstens produksjonsmuligheter (dvs., både selve forekomsten og infrastruktur/tekniske anlegg) før og etter etableringen av selskapet som påstås å ha bedrevet rovdrift. I Sydvaranger Gruves tilfellet må det da fortas en sammenligning av produksjonsmulighetene i malmfeltet før etableringen i 2007 og etter konkursen 18.11.2015:

• Status før etableringen i 2007: Dagbruddene, og da spesielt i hovedforekomsten Bjørnevannsmalmen, er drevet til bunns. Dvs., ingen gråbergavdekning som forberedelse til produksjon på dypere nivåer. Videre dagbruddsproduksjon er kun mulig etter omfattende gråbergavdekning. Infrastruktur/tekniske anlegg er enten solgt eller i dårlig stand etter drøyt ti års stans.
• Status etter konkursen 18.11.2015: Selv om tempoet har vært redusert betydelig det siste året er det foretatt en omfattende gråbergavdekning i løpet av driftsperioden, anslagsvis 40-45 million tonn i hovedbruddet. Hva gjelder infrastruktur/tekniske anlegg er anleggene totalrenoverte og i en stand de ikke har vært de siste 30 år.

Konklusjon: «Rovdrift» er ikke det jeg forbinder med Sydvaranger Gruves etablerings- og driftsperiode!
«Ødeleggelse for fremtidig gruvedrift»
Som nevnt ovenfor er forholdene for fortsatt drift, forekomstmessig og anleggsmessig, bedre enn de noen gang har vært siden Sydvaranger ASA stanset driften i 1997. Bortsett da fra markedsutviklngen for jernmalm de siste to år. Spotprisen for jernmalm (62% Fe, CFR Tianjin port) har siden desember 2013 vært i fritt fall fra ca. $US 140/tonn til dagens pris som nærmer seg $US 40/tonn. Den meget uheldige underkuttingen av «storsleppa» i Bjørnevannsbruddet har selvfølgelig på kort sikt gjort vondt verre i en vanskelig økonomisk situasjon. Men, dette betyr ikke tap av malmreserver på lang sikt. Malmen er fortsatt der. Langsiktig drift i Bjørnevannsforekomsten forutsetter en utvidelse av dagbruddets vestvegg, samtidig som man da kan takle sleppa ovenfra på en kontrollert måte.
Konklusjon: Det som ødelegger for fremtidig drift er ikke Sydvaranger Gruves drift i perioden 2008-2015, men markedsforholdene som preges av en tiltagende overproduksjon fra de største produsentene i Brasil og Australia, samt en flatere økonomisk vekst i Kina. Utsiktene er dessverre ikke lyse, spesielt ikke for en produsent som i en oppstartsfase med gråbergavdekning må ta ut nesten 20 million ton stein i gruva for 2,3 million tonn sluttprodukt.
«Lovbrudd»
Sydvaranger Gruve har etter min mening vært nødt til å reagere hurtig på stadig fallende jernmalmpriser de siste to årene. Det som kunne gjøres var å begrense gråbergavdekningen, spesielt det siste året, og istedenfor åpne fattigere og vanskeligere prosesserbare forekomster syd i malmfeltet, men som det kunne produseres fra uten særlig gråberg. Dette var selvfølgelig ikke en løsning på lang sikt. Men hva var alternativet? Etter 8 aksjeutvidelser til stadig lavere aksjekurser var det ikke mer å hente på kapitalmarkedet. Konkursbegjæring var vel heller ikke et umiddelbart alternativ, når aksjeeierne i sum har investert vel 2,3 milliard kroner frem til og med 2012, nesten 400 arbeidsplasser sto på spill, og man fortsatt kunne håpe at markedet skulle snu. I tillegg ble det gjennomført omfattende kostnadsreduserende tiltak, som alle ansatte lojalt stilte seg bak, bl.a. gjennom en generell lønnsreduksjon.
Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) har selvfølgelig vært klar over omleggingen av driften i forhold til godkjent produksjonsplan. Men, hva kunne DMF gjøre annet enn å be bedriften om en forklaring? Stanse driften med konkurs som sikker resultat, ilegge bøter, eller gi bedriften tid til å forklare seg? Jeg tror svaret gir seg selv!
«Gruveskandale»
Jeg synes man skal være meget forsiktig med å karakterisere Sydvaranger Gruves nødvendige håndtering av en kritisk økonomisk situasjon som en gruveskandale.
Det man selvfølgelig kan stille spørsmål ved er hvordan et prosjekt som i utgangspunktet skulle investere ca. 700 million kroner i aksjekapital endte opp med å måtte be eierne, innen 2012, om ytterligere 1,6 milliard kroner for å få prosjektet på rett spor.

Joseph Muurmans har vært produksjonssjef i Sydvaranger ASA.
joseph.muurmans@gmail.com