Delikat, informativ og – litt galt

Læreboka i geografi for den videregående skolen demonstrerer med sin oppbygning at geologi er et fag for samfunnet. Etter et innledende kapittel om kart, projeksjoner og GIS følger flere kapitler med grunnleggende geologiske prinsipper (jordskorpen, berggrunnen, landformene, landskapet), og etter dette skal elevene være modne for å ta i mot kunnskap om klima, ressurser, næringsstruktur, bosetting, befolkning og andre viktige samfunnsanliggender.
Med en slik oppbygning følger boka også lærerplanen, der det skal legges vekt på at elevene skal utvikle forståelse for samspillet mellom naturen og samfunnet.
Geofagene levde lenge sine egne liv der de først understøttet gruveingeniører og senere oljegeologer. Men utviklingen har gått i retning av «geologi for hele samfunnet», og i dag vet folk flest derfor forskjellen på en teolog og en geolog. Hvem har for eksempel ikke hørt på nyhetene at «en geolog er på vei» – etter enda et nytt skred? Derfor er det gledelig at vi har fått en lærebok som til fulle har tatt dette inn over seg.
Boka er en sann fryd å lese. Den har flotte illustrasjoner i form av bilder, kart og tegninger. Forfatterne har til fulle forstått at geofagene skiller seg fra mange andre fag ved at de gir tilgang til et enormt materiale for illustrasjonsformål. Mange av tegningene er originale og tilpasset unge lesere som ikke kan verdsette kompliserte illustrasjoner laget for vitenskapelige publikasjoner.
Læreboka skiller seg også ut fra læremateriell som tidligere generasjoner har blitt utsatt for. En bråte med spørsmål og oppgaver gir anledning til refleksjon og diskusjoner elevene i mellom. Jeg vi tro dette er langt nyttigere enn endeløse tekster der forfatterne selv gir alle svarene.
I etterkant av Paris-avtalen er kapitlet RESSURSENE av spesiell interesse. Utgangspunktet er at naturressurser definert som «forekomster i naturen som vi mennesker har teknologi og økonomi til å utnytte, og som på en eller annen måte dekker et behov». Tilgang til energi er én av disse ressursene, og kapitlet gir en grei gjennomgang av ikke-fornybare ressurser (kull, olje, gass, kjernekraft), betinget fornybare ressurser (biomasse) og fornybare ressurser (solenergi, vindkraft, vannkraft, jordvarme).
Men vi får kun en beskrivelse av de forskjellige typene. Det er viktig nok, men det som mangler i samfunnsdebatten er en kvantitativ forståelse av det relative forholdet i bruken av dem. Det hadde derfor vært nyttig med noen tall som viste elevene at verden er fullstendig avhengig av fossile energikilder i mange tiår fremover, og at de fornybare kildene fortsatt kun gir svært små bidrag til energiforbruket.
Opplysningen på side 195 om at «Norge og flere land er i ferd med å fange og lagre CO2-gass i store skala» er dessverre direkte feil. Faktum er at fangst og lagring foregår på et antall steder rund omkring i verden som kan telles på én hånd. Den demonstrerer poenget over til fulle. Politikere, samfunnsdebattanter og journalister med bakgrunn fra humanistiske fag må interessere seg mer for tall. Tall er nøkkelen til all forståelse.