Fokus er på livet i fuglefjellet med sine 70 000 innbyggere. Mange av dem er reirbyggere og sørger for et yrende liv i hekkesesongen. Sjøfugl som alke, lomvi, ærfugl, lunde, krykkje og skarv blir linselus for tålmodige TV-tittere. Kameraer i alle tenkelige og utenkelige posisjoner vil sørge for at «sanntids» livet i fuglefjellet dokumenteres i detalj.
Men hvorfor søker fuglene akkurat hit?
Nærheten til matfatet i Barentshavet er utvilsomt den viktigste årsaken til den attraktive hekkeplassen. I tillegg bidrar bratte fjell som stuper rett i havet med sprekker og hyller velegnet for midlertidig bosetting. La oss derfor se på det geologiske grunnlaget for at boligfeltet er så attraktivt
Bergartene på Hornøya er en del av den sedimentære lagrekken av sen proterozoisk alder (1000-542 millioner år siden) på Varangerhalvøya. Lagrekken er, til tross for sin høye alder, viden kjent for usedvanlige gode blotninger av et stort spekter av bergartstyper og tilhørende avsetningsmiljøer.
Geologisk er Varangerhalvøya delt i to av en kjempeforkastning, Trollfjord-Komagelv-forkastningen som stryker NV-SØ tvers over halvøya. Hornøya ligger trygt plassert på nordsiden av forkastningen i den flere kilometer tykke Barentshavgruppen, en lagpakke bestående av alt fra dyphavssedimenter til forgreinete elvesystemer.
På det geologiske kartet over vardøområdet ser vi at Hornøya har bergarter tilhørende Godkeilaleddet, en del av Båsnæringenformasjonen, og består av enheter organisert i flere oppgrunning- og oppgrovningsenheter tolket som deltautbygginger i et miljø påvirket både av elve- tidevannsprosesser.
Litologien veksler mellom skifer, slamstein og finkornet sandstein.
Hva gjør så bergartene på Hornøya til utmerkete boplasser for fuglene?
Sedimentære bergarter danner naturlig nok sprekker, hyller og utstikkere styrt av lagdeling og varierende motstand mot nedbrytende krefter.
Vekslende litologi i Godkeilaleddet forsterker dette. Lagrekken på øya faller mot øst og er en del av den østlige skjenkelen av den såkalte Vardødomen, en stor NNV-SSØ strykende antiklinal i Vardøområdet. Østlig helning på lagene gir slakere fallskråninger («dipslopes») mot øst og brattere skrenter mot vest der fuglefjellet ligger.
Lomviene hekker helst på hyller, og de har kanskje mest sans for sedimentære lagflater, mens alkene trives best i bergsprekker, og sier ikke nei til en skikkelig vertikalsprekk forårsaket av kompresjonen knyttet til dannelsen av Vardødomen. Så når du inntar godstolen og vokter fuglelivet på Hornøya, kanskje du oppdager fine strukturer, både tektoniske og sedimentære.
De steile blotningene på Hornøyas vestside er til dels vanskelig tilgjengelige og lite undersøkt, så her er rom for oppdagelser. Utenom hekkesesongen kan det kanskje være fristende å ta en tur ut. Men se opp for fugleskit!
Skrevet av William Helland-Hansen