Tett på dataene

Ny og innovativ teknologi var den indirekte årsaken til at Halvor Jahre først boret en tørr brønn og i neste omgang mistet sitt eget oljeselskap. Paradoksalt nok er dette forklaringen på at han i dag har det han selv mener er den aller morsomste sjefsjobben i letemiljøet på norsk sokkel – letedirektør i Lundin Norway.
– Vi må tilbake til den gangen jeg var letesjef i Genesis Petroleum. Vi hadde en lisens på britisk side, rett vest for Frigg-feltet, hvor det var to identiske strukturer. På den ene av disse var det allerede boret en tørr brønn. På den andre så vi imidlertid en AVO-anomali, og EM-data fra MTEM støttet opp om at det kunne være olje eller gass i prospektet, forteller Jahre.
Genesis Petroleum fant prospektet såpass interessant at det leide inn en (dyr) rigg og forberedte seg på å bore en letebrønn. Men først måtte selskapet tynne ut sin egen interesse og helst få nye partnere til å betale 100 prosent mot å sitte igjen med 20 prosent selv. Ikke lenge etter var kostnadene redusert til 75 prosent. Den første partneren var overbevist.
Så kom finanskrisen.
– Proppen gikk ut. Det var komplett umulig å skaffe flere partnere. Det var ingen som hadde penger å bruke. Men vi kunne ikke kvitte oss med forpliktelsen til å bore. Det ble en svært dyr brønn for et lite selskap som vårt.
Enda verre ble det da det viste seg at brønnen var tørr. Da var det «game over» for Genesis Petroleum. Porteføljen ble overtatt av Bayerngas, og de ansatte ble spredt for alle vinder. Jahre valgte å banke på døren til sine gamle venner i Lundin, dem han kjente fra sin tidligere karriere i både Saga Petroleum og DNO. Det viste seg at døren var vid åpen.
Seks år passerte i full fart. Hans Chr. Rønnevik, som hadde vært letedirektør siden 2004, nådde pensjonsalderen. Inn kom Halvor Jahre. I Lundin er det nemlig lov å lære av sine feil.
– Det første jeg gjorde var å leie Hans Christen tilbake som rådgiver, og nå jobber han fire uker på og én uke av, smiler den nye sjefen.
Kontinuiteten var sikret.
Lundins metode
Med den bakgrunnen er det ikke rart at mannen ikke tror på noen «silver bullet» i det store mangfoldet av teknologiske verktøy.
– Det er riktig å si at jeg er skeptisk til EM. Teknologien er – til tross for at den ble introdusert for mer enn 15 år siden – ikke moden ennå, og det er mange begrensninger som bestemmes av de geologiske rammebetingelsene.
Jahre presiserer at alle Lundins funn i Nordsjøen så vel som på Lopphøgda er EM-uavhengige. Forklaringen er at teknologien ikke virker verken på basement eller i karbonater.
– Slik vi ser det er det få kandidater for denne teknologien på norsk sokkel. Geologi og dyp til prospektene setter klare begrensninger. Men der betingelsene er de rette, kan EM være godt egnet for de-risking.
Geologen lar seg heller ikke blende av IP-teknologien (GEO 06/2014; «Formidabel suksessrate»).
– Jeg er ikke overbevist. Ryggmargsrefleksen min tilsier at vi også i dette tilfellet må utvise en god porsjon skepsis. Uansett er det helt avgjørende å ha et godt geologisk fundament når dataene skal tolkes. Vi kan ikke stole på én type teknologi.
Lundins metode er derfor å bruke mye data og mange forskjellige verktøy.
– Vår filosofi er å se på helheten basert på et mangfold av geologiske og geofysiske data, og Jahre gjør det helt klart at både han og organisasjonen er fiksert på faglig grundighet.
De som følger litt med vet imidlertid godt at Lundin er en pådriver for utvikling av ny teknologi (GEO 05/2016; «Går bananas med ny teknologi»). De som kjenner selskapets lete- og FoU-filosofi vet i tillegg at alle nyvinninger som kan hjelpe dem med bedre avbildning av undergrunnen saumfares nøye. Utsirahøyden med Edvard Grieg- og Johan Sverdrup-feltene er for eksempel «skutt sønder og sammen» med forskjellige typer seismikk. Etter suksessen på Lopphøgda har selskapet etablert et nytt testområde der.
– Vi trenger bedre data, så vi er gjerne med på utvikling av ny teknologi. Men fordi vi ikke har noen egen forskningsorganisasjon, er vi helt avhengig av et godt samarbeid med leverandørene.
– Dette gir mye god synergi, der vi kan styre utviklingen av den teknologien vi trenger, mens leverandørene får nye produkter å selge, sier Jahre.
Ny konkurransesituasjon
Aktørbildet på norsk sokkel er i stadig endring, og oljeprisfallet har akselerert endringsprosessen. Flere selskaper har trukket seg ut, noen har rett og slett bukket under, mens andre har blitt kjøpt opp. De som har vokst har enten gjort det gjennom oppkjøp og sammenslåinger eller gjennom organisk vekst.
Lundin Norway hører med til siste kategori, der både TFO- og de nummererte rundene har vært svært viktige, og sammen med Statoil og Det norske utgjør Lundin gruppen med «de tre store» innen leting på norsk sokkel. I køen bak er Point Resources i god fart til å vokse seg stor og bli en seriøs konkurrent (GEO 03 2016; «To the point»). Det skremmer ikke Jahre.
– Vi trenger partnere som tør å satse, og vi trenger konkurranse.
– Den konsolideringen vi nå opplever, der flere selskaper forsvinner, vil føre til nye selskapsdannelser, og dette er noe vi ser positivt på.
Jo da, vi har opplevd det før. Gründerne ser muligheter, slik Jahre selv gjorde i sin tid da han stiftet Genesis Petroleum, men lav oljepris gjør det i dag vanskeligere å skaffe til veie den nødvendige kapitalen.
Tror på Barentshavet
– Vi øker staben med 25 prosent i Harstad, spøker Jahre, vel vitende om at antall ansatte har økt fra 4 til 5, mens Statoil på sin side har fylt opp et stort bygg i byen.
– Barentshavet er et satsingsområde for oss, og årsaken er åpenbar, vi ser et stort antall prospekter i dette store området.
Og vi snakker om olje. Lundins letestrategi går ut på å finne olje. Gass er noe de finner i tillegg til olje. Derfor er ikke Norskehavet eller den dype Vikinggrabenen prioriterte områder akkurat nå.
– I Barentshavet vil vi ha en rigg de neste et og et halvt årene. Vi vil bore lete- og avgrensningsbrønner kontinuerlig, forteller geologen og referer til vekstkurven i reserver de siste 15 årene. Barentshavet skiller seg ut i forhold til Nordsjøen og Norskehavet. Det er ingen tegn til utflating i kurven.
Gohta- og Alta-funnene kan sammen inneholde mer enn en halv milliard fat olje, og med 40 prosent andel er disse selvsagt svært viktige for Lundin. Snart skal Neiden-prospektet fedrdigbores, like ved siden av Obelix, der mange mener det er gjort et funn allerede. Og det er flere lovende prospekter langs denne karbonattrenden lengst vest på Lopphøgda. Derfor har Lundin i kjent stil sikret seg med å binde opp mye areal.
– Elefantjakten i Barentshavet på 80-tallet ga ikke resultater. Men på Lopphøgda har vi nå knekket koden. Det er riktig nok mange av de gamle ideene som fortsatt gjelder, men vi nyter godt av nye data, forklarer Jahre.
– Både Gohta og Alta var kjente prospekter for 20-30 år siden, og begge ble boret, om enn på feil sted. Det er imidlertid godt mulig at begge hadde blitt funnet for en god stund siden om ikke Saga først ble kjøpt av Norsk Hydro, og Norsk Hydro så ble en del av Statoil.
Det er altså ikke gitt at restrukturering gir suksess. «Big» er ikke nødvendigvis «beautiful». Samtidig mener Jahre at noe viktig forsvant i dragsuget etter Saga. I følge Jahre har Lundin tettet hullet.
Barentshavet er imidlertid mer enn Lopphøgda.
Allerede neste år skal gigantprospektet langt nord i Barentshavet sørøst (GEO 05/2016; «Milliarder av fat i vente») testes med Statoil som operatør. Korpfjell er navnet Statoil har satt på prospektet. Etter en topp i Finnmark på grensen til Russland. Et funn her kan bli en «game changer» for Nord-Norge. At Lundin har blitt tilgodesett en andel viser den sterke posisjonen selskapet har fått på norsk sokkel.
Følger ideene
Jahre «vokste opp» i Saga Petroleum, petroleumsfaglig sett, dit han kom etter flere år på Blindern og ett år i Norsk Polarinstitutt.
Årene ved Universitetet i Oslo lærte ham Svalbard å kjenne, og hovedoppgaven i mikropaleontologi ble tatt i isødet. Uker og måneder i felt ser han med stor glede tilbake på. Der oppe lærte han også at det bare er hardt arbeid som teller. I løpet av en sommerjobb med en sju uker lang feltsesong hadde han én fridag.
Da Saga ble kjøpt av Norsk Hydro, valgte han å følge noen av kollegaene inn i DNO der han ble godt kjent med både Yemen og deler av Afrika. Men da Lundin Petroleum kjøpte DNO og startet Lundin Norway, var tiden inne til å tenke helt nytt. Genesis Petroleum var svaret. Fristelsen til å prøve seg på egen hånd ble for stor.
Vi vet hvordan det gikk. Etter fem år var han tilbake i «Rønneviks fabrikk» (GEO 07/2010; «En ny skalp i beltet»). Tidsnok til å være med på funnet av Johan Sverdrup i 2010.
Men da eventyret med Genesis Petroleum tok slutt, skulle leteideene som var klekket ut i den tiden forfølge ham en god stund.
– Det første jeg fikk i fanget da jeg begynte i Lundin var de lisensene som Genesis og Lundin hadde vært sammen om. Det ble derfor min jobb å modne prospektene på Manethøyden frem til boring.
Til sammen 3 brønner ble boret, og alle påviste olje, hvilket betyr at petroleumssystemet også virker lengst nord i Nordsjøen, rett nord for 62. breddegrad. Med ett unntak. Det finnes ikke et skikkelig reservoar. Det hjalp ikke at oljekolonnen var på 170 meter når de skitne sandsteinene bare produserte noen få hundre fat per dag. Det var heller ikke mye hjelp i en porøs og permeabel krittbergart når de gode reservoaregenskapene var noen få desimeter tykke. Derfor er lisensen tilbakelevert.
– I Lundin er takhøyden stor for å gjøre feil, påpeker mannen som har klatret helt til topps i Lundins 50 «mann» store letegruppe.
Men er det «å gjøre feil» å forfølge en ide som til slutt ikke ender med suksess? I så fall er det gjort mange feil oppgjennom oljehistorien. Men uten vilje til å «feile» ville det heller ikke blitt funnet mye olje. Og da er vi ved det helt grunnleggende i måten Lundin leter etter olje: Det ligger alltid et grundig geologisk og geofysisk arbeid bak handlingene. All kunnskapen blir integrert underveis og gjør dem i stand til å gjøre endringer.
– De som jobber frem en god ide får være med hele veien, og vi tror det er en styrke at alle får være med å utvikle sine egne ideer.
Tett på dataene
Vi er tilbake til 2007. Det har gått bare fire år siden Lundin Norway ble etablert på norsk sokkel. Oppkjøpet av DNOs eierandeler ga tilgang til både nært forestående produksjon (Alvheim-feltet) og mye leteareal. Men staben hadde ikke ligget på latsiden, og nytt areal hadde blitt ervervet i de årlige TFO-rundene, så vel som de nummererte rundene.
– Vår påstand er at Luno-funnet (senere Edvard Grieg-feltet) kunne ha blitt forbigått av hvilket som helst annet oljeselskap. Mange ville ha stoppet når fragmenter av basement kom opp på dekk og loggene ikke viste tegn til olje (GEO 03/2013, s. 58-60; «Norsk sokkels viktigste kjerne»).
– Men vi kjernet videre og påviste sedimentære bergarter, og denne aller første brønnen på Luno-prospektet ble forløperen til funnet av Johan Sverdrup-feltet, gjort av Lundin Norway, tre år senere.
I ettertid har vi forklaringen. Kjernen bestod av et konglomerat med granittboller avsatt i trias tid, der litologien var slik at den ikke responderte «normalt» på de konvensjonelle loggene.
Jahre har derfor godt grunnlag for å si at selskapets suksess har klar sammenheng med at de er tett på dataene.
– Hele tiden, presiserer han.
Måten de jobber på, mener han, er unik, og det blir således mye voksenopplæring i denne filosofien av både nye medarbeidere og partnere.
– Boreingeniørene våre vil således aldri få rekorden for «antall letemeter per dag». Vårt modus operandi er å samle mest mulig data på de rette stedene, herunder også å ta kjerner i reservoarer hvor det ikke har blitt påvist verken olje eller gass.
Jahre mener dette er selskapets klare styrke, og denne grundighetsfilosofien ble utviklet i Saga Petroleum som både Jahre og den tidligere letesjefen Hans Chr. Rønnevik har bakgrunn fra, foruten en rekke andre nøkkelpersoner i Lundin.
Jahre fremhever også den flate organisasjonsstrukturen der alle sitter i et åpent landskap (GEO 07/2014; «Vi er ett miljø»). I det samme landskapet finnes også ekspertene – nerdene – som på den måten får en helt annen forståelse for betydningen av eget fagfelt og deres egne vurderinger.
– Det er et viktig poeng at de som definerer prospektene følger prosjektet gjennom hele levetiden, fra den første boringen og inn i produksjonsfasen, i fall det blir gjort et kommersielt funn.
– På den måten blir det tatt kvalifiserte beslutninger.
Unik arbeidsplass
Jahre kommer stadig tilbake til hvor fantastisk morsomt det er å jobbe i Lundin. Han eksemplifiserer dette med den raske responstiden. Et negativt resultat under boring kan føre til at ekspertene kaster seg over dataene og ser på alternative tolkningsmuligheter. Om man bommer på målet kan for eksempel geofysikerne reprosessere data på under et døgn og legge grunnlaget for et sidesteg.
– Dette hører også med til vår styrke, vi kan ha alternative datasett tilgjengelig til enhver tid.
– Slikt gjør det helt unikt å jobbe her, mener han.
Lundin har hatt formidabel suksess på norsk sokkel. Så langt har selskapet – ifølge egne opplysninger – tilført norsk sokkel 830 millioner fat oljeekvivalenter. Først gjennom aktiv deltakelse i Alvheim/Volund-feltene, deretter funnene av Edvard Grieg og Johan Sverdrup i Nordsjøen, samt funnene av Gohta og Alta i Barentshavet.
I den 23. konsesjonsrunden har selskapet styrket posisjonen i Barentshavet betydelig. På Lopphøgda ble det 3 operatørskap, og i Barentshavet sørøst er selskapet med i 2 store lisenser med et potensial for å gjøre betydelige, for ikke å si gigantiske, funn.
– Vi klager i det hele tatt ikke over mangel på tilgjengelig areal, påpeker letedirektøren, men jo mer vi har tilgjengelig, jo bedre prioriteringer kan vi gjøre.
– Jeg gir også gjerne ros til myndighetene for at de gjør en ryddig jobb med stor forutsigbarhet, legger han til.
Nå ser leteavdelingen i Lundin frem til noen år som kan bli ulidelig spennende, for selskapet så vel som for nasjonen, for vi snakker om Barentshavets fremtid som oljeprovins. Først og fremst dreier det seg om den videre utforskningen av karbonatreservoarene på Lopphøgda. Allerede i høst bores Neiden, og etter denne skal prospektet Filicudi testes.
– Her venter en dobbel flatspot på et prospekt som har klare likheter med Skrugard.
Klar strategi
Denne satstingen i Barentshavet passer godt inn i selskapets letestrategi som innbefatter en satsing i frontierområder i kombinasjon med nærfeltleting.
– Fokusering, grunnere vann enn 500 meter og konvensjonelle letemodeller er våre satsingsområder.
– Ekstensiv bruk av 3D-seismikk er også et av våre varemerker, sier Jahre, og uten å være fiksert på ny og «revolusjonerende» teknologi som skal gi raske fasitsvar, kunne vi lagt til.
Fokuseringen betyr blant annet en sterk vilje til å samle areal der det har blitt definert et potensial, uten at det nødvendigvis har blitt gjort et funn, og på den måten står selskapet sterkt om det viser seg at letemodellene og prospektene slår til. En rask titt på lisenskartet bekrefter at dette stemmer. Både på Utsirahøyden og Lopphøgda har Lundin en svært sterk posisjon. Gamle kart vil også vise at Lundin hadde bygget opp en posisjon på Manethøyden. Men da de ikke lyktes her, ble arealet levert tilbake. Så enkelt er det.
I følge Halvor Jahre er det enda en viktig grunn til at Lundin har lyktes på norsk sokkel.
– Jeg vil gi ros til eierne som lar oss få lov å være kreative, samt tenke langsiktig. Uten deres vilje til å stole på våre faglige vurderinger hadde vi ikke vært der vi er nå.