FNs Kontinentalsokkelkommisjon har talt. Grensene for Norges rettigheter til havs utenfor 200 nautiske mil (370 km) er avklart – en gang for alle. Dermed er det fastslått at Norges kontinentalsokkel omfatter et areal på 234.500 km2 i tillegg til det store arealet (1.969.000 km2) som finnes innenfor 200-milsgrensen.
Til sammen er Norges offshoreareal utenfor tolvmilsgrensen nå blitt ganske nøyaktig 2,2 millioner km2. Tar vi med arealene innenfor tolvmilsgrensen utgjør offshorearealet 2,5 millioner km2. Til sammenligning er Norges landareal 323.802 km2.
En lang vei fram
Veien fram til denne konklusjonen har vært lang. En vei som begynte med en proklamasjon av USAs President Harry Truman i 1945. Han sa den gangen at ressursene på kontinentalsokkelen i havområdene rundt USA naturlig tilhører USA som kyststat. I de neste ti-femten årene ble dermed prinsippet om en kyststats råderett over kontinentalsokkelen innarbeidet som en del av internasjonal rett.
Men hvor skulle de ytre grensene for en kyststat og dens kontinentalsokkel gå?
Genèvekonvensjonen av 1958 forsøkte seg med en definisjon som sa at en kyststat skulle ha råderett over ressursene på og under havbunnen ut til et dyp på 200 meter, eller så langt ut som det lot seg gjøre å utvinne disse ressursene.
Dette er mer enn 50 år siden, og den teknologiske utviklingen har vist at havdyp på 200 m slett ikke representerer noen barriere for å lete etter olje, gass, metaller eller andre naturressurser på eller under havbunnen (GEO 02/2008: Metalljakt fra havets overflate).
FN ble derfor tvunget til å arrangere en konferanse som bl.a. skulle diskutere sokkelens yttergrense. Mange år senere endte den i 1982 opp med en Havrettstraktat. Denne skulle fastsette grensene en gang for alle, og de skulle gjøres bindende for alle parter. Havrettstraktaten trådte i kraft i 1994 etter at 60 land hadde ratifisert den. Norge ratifiserte i 1996.
Illustrasjon: Geocap
Grenser under vann
Havrettstraktatens artikkel 76 tar utgangspunkt i kontinentalskråningen som vi finner i overgangen mellom kontinental og osean skorpe. I Artikkel 76 står det at den ytre grensen av en kyststats kontinentalsokkel kan fastsettes på to likeverdige måter.
Enten kan grensen settes ved 60 nautiske mil (111 km) fra foten av kontinentalskråningen, eller den kan settes ved det ytterste punkt der tykkelsen på sedimentene under havbunnen er minst én prosent av avstanden til foten av kontinentalskråningen.
Disse metodene er likevel bare gyldige hvis de to metodene gir en grense som ligger lengre ut enn 200 nautiske mil (200-milsgrensen). Alle andre steder skal den ytre grensen av kontinentalsokkelen følge 200-milsgrensen eller grensen mot nabostater der det blir overlapping. Selv land med en smal sokkel (<200 nautiske mil, 370 km), i geologisk forstand, vil altså kunne kreve at ”kontinentalsokkelen”, i juridisk forstand, er 200 mil bred. Land som fra før av har en bred sokkel, slik som Norge og Russland i nordområdene, vil også kunne kreve at ”kontinentalsokkelen” strekker seg langt ut i dyphavet.
Havrettstraktaten sier at de kyststatene som har kontinentalsokkel som går lengre ut enn 200-milsgrensen må fastsette grensene basert på relevante naturvitenskapelige data og legge saken fram for FNs Kontinentalsokkelkommisjon innen en viss tidsfrist. Dette gjorde Norge 27. november 2006, etter at Oljedirektoratet på oppdrag fra Rettsavdelingen i Utenriksdepartementet i over ti år hadde samlet inn data, kartlagt store havområder og satt sammen den tekniske dokumentasjonen for hvor langt norsk sokkel strekker seg i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet. Da kunne Oljedirektoratets folk, Morten Sand, Olvar Løvås og undertegnede, vise hvordan den endelige yttergrensen ville bli bestemt ut fra skråningsfoten av de store, geologiske strukturelementene langs kontinentalmarginen: Vøringplatået, Vøringutstikkeren (”Vøring Spur” på kartet), Bjørnøyvifta og Franz-Viktoriavifta, samt mikrokontinentet Jan Mayen.
I Nordsjøen, opp til 63°N, grenser norsk sokkel til flere andre lands kontinentalsokler. Grensene her ble avklart allerede i 1962, og Norge Stortinget vedtok avtalen i 1963.
Batymetri og seismikk
Innsamling av de relevante dataene krevde først avklaring av alle eksisterende data, og deretter planlegging og gjennomføring av årlige innsamlingstokt, til dels i samråd med og støtte fra Sjøkartverket. De viktigste dataene har vært vanndypsmålinger (batymetri), som viser havbunnens topografi, og refleksjonsseismiske data som viser tykkelsen av sedimentene under havbunnen.
I Norskehavet og Barentshavet ble dataene stort sett samlet inn av kommersielle geofysikkselskaper. I Polhavet derimot, måtte Oljedirektoratet ha hjelp av den svenske isbryteren ”Oden” og professor Yngve Kristoffersen ved Universitetet i Bergen (UiB) for å skaffe de nødvendige seismiske dataene (GEO 05/2001). ”Oden” ble også brukt i 2005 for å skaffe ytterligere, kritiske vanndypdata på Franz-Viktoriavifta i Nansenbassenget. I Polhavet har Oljedirektoratet helt fra 1996, sammen med Universitetet i Oslo, hatt et utmerket samarbeid om data og kartlegging med de russiske forskningsinstituttene VNIIOkeangeologia og PMGE i St. Petersburg.
Til sammen ble det samlet inn 10.500 km 2D seismikk og 270.000 km2 multistråle-ekkoloddsdata med konvensjonell teknologi, samt 1000 km 2D seismikk og 2000 km enkeltstråle-ekkoloddsdata med isbryter.
I innspurten av Kommisjonens saksbehandling skulle det vise seg at også andre datatyper ble viktige. Det skal vi straks komme tilbake til.
Assistanse fra akademia
Etter at dokumentasjonen var oversendt høsten 2006, nedsatte Kontinentalsokkelkommisjonen i april 2007 en underkommisjon på sju medlemmer som skulle gå gjennom materialet i detalj. Underkommisjonen brukte to år på gjennomgangen i tett kontakt med Norges faglige delegasjon opprettet og ledet av Utenriksdepartementet. Det er resultatet av dette arbeidet som nå foreligger.
Den teknisk-vitenskapelige delen av dette delegasjonsarbeidet ble koordinert av Morten Sand i Oljedirektoratet. Underveis i sin grundige gjennomgang av dokumentasjonen ba underkommisjonen om en nærmere redegjørelse for noen spesielle problemstillinger som de mente var kritiske for lokaliseringen av foten av kontinentalskråningen i Norges tilfelle. Dette gjaldt kriteriet for lokaliseringen av skråningsfoten på Bjørnøyvifta og Franz-Viktoriavifta, forholdet mellom sedimentasjon og spredningsaktivitet i svingen mellom Mohnsryggen og Knipovichryggen, samt dokumentasjon av den sørlige avgrensingen av mikrokontinentet Jan Mayen.
I disse situasjonene mobiliserte Oljedirektoratet den relevante geovitenskapelige spisskompetansen innenfor norsk akademia. Derfor har delegasjonen tidvis inkludert, foruten det faste medlemmet professor Jan Inge Faleide fra Universitetet i Oslo, forsker Jan Sverre Laberg fra Universitetet i Tromsø, samt professorene Yngve Kristoffersen og Rolf Birger Pedersen fra Universitetet i Bergen.
Føtter under vann
På Bjørnøyvifta endrer skråningsvinkelen seg nedover gradvis nedover og mot vest slik at det er vanskelig på morfologisk grunnlag å fastsette hvor foten av skråningen bør settes.
Norge argumenterte for at foten av skråningen skulle settes der det var et markant sprang i avstanden mellom dybdekotene helt ned mot den dyphavssletten. Underkommisjonen mente derimot at den nedre delen av vifta kunne utgjøre en del av kontinentalstigningen.
I følge Havrettstraktaten skal foten av skråningen settes på overgangen mellom kontinentalskråning og kontinentalstigning. Underkommisjonen mente derfor at foten av skråningen primært burde settes på basis av endring i de sedimentære prosessene. Ideen var at det måtte være mulig å definere sedimentære prosesser som dominerer på skråningen i motsetning til de sedimentære prosesser som dominerer på bassenggulvet. Der disse to regimene skifter, ville det være naturlig å lokalisere foten av skråningen.
For å fastslå dette, trengtes både ekspertise og supplerende typer data. Heldigvis fant vi ekspertisen i Jan Sverre Laberg og professor Tore Vorren i Tromsø og førsteamanuensis Berit Hjelstuen i Bergen. Den relevante datatypen viste seg å være 3,5 kHz lettseismikk som viser detaljene i lagningen i de aller øverste meterne under havbunnen. Hos forskjellige utenlandske og innenlandske dataeiere fant de tilstrekkelig med slike data til at Laberg kunne overbevise underkommisjonen om at skråningen på en glasimarin vifte er fullstendig dominert av massestrømmer (”debris flows”). Disse stopper på overgangen til bassenggulvet og definerer derfor foten av skråningen. Det passet bra, for det var der Norge i første omgang hadde plassert den. Dermed godtok underkommisjonen Norges plassering av skråningsfoten på de to glasiale viftene. På Franz-Viktoriaviften ble skråningsfoten faktisk justert noe sjøverts på grunn av de nye dataene.
Geologien bestemmer
Sedimentasjonen på Bjørnøyvifta hang også sammen med problemstillingen rundt Mohns- og Knipovichryggene. Norge hevdet at siden Bjørnøyviftas sedimenter når helt ned i spredningsgrøfta i Mohns-Knipovich-spredningsryggsystem, ligger skråningsfoten av Bjørnøyvifta også nede i denne grøfta. Her supplerte delegasjonen den opprinnelige dokumentasjonen med en seismisk undersøkelse som var innsamlet av Asbjørn Breivik ved Universitetet i Oslo og tolket av stipendiat Vibeke Bruvoll og Rolf Birger Pedersen ved Universitetet i Bergen.
Underkommisjonen ble faglig fascinert av dataene og den faglige gjennomgangen som ble presentert for dem av Pedersen. Men selv om de erkjente at sedimenter fra Bjørnøyvifta begraver deler av ryggen, og at de delvis fyller sentralgrøfta i spredningssystemet, konkluderte de med at skråningsfoten ikke ligger nede i grøfta. Siden mer data ikke syntes å kunne løse uenigheten, valgte Norge å trekke posisjonen for skråningsfoten noe nærmere land etter underkommisjonens anvisning. Dette betydde en nedjustering av det totale sokkelarealet med ca 13 000 km2.
På Jan Mayen-ryggen hevdet underkommisjonen at skråningsfoten som ble brukt til å måle ut sokkelens ytre grense, kun ville være gyldig for formålet dersom den var knyttet til mikrokontinentet. Det kritiske spørsmålet ble dermed hvor langt sørover på Islandsplatået Norge kunne dokumentere tilstedeværelsen av kontinental skorpe. Her kom OBS-dataene til professor Rolf Mjelde i Bergen godt med, sammen med de siste par årenes publikasjoner fra Mjelde, Faleide og Breivik med flere. På dette grunnlaget godtok underkommisjonen alle skråningsfotpunktene som Norge hadde definert i området.
En lagseier – og mer kunnskap
Dermed var vi i mål, og Kommisjonen kom med sin endelige avgjørelse slik vi nå kjenner den. Det er ingen tvil om at dette har vært en lagseier for norsk politisk ledelse, offentlig forvaltning og akademia.
Til slutt: Jeg vet ikke om noe annet tilfelle der geovitenskapelige data har utgjort det formelle grunnlaget for å fastsette Norges grenser. I de nærmeste årene vil slik grensesetting bli gjort for kyststater over hele verden – og vi vil derfor også komme til å gjøre et formidabelt kunnskapssprang om de dype havområdene utenfor kontinentene.
Skrevet av Harald Brekke