Når emokratiet tar overhånd

Ønsket om å etablere ny industri lever og dør med kommunenes vilje. Som planmyndighet setter de gjennom Plan- og bygningsloven effektivt stopper for prosjekter de ikke ønsker seg. Det gjelder naturligvis all industri, men særlig mineralnæringen er sårbar. Bergindustrien kan ikke uten videre ta med seg prosjektet til nabokommunen. Ressursene er hvor de er; enten utvinnes de på stedet, eller så forblir de i bakken.
Det er imidlertid store forskjeller kommunene imellom. Noen omfavner industri og utvikling, mens andre helst lar det være. Med godt over 400 kommuner varierer naturligvis både interessen og kompetansen, men det er noen trekk som forener de typiske industrikommunene.
For det første må kommunen møte nærings- og industriaktører med et ønske om å samarbeide og vilje til å legge til rette for utvikling, blant annet gjennom kort og effektiv saksbehandling. Dette kan være en utfordring for små kommuner med små ressurser og kan hende lav kompetanse. Det paradoksale er at det gjerne er vanskeligst å starte ny industri i kommunene med mest å tjene på nye arbeidsplasser og skatteinntekter.
For det andre lykkes kommunene best om de har avsatt tilstrekkelig areal for nærings- og industrietableringer. Her har industrien selv et ansvar for å samarbeide med kommunen og komme på banen når kommuneplanen revideres. Langsiktig arealplanlegging er ikke bare et viktig stikkord for å etablere industri, men også med tanke på å unngå fremtidige interessekonflikter. Ikke legg nye boligområder på eller i nærheten av de beste geologiske ressursene.
For det tredje er god infrastruktur en viktig forutsetning. Gode transportløsninger knyttet til vei, havnefasiliteter og jernbane der det er aktuelt er god fødselshjelp for kommuner med industrielle ambisjoner. I tillegg kommer tilgang på kraft og digitale løsninger. Dette er en del av infrastrukturen som kommer til å bli viktigere og viktigere i tiden som kommer.
For det fjerde er manglende tilgang på kompetanse ofte en direkte barriere for utvikling og etablering av ny næringsvirksomhet. Kommuner som ønsker å tiltrekke seg morgendagens næringsliv må fokusere å sikre seg kompetansen som trengs ut fra kommunens forutsetninger, som for eksempel spesielle naturressurser og råvarer.
Noe av det viktigste en kommune kan ha er lokalpolitikere med sterk ryggrad og blikket hevet høyt nok til at avgjørelsene som fattes er i kommunens interesse i et langsiktig tidsperspektiv. Det kan være krevende i en medievirkelighet der sterke motkrefter tilegner seg mye oppmerksomhet. Motstand og aktivisme i 2017 er en øvelse i synlighet og spill på omgivelsenes følelser.
Beske tunger kaller utviklingen en endring fra demokrati til emokrati[1]. Facebook og andre nye kanaler gjør det lettere for motstandere å komme til orde. Utfallet er i mange tilfeller at politikere ikke klarer å stå imot presset, hvor lite faglig basert det enn måtte være. Man trenger ikke se lenger enn til Brevik for å se hva slags kjepper lokale motstandere kan stikke i hjula på faglige gode prosjekter.
Mineralnæringen kan ikke velge kommune, men kommunene kan velge mineralnæringen. Med disse forutsetningene i orden kan det skape langsiktige, lønnsomme industriarbeidsplasser i hele landet.
ELISABETH GAMMELSÆTER
Generalsekretær i norsk bergindustri
[1] Red. anm: «et emokrati der emosjoner og sympatier har tatt over fra fornuften som basis for våre valg».