Da regjeringen lanserte den nye mineralstrategien i 2023 var ett av målene å få fart på norske mineralprosjekter. Ambisjonen var å gjøre Norge til en stabil leverandør av råvarer til det grønne skiftet og samtidig bygge en mineralnæring i verdensklasse når det gjelder bærekraft.
Siden den gang har mineraldebatten fått en ny dimensjon. Behovet for raskere framdrift står fortsatt høyt på agendaen, men kritiske råmaterialer løftes nå i økende grad fram som et spørsmål om forsyningssikkerhet, beredskap og geopolitikk.
Kinas dominans, økende stormaktrivalisering og frykt for forsyningsavbrudd har gitt mineralnæringen en langt mer strategisk rolle enn for bare få år siden. Gjennom Critical Raw Materials Act (CRMA) forsøker EU å styrke tilgangen på kritiske råvarer og bygge mer robuste verdikjeder. Mange nordiske og norske prosjekter trekkes fram som potensielle bidrag til europeisk forsyningssikkerhet.
Samtidig er mangel på kapital, lange planprosesser og uforutsigbare rammevilkår fortsatt blant utfordringene som trekkes fram av næringen.
Men hvordan kan Norge få opp tempoet uten å gå på kompromiss med kunnskapsgrunnlaget, lokal forankring og miljøhensyn?
Det var et av hovedspørsmålene da Forskningsrådet sent i oktober samlet representanter fra næringsliv, forskning, myndigheter, finans og miljøorganisasjoner til nettverksmøtet «Landbaserte mineralprosjekt – kan vi skunde oss riktig?».
Temaet sto ikke minst sentralt i panelsamtalen. Selv om deltakerne kom fra ulike ståsteder, var det bred enighet om én ting: Vi trenger flere mineralprosjekter dersom Norge og Europa skal styrke tilgangen på kritiske råvarer.
Veien dit var det større rom for diskusjon om.
Lange prosesser gir ikke nødvendigvis bedre prosjekter
For Rare Earths Norway (REN) er spørsmålet om framdrift høyst konkret. Selskapet arbeider med å utvikle Fensfeltet i Telemark. Mens eierne fortsetter å investere store beløp i boringer, studier og prosjektmodning, venter selskapet på nødvendige planavklaringer. Samtidig pågår et kappløp om å få en plass i de europeiske verdikjedene for kritiske råmaterialer som nå er under utvikling, der både timing og modenhet kan bli avgjørende for tilgang på kapital og videre framdrift.
geo365.no: Et kappløp mot tiden
Med tung erfaring fra energi- og prosessindustrien argumenterte Håvard Moe, fersk administrerende direktør i REN, for at lange prosesser ikke nødvendigvis gir bedre beslutninger.
– Det er ikke riktig at ting blir bedre om man bruker lang tid. Prosjekter som tar lang tid har ofte dårligere resultater enn de som tar kort tid. Man glemmer ting underveis, bytter saksbehandlere og forutsetningene endrer seg, sa han.
Han pekte også på at motstanden mot mineralprosjekter ofte handler om mer enn naturinngrep alene.
Ifølge Moe må mineralprosjekter vurderes i et bredere samfunnsperspektiv. Prosjektutviklere må forstå hvordan ulike grupper påvirkes av et prosjekt, og ta slike spørsmål på alvor tidlig i prosessen.
Vil ha bedre samordning
Avdelingsdirektør Maria Lauritzen i Direktoratet for mineralforvaltning mente på sin side at det er mulig å få opp tempoet uten å redusere kvaliteten i prosessene.
Ifølge Lauritzen er kommunale arealavklaringer ofte den delen av prosessen som tar lengst tid, men hun mener det også finnes rom for forbedringer gjennom bedre koordinering mellom involverte aktører.
– Vi mener at samhandling og forutsigbarhet skaper tempo, sa hun.
Lauritzen viste til at direktoratet har utviklet en forsterket samordningsmodell der relevante aktører involveres tidligere i prosessen. Målet er at nødvendige vurderinger skal gjøres på riktig tidspunkt og at aktørene i større grad skal arbeide etter en felles framdriftsplan.
Torvald Falch, førsteamanuensis i statsvitenskap ved UiT, minnet samtidig om at raskere prosesser ikke nødvendigvis kan være det eneste målet.
Han påpekte at mineralprosjekter ofte berører mange ulike interesser og rettighetshavere, og at beslutninger som skal stå seg over tid krever et solid kunnskapsgrunnlag.
– Når samfunnet blir mer komplekst og flere interesser skal ivaretas, blir også beslutningsprosessene mer omfattende. Det er ikke nødvendigvis galt i seg selv, sa Falch.
Samtidig mente han at det er behov for bedre forståelse av hvorfor prosesser stopper opp og hvor de faktiske flaskehalsene ligger.
Martine Mørk, fagansvarlig for industri i miljøstiftelsen ZERO, understreket at organisasjonen ønsker en større mineralnæring i Norge, men at utviklingen må skje på riktig måte.
– Vi vet hvor viktige mineralene er for energiomstillingen, men vi må gjøre dette skikkelig, sa hun.
Mørk argumenterte for grundige konsekvensutredninger, bedre kunnskapsdeling og et felles kunnskapsgrunnlag. Hun pekte også på at motstand mot mineralprosjekter ofte handler om spørsmål rundt konsekvensene av et prosjekt, og at næringen må ha gode svar på slike bekymringer.
Samtidig trakk hun frem Rare Earth Norways arbeid som et eksempel på en aktør som har gjort et grundig forarbeid.
Til tross for ulike perspektiver i debatten var det liten uenighet om den overordnede utfordringen. Skal Europa redusere avhengigheten av import fra andre land som Kina, kreves både nye mineralprosjekter, kapital og raskere prosesser. Samtidig må utbyggingene ha tilstrekkelig legitimitet til å tåle møtet med lokalsamfunn, myndigheter og miljøhensyn.