Svenske tilstander ønskes

Den norske mineralnæringen står overfor en massiv utfordring i framtiden: Letevirksomheten er svært lav, og aller minst letes det der det ikke er pågående drift fra før. I Sverige, som tradisjonelt har vært mer orientert mot metallisk malm, er det stigende råvarepriser på industrimineraler som utløser laviner av nye søknader. Norges berggrunn inneholder også mye industrimineraler, men de får øyensynlig liggende i fred i overskuelig framtid.
I mineralstatistikken fra Direktoratet for mineralforvaltning kunne vi lese at virksomheter med pågående drift gjennomførte undersøkelser av fremtidige ressurser og reserver for 41 millioner kroner i 2016. I tillegg ble det gjennomført privatfinansierte undersøkelser på mineralforekomster hvor det ikke er pågående drift for 6,7 millioner.
Den norske mineralnæringen består av nær ett tusen uttakssteder, men størsteparten av tonnasjen produseres i realiteten av svært få bedrifter. Randi Grini, direktør ved Direktoratet for mineralforvaltning, oppsummerte det tydelig på bergindustriens Høstmøte forleden: Høstmøtedeltakernes bedrifter alene sto bak over 60 prosent av den totale omsetningen i den norske mineralnæringen. Signalet er tydelig: Bransjen må utvikle seg og flere aktører må på banen for at Norge skal ta en tydeligere rolle i verdens mineralproduksjon. Veien til nye etableringer går naturligvis via leting. I dag er dette mer eller mindre fraværende.
Jeg vil ikke kaste frem noen rask forklaring på hvorfor leteaktivitetene uteblir i Norge, bildet er nok sammensatt. Det vi imidlertid vet er at Norge blir vurdert som et land med relativt høy politisk risiko, altså med høy uforutsigbarhet knyttet til prosessen frem mot en eventuell driftsfase. De som forsøker å starte nye mineralprosjekter i Norge bør ha tålmodige investorer med høy risikovillighet. Omkampsmulighetene er tallrike, og det er svært krevende å skissere et forventet saksbehandlingsløp med en troverdig tidslinje og kostnadsestimat. Norge blir årlig rangert som et mindre attraktivt investeringsmarked enn våre naboland.
I 2014 presenterte Norsk Bergindustri en rekke forslag til justeringer i skatte- og avgiftssystemet med mål om økt aktivitet i mineralnæringen og styrkede lokale incentiver for vertskommunene. Blant forslagene var tiltak for økt leteaktivitet. Vi foreslo at årsavgiften som betales for leterettigheter (undersøkelsesavgiften) skulle motregnes faktiske kostnader for leteaktivitet. Årsavgifter som ikke benyttes til leting bør tilfalle kommunene som omfattes av leterettighetene. For å likestille egenkapitalfinansierte selskaper som ikke er i skatteposisjon med selskaper som er det bør det gis et letetilskudd på 24 prosent (tilsvarende selskapsskatten, foreslått senket til 23 prosent i 2018) fra staten, tilsvarende systemet som er etablert i petroleumssektoren, et stimulanstilskudd for leting. Det vil være et godt sted å starte også for det nye Stortinget og regjeringen som er i ferd med å finne hverandre i disse dager.
De mange omkampsmulighetene, seks års estimert ventetid på konsesjonssøknader i Direktoratet for mineralforvaltning, og NGUs kartleggingsmidler som ble kuttet i 2015 og aldri kom tilbake, gjør at det er nok å ta tak i for Stortinget og alle oss som ønsker en sterkere mineralnæring i framtiden.
ELISABETH GAMMELSÆTER
Generalsekretær Norsk Bergindustri