I dårlige tider er det viktig å vise seg sterk og besluttsom, og ta de riktige grepene for å redusere kostnader. Det har mange av oljeselskapene som er aktive på norsk sokkel vært svært flinke til. Geologer og geofysikere har blitt sagt opp over en lav sko.
Det sies at 40 prosent av geofagpersonellet som fortsatt leter og produserer olje og gas i Norge har mistet jobbene sine.
Det betyr at flere hundre geologer og geofysikere har måttet forlate arbeidsplasser de hadde blitt glade i, og som de hadde basert både familieforøkelser og huskjøp på. Og da har vi enda ikke nevnt de som gjennom flere år gikk rett fra en spesialisert utdannelse og inn i arbeidsløshet. Å få jobb som «kassadame» på REMA er en mager trøst når du kan kalle deg sivilingeniør eller tilsvarende.
En av de kjedelige eksemplene er den kvinnelige geologen som var ferdig på NTNU og hadde fått drømmejobben i Schlumberger. Gleden varte helt fram til den dagen hun møtte opp til sin første arbeidsdag. Der lå oppsigelsen og ventet.
Heldigvis er det unntak. Flere selskaper har valgt å beholde staben intakt. Det har selvsagt vært nok arbeidsoppgaver, og med en sterk tro på bedre tider har nok disse tenkt at de kan få bruk for mange, gode hoder for å løse stadig flere oppgaver. I disse dager ser vi også at det blant noen er interesse for nyrekruttering
Nå er det bedre tider, og de framsynte får betalt i form av en kompetent og motivert stab.
Selskaper som tok grep, viste handlekraft og aksjonerte basert på en lav oljepris, og som ikke hadde visjoner om lysere tider, kan nå ha et problem. For hvor er kompetansen? Og hvor er de gode hodene? Dessverre er det nok flere geologer og geofysikere som har gitt opp oljebransjen. De har slett ikke har noe ønske om å komme tilbake til en industri som ikke ser enden av en synklinal.
Enda verre blir det med framtidig rekruttering. Søkermassen til geostudier har falt dramatisk siden toppåret 2013, og mange av de aller flinkeste studentene søker ikke lenger på geofag, men går til andre populære studier der de slipper å leve i frykt for det neste oljeprisfallet.
Slik sett har oljeindustrien satt skjegget grundig fast i postkassen. Kortsiktig tankegang tjener til liten ære i fagfolks omdømme. Da hjelper det heller ikke at bunnlinjen blir marginalt bedre i noen få år. Langsiktig tankegang i en industri som vil leve godt i flere generasjoner framover – takket være stadig større etterspørsel etter olje og gass – må være å foretrekke.