Rapporten Mineralressurser i Norge 2013 i regi av NGU og Direktoratet for mineralforvaltning ble publisert på forsommeren. Her er det mye god statistikk.
Vi savner likevel en differensiering mellom råstoffproduksjon og bearbeiding. Statistikken lyver ikke når det gjelder tonnasje produsert, men den gir ikke en fullstendig forståelse med hensyn på hvor verdiene produseres. Det kan som kjent være betydelig verdiskaping i å utvikle og produsere nisjeprodukter fremfor å selge råstoffene uten bearbeiding.
Blokksteinsprodusentene produserer bare blokkstein. All saging og polering skjer i utlandet. Vi sitter kun igjen med råstoffverdiene. Pukkbransjen selger derimot i de fleste tilfellene et ferdig oppknust produkt som kan anvendes direkte. Hustadmarmor i Elnesvågen er et eksempel på en bedrift som har tatt verdiskapingen på alvor. I stedet for å selge kalkstein til utlandet, har Steinsvik-familien utviklet en bedrift som gir betydelig verdiskaping og en mengde arbeidsplasser i distriktet.
Mange andre eksempler kunne vært nevnt, men her er poenget kun å påpeke at statistikken bør legges om slik at denne kunnskapen om verdiskaping kommer frem. Det kan gjøres med et enkelt grep.
Foto: Halfdan Carstens
1 kommentar
Redaktør Halfdan Carstens i GeoPublishing skriver i geo365.no at NGU og Direktoratet for mineralforvaltning gir et ufullstendig bilde av norsk mineralnæring gjennom publikasjonen Mineralressurser i Norge 2013. Det må han gjerne mene, men med tittelen ”Å lyve med statistikk” lyver han for leseren. Å lyve er å framstille en usann påstand som en sannhet. Å lyve skjer når en person uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant. Det motsatte av løgn er oppriktighet, eller ærlighet. NGU og DMF lyver selvsagt ikke; vår statistikk viser i hovedsak norsk primærproduksjon av mineralske ressurser. Hverken mer eller mindre.
Så til selve innholdet i innlegget. Data som presenteres i publikasjonen er knyttet til utvinning av metalliske malmer, industrimineraler, energimineraler, naturstein, grus og pukk. I hovedsak samles det inn data for salgsverdi og produsert tonnasje råstoff. Tallene er bedriftene pliktige til å oppgi etter Mineralloven. De samles inn og bearbeides av NGU og Direktoratet for mineralforvaltning (DMF). Viljen og evnen hos bedriftene til å sende inn oppdaterte nøkkeltall varierer, men etter purringer og kvalitetssikring pleier svarprosenten å bli tilfredsstillende. I tillegg prøver de som jobber med å få inn tallene etter beste evne å få med tall for produksjon av «entreprenørberg», altså steder der entreprenører tar ut stein for å planere, lage tunneler osv. Mange av disse uttakene omfattes ikke av Mineralloven, men utgjør likevel et stort volum som omsettes i lokalmarkedet.
Med utgangspunkt i disse innsendte tallene er det beregnet at Norges primærproduksjon av mineralske ressurser i 2013 hadde en verdi på 13 milliarder kroner. I en del tilfelle er dette ferdige produkt, som blant annet pukk, grus og skifer. Det finnes noen grensetilfeller, der det for enkelte ressurstyper kan være et definisjonsspørsmål om hva som er primærproduksjon. Det gjelder f. eks. for kalkstein, der kalksteinsslurry fra Hustadmarmor tas med, mens for sementproduksjon og brent kalk er bare verdi av kalk før brenning tatt med. Dette er en skjønnsmessig vurdering som det er gjort rede for i publikasjonen.
Det er slik at en god del av landets mineralproduksjon foredles i produkter med en langt høyere verdi enn førstehåndsverdien. Vi har regnet litt på dette. Ved å bearbeide tall fra Statistisk sentralbyrå har vi kommet fram til at norsk mineralforedlende industri i 2012 står for en verdiskapning på drøyt 100 milliarder kroner årlig og industri som bruker bearbeidete mineralske produkter ca. 600 milliarder kroner. I dette ligger også en import av mineraler for ca. 26 milliarder årlig. Interesserte kan laste ned vår NGU-rapport nr. 2011.030 fra våre nettsider og lese mer om beregningene som ligger til grunn for disse tallene. Merk at tallene i denne rapporten er fra 2011.
Verdiforedlingen er med andre ord betydelig i verdikjedene som benytter mineraler. Dette er noe folk flest ikke er klar over, og et godt bevis på hvor avhengig vi er av stein. Men dette er en annen historie enn Mineralressurser i Norge 2013 i sin nåværende form, som primært handler om utvinningsdata.
Mineralressurser i Norge 2013 brukes av mange og refereres til i stort monn, og da er det klart at de som bruker den, ønsker seg mer informasjon både i dybde og bredde. Ett av ønskene er å inkludere mer av verdiskapningen. Det er flott, og også mulig at det kommer med i framtidige utgaver. Spørsmålet er om dagens rapporteringskrav og rutiner gir gode data; skal vi bruke eksisterende data fra SSB (med de mangler de har) eller skal rapporteringsrutiner for bedrifter endres gjennom nye forskrifter (med de kostnader dette kan medføre på flere plan).
Til slutt kommer en rekke avveininger av hvor i verdikjeden verdiskapingen fra mineralforedlingen slutter. Kalk brukes som filler i papir; skal man da inkludere all norsk papirproduksjon i foredlingsstatistikken? Pukk brukes i veier; skal man inkludere vei som et produkt? Hvor mye av den utenlandske foredlingen av norsk råblokk skal tas med på «norsk» statistikk?
Disse avveiningene er faktisk en del av diskusjonen i europeiske prosjekter NGU er med i, der det tas sikte på å få etablert en European Minerals Yearbook i løpet av 2015. Da kan vi få en felles plattform for Europa der Norge kan sammenlignes med andre land. Også når det gjelder verdiskaping.
Publikasjonen Mineralressurser i Norge har vært igjennom en rivende utvikling i de årene den har vært utgitt, med stadig mer omtale og bruk. Flere typer data har også kommet til, blant annet etter innspill fra bransjen. Det vil det også gjøre i framtida. Vi er alltid åpne for en konstruktiv debatt om publikasjonens innhold, samtidig som vi må forholde oss til det lovverk og de ressurser som står til rådighet for å lage denne publikasjonen.