Fordi stein er kultur

Betong? Nei. Glass? Nei. Stein? Ja.

Klaus Schuwerk, arkitekten for Nasjonalmuseets prestisjebygning på Vestbanetomta i Oslo, har klare meninger om materialvalg til fasaden på nesten 20.000 m².

– Det er to måter å kle bygningene i en by: med stein, eller med murpuss.

Operaen er bygget i stein. Slottet er derimot i pusset mur. De gir begge en glatt overflate.

– Stein er det beste materialet, slå arkitekten fast.

Men noen av de største byene i verden har jo prangende glassbygninger, innvender vi, og trekker frem oljeindustriens metropol i Texas.

– Houston er ikke noe mer enn en «agglomeration of trash», parerer han, og levner ikke byens arkitektoniske struktur mye ære.

– En by er en kulturell oppfinnelse hvor folk bor sammen. Det er det viktigste kulturelementet vi har, forklarer Schuwerk.

Står løpet ut

Vi treffer Klaus Schuwerk i Statsbyggs prosjektkontor i Victoria Terrasse i Vika i Oslo. Store, romslige kontorer, høyt under taket, presis slik som det nye museet skal bli. Gulvet er dekket med steinprøver fra fjern og nær. Det er tydelig at materialvalget tas på alvor. Og stein til fasadene har alltid vært en del av arkitektens plan.

En samtale med Klaus Schuwerk foregår i rolige former. Omgivelsene innbyr også til det, bak tykke murvegger og store glassvinduer. Her er det ingenting som minner om storbyens hektiske hverdag.

Førsteinntrykket er av en beskjeden, men bestemt herre. Foroverbøyd og engasjert, men ingen store ord, ingen tilgjorte fakter. Kunst og kultur ligger langt fremme i pannebrasken. Det er det han brenner for. Referansene går gjerne tilbake til antikken. Til hva en by er. Til meningen med arkitektur. Til arkitekturens røtter. Til de 6000 år gamle pyramidene.

Schuwerk har sine røtter i Ulm i Sør-Tyskland. Nå er det fire år siden han kom til Norge, etter at arkitektfirmaet Kleihues + Schuwerk Gesellschaft von Architekten mbH vant den internasjonale konkurransen og dro i land kontrakten med Statsbygg. Avtalen går ut på å tegne et monumentalbygg på Vestbanen som skal huse landets kunst- og kulturskatter («Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design»). Før han tok med seg familien til Oslo, hadde han imidlertid tilbragt ti år i Italia.

Derfor er han språkmektig. I tillegg til tysk, engelsk og italiensk, behersker han nå også norsk. Og ordet skifer er blitt en del av det daglige vokabularet. På samme måte som langrenn har blitt det. Sjefen for Nasjonalmuseets arkitektur ble nemlig etter kort tid her i landet også en varm tilhenger av nasjonalsporten. Derfor vil han ikke ha noen problemer med å stå løpet ut. Løpet som leder frem mot et ferdig museumsbygg om fire år. Sommeren 2019.

En urgammel stein

– Betong ble lenge betraktet som et fantastisk byggemateriale, og jeg har selv valgt det til et industrimuseum i Italia, forteller Schuwerk.

– Men betong ble etter hvert en stor skuffelse. Det er i realiteten en tidsinnstilt bombe. Betongen blir riktig nok hardere og hardere med tiden, men kjemiske prosesser fører til at stålet angripes, og dermed ødelegges materialet. Det «eksploderer» til slutt.

Schuwerk har heller ikke mye til overs for glass.

– Glass er alltid nytt. Det eldes ikke. Det får aldri patina, fremholder han, og ytrer samtidig mishag overfor det siste tilskuddet på Aker Brygge, nærmeste nabo til Nasjonalmuseet.

– Det ødelegger for museet, og det har ingen varig verdi. Kanskje blir det etter få år resirkulert på samme måte som den knapt 20 år gamle bygningen som nettopp har blitt revet.

Men bygninger skal ikke resirkuleres. De skal står der i generasjon etter generasjon.

Stein til museets fasade var altså et naturlig valg for Schuwerk. Valg av type stein var heller ikke spesielt vanskelig.

– Nasjonalsteinen larvikitt ble vurdert, og jeg liker steinen godt, den er pen. Men for fasaden i museet er den for mørk og for homogen, mener arkitekten.

Han er heller ikke spesielt begeistret for gneis. Selv om det finnes unntak. Skifer, med sine distinkte lyse og mørke lag, faller derimot i smak. Og han nevner flere typer fra forskjellige steder i landet.

– Kvartsittskifer forteller om gamle strender, der små sandkorn ruller i bølgene, og som etter hvert blir presset sammen til lag, noen med lys sand, andre med mørk sand, og på den måten oppstår lagdelingen.

– Jeg ser en historie i denne steinen, en historie som strekker seg over millioner av år, og dertil er dette en type stein som er vanlig i Norge.

Schuwerk har lært om de senprekambriske sandsteinene i Hedmarksbassenget (GEO 0x/2012; «Gamle bergarter for unge geologer»). Så han kan egentlig bare sette seg på toget, gå av på Otta, dra opp i fjellet og ta de urgamle sandsteinene i øyesyn. Fortsetter han over Dovre, kjører toget ned Drivdalen. På begge sider ligger skiferbruddene. Etter en liten stund kommer han til Oppdal. Der er det enda mer skifer. Til og med jernbanestasjonen er kledd med denne steinen. Hvis været er bra, burde han imidlertid gå av på Hjerkinn, spenne på seg langrennsskiene og legge i vei mot Snøhetta, fjellet mange mener er vårt egentlige nasjonalfjell. Da vil han oppdage at også dette fjellet består av kvartsitt. Norge syder av kvartsittskifer. Schuwerk finner det naturlig at denne steinen også pryder Nasjonalmuseet.

Vil unngå støy

Schuwerk kjenner til all støyen rundt valg av stein til operabygget i Bjørvika. Han har ingen ønsker om å oppleve noe slikt, og han har derfor satt seg inn i historien.

– Marmoren på operaen kommer fra Italia. Mange av musikkstykkene som oppføres i operaen kommer også fra Italia. Derfor er det mening i at det er brukt italiensk stein. Det gir harmoni. Arkitektene fikk det som de ville, og det er et godt valg. Det står seg for ettertiden.

Samtidig som han helst vil unngå en gjentakelse av «operadebatten», er han like fullt begeistret over den interessen publikum viser for det valget som byggherren nå står overfor.

– For meg er det fantastisk at vi har denne diskusjonen. Nordmenn identifiserer seg med museet. Det har med kultur å gjøre.