Da jeg holdt på med kapitlet Geoteknisk metode i dag i boka Kvikkleire – farlige teorier (2021), konsentrerte jeg meg om NVEs Veileder 1/2019, den såkalte «kvikkleireveilederen» som NVE publiserte i oppdatert versjon i desember 2020. Denne veilederen angir en metodebeskrivelse som man må følge dersom man ønsker å bygge i områder under marin grense, det vil si der det er leire som kan bli kvikk.
geo365.no: «Mange faktiske feil om kvikkleire, geoteknikk og årsaksgranskninger»
Nå har jeg tatt for meg NVE Ekstern rapport 9/2020, Oversiktskartlegging og klassifisering av faregrad, konsekvens og risiko for kvikkleireskred. Den er utarbeidet av Norges Geotekniske Institutt (NGI) for NVE, og er en videreføring av NGI-rapport 20001008-2 Metode for kartlegging og klassifisering av faresoner, kvikkleire, som NGI første gangen utarbeidet i 2001.
Rapporten beskriver hvilke metoder man skal bruke når man utfører oversiktskartlegging av kvikkleireområder på oppdrag fra NVE. Kvikkleireveilederen viser til at man må følge denne metodikken også i utbyggingssaker, det vil si at metoden ikke bare gjelder ved oversiktskartlegging.
Rapporten beskriver i kapittel 4 metoden for fastsetting av områdets «risikoklasse».
Den er definert som produktet av faregrad og skadekonsekvens, altså faregrad x skadekonsekvens = risikoklasse. Hvilken risikoklasse som området plasseres i, vil være avgjørende for hvor strenge krav man får til sikringstiltak dersom man ønsker å bygge noe der.
I dette innlegget konsentrerer jeg meg om faregradsevalueringen.
Rapportens kapittel 4.1 beskriver en metode der man gir poeng for diverse kriterier, og der de ulike kriteriene er vektet forskjellig. Deretter summer man poengene. Faresonene fordeles i faregradklasser etter samlet poengsum:
Lav faregrad = 0-17 poeng
Middels faregrad = 18-25 poeng
Høy faregrad = 26-51 poeng
Det fremgår av rapporten at «Sikringstiltakene bør fortrinnsvis planlegges slik at fremtidig faregrad blir «Lav»».
Det fremgår også at «Dagens situasjon legges til grunn for klassifiseringen.» Videre står det at «Det skal ikke tas høyde for uforutsette menneskelige inngrep ved vurdering av erosjonsscoren.» Begrunnelsen som NGI oppgir, er at «Endringer i erosjonsforhold i et vassdrag kan ofte ha sammenheng med menneskelige inngrep. Dette skal imidlertid ikke tillates uten (at) skade og ulempe er vurdert, jf. Vannressursloven §5 og TRK17 §7-1.»
Det vil si at metoden er basert på et statisk perspektiv og tar området slik det er på vurderingstidspunktet. Metoden tar for eksempel ikke hensyn til at klimaendringer forventes å gi mer nedbør eller at mennesker ikke alltid følger reglene.
Faregradsskjemaet er lagt opp slik at det som etter min oppfatning kan være den viktigste indikasjonen på fare for framtidige skred – «Tidligere skredaktivitet» – er vektet minst av alle faktorene, med maksimalt 3 poeng.
Kriteriet «Erosjon» er vektet 3 ganger høyere, med maksimalt 9 poeng. Kriteriet «Inngrep» er, for så vidt gjelder tiltak som har økt terrenghøyden (for eksempel oppfylling), vektet 3 ganger så mye, med maksimalt 9 poeng. Hvis det har vært tiltak som senker terrenget (for eksempel avgraving) gis det tilsvarende minuspoeng, det vil si inntil minus 9 poeng, noe som reduserer faregraden.
Vi kan se for oss at vi setter kriteriet «Tidligere skredaktivitet» i den aller høyeste klassen, «Høy», noe som gir 3 av 3 mulige poeng. Så setter vi kriteriet «Erosjon» til «Noe» som gir 6 av maksimalt 9 mulige poeng. «Noe» erosjon innebærer iht. rapportens veiledning at erosjon har utløst lokale overflateutglidninger i løpet av de siste årene (bredde og lengde mindre enn 10 meter) og at erosjonsforholdene er av en slik karakter at skred og nye overflateutglidninger «vil kunne» bli utløst i fremtiden.
Dermed vekter man i et gitt tilfelle det at det har vært mindre erosjonsutglidninger og at erosjonsforholdene «vil kunne» utløse skred og overflateutglidninger i fremtiden dobbelt så mye som sikker kunnskap om at området har en massiv rashistorikk.
Det som er mest iøynefallende er imidlertid at det er innebygd en «bias» i faregradsskjemaet. Den fungerer slik at flere av faktorene som geoteknikeren ikke kan gjøre noe med (dynamisk geologisk utvikling før vurderingstidspunktet i form av historisk skredaktivitet og dynamisk hydrogeologisk utvikling og menneskeaktivitet etter vurderingstidspunktet) vektes lavt eller ignoreres, mens de faktorene som geoteknikeren kan påvirke gjennom tiltak (erosjonssikring og terrenginngrep) vektes svært høyt.
Hovedspørsmålet blir om metoden gir et godt grunnlag for å vurdere skredfaren.
Svaret vil blant annet avhenge av om det er grunn til å tro at skredfaren er så nært knyttet til faktorer som kan kontrolleres geoteknisk og at den har relativt lite å gjøre med naturgitte faktorer og de risikoelementene som andre mennesker representerer.
Hvis svaret er nei, vil en av konsekvensene bli at NVE blir nødt til å revidere alle fareområdene som de har er kartlagt frem til nå.
Kvartærgeologisk kart, som viser deler av Gjerdrum før skredet. (Kilde: Multiconsults rapport til Gjerdrumutvalget, som har hentet kartet fra www.ngu.no.)
Kartet viser 11 skredgroper som er markert med lilla streker med parvise tagger som peker innover i gropa. Kartet viser kun de gropene som man har klart å identifisere. Symbolene for ravinedaler (heltrukne linjer som er tett med piler) er ikke tatt med, men man kan ut fra høydekotene se at en betydelig andel av landskapet består enten av skredgroper eller av ravinedaler.
Før Nystulia ble utbygd ble områdets faregrad satt til «Høy». Med utbygging og sikringstiltak, fikk området faregrad «Lav». (Kilde: Gjerdrumutvalgets rapport av 29.9.2021.)
Rune Østgård er forfatter av boka Kvikkleire – farlige teorier. Han er også advokat og bistår en frivillig organisasjon som forsøker å stanse jernbaneutbygging i et kvikkleireområde i Moss. I kronikken drøfter han den delen av geoteknisk metode som handler om å fastsette korrekt faregrad for et område der det er kvikkleire.