Behov for felles krafttak

Mineralnæringen møter sterk lokal motstand i Finnmark. Sametinget er svært kritisk overfor næringen og forsøkene på industriutvikling i vårt nordligste fylke. Vi anerkjenner at det er interessemotsetninger mellom industri og tradisjonelle næringer, men man kan ikke velge enten eller. Sameksistens er eneste farbare vei om Finnmark ønsker næringsutvikling og deltakelse i den norske verdiskapingen. Å finne praktiske løsninger på interessekonfliktene bør være mye viktigere enn å dyrke motsetningene, selv om man kan få inntrykk av det motsatte.
Forleden ba Arbeiderpartiet om et krafttak for mineralnæringen der de blant annet ønsket en evaluering av mineralloven. Helga Pedersen sa til NRK at samiske rettigheter må sikres. Sametingsråd for klima og miljø, Inger Eline Eriksen fra partiet Árja svarte at Sametinget ikke har godkjent loven i det hele tatt. For det første er ikke Sametinget i posisjon til å godkjenne eller ikke godkjenne en lov. For det andre har jeg ikke registrert noen reelle initiativ fra Sametinget om å justere lovverket som på en troverdig måte vil forbedre forholdet mellom næring og urfolk. Det hadde vært betimelig.
Man kan ikke se bort ifra gjeldende lovverk eller ansvaret kommuner og myndigheter for øvrig har for å legge til rette for næringsutvikling, arbeidsplasser og demokratiske prosesser. Finnmarkinger forbruker årlig tonnevis av mineraler, har behov for skatteinngang, velferdstjenester og levende lokalsamfunn, akkurat som resten av befolkningen. Dersom Sametinget ønsker å oppfattes som en relevant aktør i debatten om framtidens Finnmark, kan det ikke si nei til alt uten å komme med forslag til løsninger. Mener Sametinget at det ikke er mulig å skape en felles framtid der både moderne industri og tradisjonelle næringer kan leve side om side? Er det ikke mulig å komme med praktiske løsninger på de praktiske problemene en felles satsing på mineralnæring og reindrift vil føre med seg? Om svaret er nei, er ikke utfordringen lenger av praktisk art, men ideologisk. Om man skal legge et dogmatisk, ideologisk lokk på debatten gjør man ikke bare befolkningen i Finnmark en bjørnetjeneste; man gjør seg selv mindre relevant.
Norsk Bergindustri gjør hva vi kan for å fremme sameksistens mellom urfolk og næring. Vi bidrar i Finnmark Mineralforum og på andre arenaer der problemstillingen løftes. I våre etiske retningslinjer, som forplikter alle medlemsbedriftene, er forholdet til urfolk behørig belyst. Norge var først i verden til å ratifisere ILO-konvensjon 169, og samiske interesser blir hørt gjennom konsultasjonsretten. Vi har bedt statsrådene Mæland og Sanner ta initiativ til å avklare konfliktskapende forhold i mineralloven. Vi har også foreslått at forhøyet grunneieravgift i Finnmark kan forvaltes av Sametinget og dermed gå til samiske formål.
Mineralnæring og tradisjonelle næringer har en felles framtid i Finnmark. Den samiske kulturen har en selvsagt plass også i den videre historien om Norge. Det samme har mineralnæringen som har vært en hjørnesteinsnæring i norsk industri i all fortid, og som vi vil være avhengige av i all framtid. Vi har alle ansvar for å bidra til en så bærekraftig ressursforvaltning som mulig. Verdens mineralbehov er sterkt økende, ikke minst i lys av den voksende etterspørselen etter ny miljøvennlig teknologi.
Jeg etterlyser et Sameting som ikke bare sier nei, men bidrar til praktiske løsninger på praktiske problemer. Da gjør de seg til relevante samfunnsbyggere som evner å se det samiske samfunnet som en del av det større fellesskapet de faktisk er.
ELISABETH GAMMELSÆTER
Generalsekretær i Norsk Bergindustri