– Mange av FNs bærekraftsmål – det er totalt 17 – er relatert til bruk av mineralske råstoffer. Vi klarer oss altså ikke uten mineraler, minnet Karen Hanghøy, CEO i EIT Raw Materials, oss om i sitt foredrag «The green transition depends on scarce mined resources» på seminaret «Råstoffet til det grønne skiftet – Mineralnæringens betydning for å løse klimakrisen» i Oslo i forrige uke.
– Når vi holder grus og pukk utenfor, er ikke mineralnæringen stor i Europa. Den gir ikke mer enn 16 000 arbeidsplasser, men tar vi med foredlingen av metaller og mineraler – nedstrømsvirksomheten, der Norsk Hydro med sin aluminiumsproduksjon er en stor aktør, snakker vi i stedet om 12 millioner arbeidsplasser.
Poenget hennes var at vi trenger de mineralske råstoffene for å produsere de forbruksvarene alle vil ha, og at Europa importerer store mengder råstoffer fra hele verden for videreforedling.
– Men et skifte fra «brun» til «grønn» øonomi trenger stadig flere og mer metaller og mineraler som kobolt, litium og sjeldne jordartsmetaller, men det grønne skifte trenger også de tradisjonelle metallene som jern og kobber.
Hanghøy demonstrerte også meningen bak uttrykket «not in my backyard». Denne gangen for Europa. Mens vi rundt 1850 produserte mer enn halvparten av de mineralene vi forbrukte, har dette sunket til 3-5 prosent i dag. Det aller meste vi forbruker blir altså importert fra andre verdensdeler.
– Europa er altså svært avhengig av import, slo Hangøy fast, og for en rekke metaller importerer vi 100 produsent av det vi forbruker i industrien. Det gjelder for eksempel antimon, kobolt, niob, molybden, platina, sjeldne jordarter og titan.
Når det gjelder kobber (der Norge tidligere har vært en stor produsent, og hvor Norge igjen kan bli en betydelig produsent når Nussir kommer i gang i Finnmark), importerer Europa mer enn 50 prosent av det som industrien forbruker.