Den farlige asken skal ut til den merkeligste øya i Norge
Schrødingers katt, 19.03.2015
Det går mot slutten. Avfallsanlegget på Langøya i Oslofjorden utenfor Holmestrand som NOAH (Norsk Avfallshåndtering AS) driver (GEO 03/2001; «Geologisk ressurs blir miljøvindu») vil etter planen være fylt opp i 2026. Tiden er derfor inne til å planlegge et nytt. De gamle kalksteinsgruvene i Brevik (Dalen gruver) har blitt foreslått for formålet. Årsaken er enkel. Berggrunnen er sannsynligvis potte tett og vil derfor ikke slippe avfallet ut i undergrunnen.
– Det er ikke andre norske anlegg som kan ta hånd om den avfallsmengden og avfallstypen som NOAH behandler i dag. Det haster med å komme i gang med planlegging og konsekvensutredning slik at vi rekker å få et nytt deponi for farlig avfall på plass før 2026, sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.
Men flertallet av lokalpolitikerne i Porsgrunn kommune vil ikke ha denne løsningen. De vil ikke engang ha en konsekvensutredning. En slik utredning ville i det minste kunne fortalt oss om antakelsen om egnethet er riktig. Dessverre lever vi i et fryktbasert samfunn hvor det er lettere å si tvert nei på et tidlig tidspunkt enn å foreta en konsekvensutredning som i «verste fall» kan avvise alle de negative argumentene.
Det samme så vi nylig i Kautokeino hvor kommunepolitikerne sa nei til konsekvensutredning for nyåpning av gullgruven i Bidjovagge. Samme skjebne har sokkelen utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja måttet tåle. Men her er det rikspolitikerne som sier nei til konsekvansutredning.
Miljødirektoratet sier at den lokale motstanden i Brevik skyldes at folk ikke har oppfattet at deponiplanene er forankret i en helhetlig nasjonal vurdering av behovet for deponikapasitet for farlig avfall i Norge. Lokalt er mange også usikre på om alternative lokaliteter er tilstrekkelig utredet.
– Men med det vi vet i dag, mener Miljødirektoratet at disse gruvene ut fra en miljøfaglig vurdering kan være særlig godt egnet, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.
Uttalelsen får støtte i et pilotforsøk i Brevik-gruvene. Men lokalbefolkningen er ikke bare bekymret for lekkasjer. Den er også bekymret for avfallstransporten til gruvene, og det til tross for at antallet lastebiler ikke vil øke fra det nåværende nivået, etter som et deponi har som konsekvens at pukkverket blir nedlagt.
Seksjonsleder i Miljødirektoratet, Pål Spillum, sier til nrk.no at det er viktig at det finnes et sted for mottak av slikt avfall i Norge, men at det ikke er mange steder som har de rette egenskapene.
– Gruver med kalkstein egner seg svært godt fordi den er mye tettere enn andre bergarter, fremholder han.
Direktør i Norcem, Per Brevik mener, også i henhold til nrk.no, at erfaringen med håndtering av avfall på Langøya viser at det ikke er noen fare ved å bruke gruvene i Brevik som lagringsplass.
Et grunnleggende prinsipp i denne sammenheng er at deponeringen foregår under havnivå. Det vil derfor være svært usannsynlig med lekkasjer. Trykkforskjellene gjør at det ikke vil kunne strømme vann fra deponiet og ut i havet.
– På samme måte som det ikke kan lekke vann fra en båt til vannmassene, slik Brevik uttrykker seg.
Erfaringene fra deponiet på Langøya viser at vannlekkasjer aldri har vært et problem. NIVA (Norsk Institutt for Vannforskning) har stått for overvåkingen.
Men nå har altså den lokale motstanden i Brevik stoppet prosjektet som var ment å erstatte deponiet på Langøya.
– Vi har ingen plan B, så da må vi sette oss ned med myndighetene og høre hva de tenker og se hva vi kan gjøre, sier Carl Hartmann, adm. direktør i NOAH, til NRK (03.2015).
Riset bak speilet for kommunepolitikerne er at de blir overstyrt av rikspolitikken.
– Dersom departementet ønsker det, kan vi hyre inn en uavhengig konsulent for å bistå oss i utredning og vurdering av mulige lokaliteter. Deretter kan det være aktuelt å vurdere en statlig reguleringsplan for den lokaliteten som viser seg best egnet, hvis det lokalpolitisk er vanskelig å gjennomføre etableringen av et slikt anlegg, sier Ellen Hambro.
Langøya i Holmestrandsfjorden i Vestfold består av kambro-silurske kalksteiner. Øya er ca. tre km lang og 500 m på det bredeste. Det kalkholdige jordsmonnet bidrar til at området er preget av spesiell flora og fauna.
Det har fra gammelt av vært drevet uttak av kalkstein. I 1899 begynte industrielt uttak av kalkstein for bruk i sementproduksjonen på Slemmestad, og Langøya var en råstoffkilde helt fram til 1985 (produksjonen av sement ble da nedlagt). Fram til da var det blitt tatt ut ca. 45 millioner tonn stein. Resultatet var to store kratre under havnivå.
Etter 1985 har utnyttelsen av Langøya i hovedsak dreiet seg om behandling og sluttdisponering av miljøfarlig avfall, annet uorganisk industrielt avfall, samt oppgravet grunn og sedimenter. Fra 1994 har det også vært tilført avfall fra andre land, særlig fra Danmark og Sverige.
Alt farlig avfall som mottas på Langøya blir nyttiggjort. Dette skjer ved at avfallet omgjøres til stabilt og miljøtrygt byggemateriale (gips) som brukes til å fylle igjen de store kratrene som er skapt gjennom lang tids kalksteinuttak. NOAHs arbeid på Langøya er derfor også et stort og viktig rehabiliteringsarbeid som er støttet av norske myndigheter.
Kilde: NOAH
Se innslaget om Langøya på Schrødingers katt
Skjerp kravene til kommunene
