Intet nytt under midnattssolen

Sametingspresident Aili Keskitalo holdt nylig nyttårstale. Det var en følsom appell til storsamfunnet om ikke å glemme landets urfolksinteresser i året som kommer. På lavmælt vis hyllet hun veiviserne som gjennom vår moderne historie har gått foran i kampen mot vannkraft, gruvedrift, vindkraft og andre industrielle initiativ i vårt nordligste fylke.
Talen var nok utmerket indremedisin for dem som har valgt på bakgrunn av industriskepsis, men tilsvarende bekymringsverdig for dem som ønsker økonomisk vekst og utvikling av nordnorsk næringsliv. Å si nei til alt er en lite farbar vei for dem som vil skape et godt grunnlag for framtiden.
Finnmark er i den heldige posisjon at de har store naturressurser. Naturressurser som kan skape arbeidsplasser, utvikling og fremtid. Men nei. Mon tro hva Keskitalo vil at innbyggerne skal leve av. Ikke alle har mulighet eller ønske om å drive med tradisjonelle næringer. Hva med unge finnmarkinger som ønsker å flytte hjem etter endt utdanning, men som lar det være fordi det ikke finnes relevant arbeid?
For en tid tilbake gjennomførte vi ved hjelp av Respons Analyse en spørreundersøkelse der det viste seg at innbyggerne i Nord-Norge er dem som har mest tro på at det er mulig å unngå konflikter mellom bergindustrien og tradisjonelle samiske næringer. I tillegg var så mange som 40 prosent positive eller svært positive til lokal bergindustri, mens kun 3 prosent var negative eller svært negative. Det sender et kraftig signal om at sametingspresidenten er i utakt med lokalsamfunnene i nord.
Norsk Bergindustris tilnærming er og har vært dialog med våre interessemotstandere. Vi deltar i en rekke fora for å skape økt forståelse og styrkede muligheter for samarbeid og sameksistens. Blant annet har vi gode erfaringer fra Finnmark Mineralforum der de samiske interessene er tydelig representert. Vi håper slikt samarbeid vil gjøre det lettere å finne gode, praktiske løsninger på utfordringene mellom mineralnæring og andre interesser. Siden mineralloven ble implementert i 2010 har vi sendt gjentatte, sterke oppfordringer til regjeringen om å løse den fastlåste situasjonen der Sametinget ikke anerkjenner loven slik den er utformet i dag. Vi håper på det sterkeste at riks- og sametingspolitikere kan sette seg ned og gjøre det som må til for at Finnmark skal ha mulighet til å utvikle seg videre, innenfor rammen av samiske interessenter kan godta.
Det finnes allerede vellykkede mineralbedrifter i fylket som skaper arbeidsplasser og verdier. Flere har forsøkt å skape ny bergindustri i Finnmark de siste årene. Arctic Gold jobber fortsatt for å få lov til å presentere et planprogram i Kautokeino. Etter mange års kamp møter de bare skuldertrekk i kommunen. Nussir har omsider fått utslippstillatelse så de kan fortsette jobben for å starte kobberutvinning i Kvalsund etter mange års motstand og trenering, ikke minst fra Sametinget. Det er et paradoks i regionen der mange kommuner rangeres svært lavt på NHOs oversikt over lokal attraktivitet og vekstkraft.
Arealkonflikter krever at man tilpasser seg hverandre og finner løsninger alle kan leve med. Praktiske problemer krever praktiske løsninger. Det finner man i andre deler av landet og bør være mulig å få til også i nord.
Mitt ønske er at Sametinget skal bli en forvalter av tradisjoner og en katalysator for å sikre vekst og utvikling. Vi bidrar mer enn gjerne i diskusjonen om hvordan vi sammen kan utvikle Finnmark på en måte som gagner både industri og tradisjonelle næringer.
Elisabeth Gammelsæter
Generalsekretær i Norsk Bergindustri