Knapt tusen år med gruvedrift

En Verdensarv

I dag er gruven bare et museum, etter at driften ble lagt ned for ganske nøyaktig 25 år siden (1992). Siden 2001 har Falun vært på UNESCOs verdensarvliste. Kong Carl XVI Gustaf stod for innvielsen i 2002. Årsaken til innlemmelsen er at det historiske industrilandskapet rundt Store Kopparberget og Falun utgjør et av de fremste områdene for gruvedrift og metallproduksjon, og gjennom mange århundrer hadde disse virksomhetene en sterk innflytelse på teknisk, økonomisk, sosial så vel som politisk utvikling i Sverige og Europa.

 «Sverige var i flere århundrer verdens største produsent av jern og kobber
Upptäck Dalarnas Bergslag, 2003

Midt på 1600-tallet, på en tid da Kongsberg Sølvverk og Røros Kobbergruve bare så vidt hadde startet driften, hhv. 1623 og 1644, produserte gruven i Falun opp mot to tredjedeler av alt kobberet i Europa. Gruven hadde da holdt det gående i flere hundre år – noen har trodd at historien går helt tilbake til 700-tallet – og var blitt den største industriarbeidsplassen i Sverige.
Kobberet ble brukt til taktekking, mynter, våpen, kjøkkenredskaper, smykker, og utsmykning. Ved overgangen til moderne tid har kobber også fått anvendelse i elektriske og elektroniske produkter. Metallet er derfor mer utbrett og etterspurt enn noensinne.

Falukorv og Falurød
Nordmenn flest assosierer skisport når Falun blir nevnt. Hoppbakken over skistadion er da også noe av det første turistene legger merke til. Den er et landemerke i det forholdvis flate landskapet i Dalarne.

I kolonialbutikken møtes vi av et stort utvalg av rød Falukorv. Som navnet antyder knyttes den til Falun. Arnestedet ligger nettopp her, og pølsens historie går tilbake til 16-1700-tallet. Okseskinn var råstoff for tauene som ble brukt i gruvene. På det meste måtte 10 000 okser bøte med livet hvert år, og kjøttet som ble til overs etter slaktingen ble anvendt til pølser. Det sies at oppskriften kan ha kommet til Falun sammen med tyske gruvearbeidere.

Ikke minst forbinder vi Falun med Falu Rödfärg (GEO 05/2017: «Den svenske fargen») som er den mest brukte utendørsfargen på den svenske landsbygda. Pigmentet i malingen stammer fra de gamle kobbergruvene og har blitt produsert siden 1764. Pigmentet er fremstilt fra forvitret, kobberfattig malm (rødmold) som har blitt brent og malt til pulver. I Världsarvhuset ved inngangen til det store museumsområdet kan du kjøpe svensk kultur tappet på 10-litersspann.

Sverige 14 – Norge 1 
Sverige har i dag 14 metallgruver som er i drift. Produktene omfatter gull, sølv, kobber, jern, bly og sink. Garpenberg er med røtter tilbake til 1200-tallet den eldste, mens dagbruddet Mertainen i Kiruna fra 2015 er den yngste. Siden 2000 er 5 nye gruver satt i drift og fortsatt virksomme. Norge har Rana Gruber som tar ut jernmalm.

Fra Falun til Paris
Det er høyst usikkert når driften på kobber rundt Falun tok til. Ganske sikkert ble det imidlertid hentet myrmalm fra Falun-området for produksjon av jern både i vikingtiden og tidlig middelalder, kanskje helt tilbake til 500 e.Kr. Uttak av myrmalm fortsatte helt opp til 1800-tallet.

– Vi har ingen sikre beviser på at kobberdriften kom i gang i vikingtiden, slik mange har villet ha det til. På 1970-tallet ble det riktig nok gjort analyser av innsjøsedimenter som pekte mot 700-tallet, men disse bevisene står nå svakere enn før, sier Bjørn Ivar Berg, forsker og historiker ved Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg.

Den eldste skriftlige kilden stammer fra 1288, og allerede fra det neste århundret finnes detaljerte beskrivelser av hvordan gruvedriften bør foregå.

– Kobberproduksjonen i Falun er nok atskillig eldre enn 1288. Det er uansett ingen tvil om at det i Falun har blitt brutt kobbermalm i mer enn 3-400 år før virksomheten kom i gang i Kongsberg, på Kvikne og i Røros, altså at den i alle fall er godt over 700 år gammel, fremholder Berg.

Da de første norske gruvene kom i drift var kobbergruven i Falun allerede en klippe i det svenske samfunnet. «Sverige står och faller med Kopparberget», uttalte Sveriges Riksråd, og la til at gruven var «rikets skattkammare och kassakista».

– Kobberproduksjonen var ikke minst viktig for statsfinansene i «storhetstiden». Likevel var den svenske jernproduksjonen fra middelalderen og fram til moderne tid av større økonomisk betydning enn kobberproduksjonen, mener Berg.

Og mens vi i Norge skryter av at kobberet på Frihetsstatuen i New York kommer fra Vigsnes Kobberverk på Karmøy (GEO 07/2016: «Samfunn tuftet på malm»), kan svenskene parere med at taket på franske Versailles er dekket med kobber fra Falun. Samt en rekke praktbygg og katedraler over hele Europa. 

Mer enn Falun
Falu Gruva var langt fra den eneste svenske kobbergruven i middelalderen. Rundt Falun var det totalt 161 smeltehytter, mange basert på lokale uttak av råstoff. Også andre steder i Sverige ble det brutt kobber, men 90 prosent av det svenske kobberet kom fra Falun.

Bukken fant malmen
Også i Falun lever en myte om hvem som først fant malmen: «Det har så länge någon kan minnas berattats om den vita bocken Kåre som för omkring 1000 år sedan kom hem med röd färg på hornen och i pälsen. Den röda fargen förbryllade bonden som frågade vallpojken var färgen kom ifrån. Pojken berettade att bocken gärna rullade sig på en plats där jorden var röd och ledde bonden dit, och det var så det hele började …»

Grovt forurensende
Tidvis jobbet mer enn 1000 mann i gruven, og den var den største industriarbeidsplassen i Sverige på 1600-tallet. År 1650 – seks år etter oppstarten for Røros Kobberverk – ble det absolutte toppåret for Falu Gruva med et utbytte på 3000 tonn kobber (ca. 90 prosent Cu). Data som Bjørn Ivar Berg har samlet viser at produksjonen på 17-1800-tallet var sunket til mellom 500 og 1000 tonn kobber per år.

– I Norge utgjorde den totale kobberproduksjonen 70 000 tonn frem til 1814. Den absolutt viktigste produsenten var Røros Kobberverk med 45 000 tonn, mens Løkken gruver på det tidspunkt ikke hadde produsert mer enn 11 000 tonn, forteller Berg.

– I gruven på Kvikne, som var i drift allerede på 1630-tallet, var den totale produksjonen bare kommet opp i drøyt 7000 tonn på nesten 200 år. Så også i det perspektivet var Falun utvilsomt en stor gruve.

Tallene er imidlertid bitte små hvis vi sammenligner med nåtidens produksjonsvolumer. Den totale kobberproduksjonen i Falun gjennom nærmere 1000 år var 400 000 tonn, mens dagens svenske produksjon er ca. 100 000 tonn kobber, per år. Den planlagte gruven i Repparfjord i Finnmark vil i beste fall produsere opp mot én million tonn kobber – gjennom hele levetiden. Verdens uttak av kobber er i dag i størrelsesorden 17 millioner tonn per år.

Kobberdriften i Falun var imidlertid ikke bare fryd og gammen. Innbyggerne måtte betale med helsen. Kaldrøsting – det første trinnet i oppredningen fra malm til kobber – avga enorme mengder med svoveldioksid, og den sure røyken drev over byen, formørket himmelen, drepte vegetasjonen og farget husene brune. Hoste, halsbrann og neseblødninger var dagligdags i befolkningen.
Kaldrøstingen foregikk helt fram til 1900-tallet. Da ble den avløst av andre anrikningsmetoder.

Kopparberget
Kopparberget er det gamle navnet på Falun. Det ga navn til Kopparbergs Län som i 1997 ble omdøpt til Dalarnas Län. (Sverige deles inn i 21 län.)

Stora Stöten
Den intense brytningen på 1600-tallet forårsaket flere ras i gruvene. De første alvorlige hendelsene skjedde allerede i 1630-årene.

– Et stort ras i 1655 vakte stor oppsikt og ble fulgt opp av flere utredninger, men uten at det ble trukket klare konklusjoner om årsaken. For ettertiden er det imidlertid åpenbart at man hadde manglende forståelse av bergmekaniske forhold.

Berg forteller at rike deler av forekomsten var brutt ut med fyrsetting i store underjordiske brytingsrom, i uregelmessige mønstre og med dårlige pilarer. To store dagbruddsåpninger, kalt Blankstöten og Bondstöten, var dannet tidligere, og ved raset i 1655 åpnet det seg en tredje, kalt Skeppsstöten.

– Rasene skapte redsel og utrygghet, samt praktiske problemer med rasmasser. Samtidig ble tilgangen på malm i noen tilfeller lettere, og mye rik malm ble tatt ut av rasmassene. Begjæret etter rikmalm gjorde det vanskelig å begrense driften i brytingsområdene.

– Rasene skjedde på tross av faglig oppfølging med blant annet Sveriges første gruvekart i 1629, fulgt opp med nye kart senere. Flere store og mange mindre ras fulgte i årene fra 1668. I 1680 gikk

Bondstöten og Skeppsstöten i ett. Folk forsto nå hvor det bar, forklarer Berg.
Det aller største raset, på ettermiddagen den 25. juni 1687, bare 37 år etter produksjonstoppen, markerer slutten på storhetstiden for Falu Gruva.

Etter at tre tidligere dagbrudd kollapset – Blankstöten, Bondestöten och Skeppsstöten – stod det igjen ett stort hull: Stora Stöten. Det fremkommer som en 100 meter dyp forsenkning og dominerer dagens gruvelandskap fullstendig. De underliggende, oppknuste rasmassene utgjør ytterligere 200 meters mektighet.

Underlig nok var det ingen som omkom den dagen, men tidligere var mange drept i mindre ras. Nye ras i 1833 og 1876 utvidet hullet ytterligere.
For besøkende til gruven er den 1,7 km lange Gruvpromenaden absolutt verdt tiden. Den går rundt hele Stora Stöten, og det er flott utsikt til Falun. På veien vil du også finne velduftende eksemplarer av fiolstein (GEO 05/2016, side 6).

Stormaktstiden
Det sies at inntektene fra Falu Gruva la grunnlaget for Sveriges storhetstid (1611-1718). I løpet av en drøy hundreårsperiode, først anført av Gustav II Adolf, ble landets yttergrense utvidet ved å annektere flere landområder. Finland, Estland, Latvia og Trøndelag var således en del av det svenske riket. Bohuslän, Jämtland, Härjedalen, Halland og Skåne ble også en del av Sverige på denne tiden.

Mot slutten av 1800-tallet ble det funnet gull for første gang. Falun fikk sin lokale gullfeber som varte inn på 1900-tallet, og det totale uttaket kom opp i fem tonn. Det er omtrent like mye som ble produsert i Bidjovagge i Finnmark i siste halvdel av 1900-tallet.

På 1900-tallet ble kobberproduksjonen i Falun et biprodukt. Hovedproduktene var nå i stedet svovelkis og sink.

Driften tok ubønnhørlig slutt den 8. desember 1992. I år er det derfor et slags 25-årsjubileum.

Produksjonsvolumer
Svovel 3 500 000 tonn
Sink 500 000 tonn
Kobber 400 000 tonn
Bly 160 tonn
Sølv 380 tonn
Guld 5 tonn

Vår vurdering av museet

3 = Svært bra
2 = Tilfredsstillende
1 = Mindre bra