Skjerp kravene til kommunen!

Norsk Bergindustri reagerte kraftig da Kautokeino kommune nektet Arctic Gold å legge frem planprogram og konsekvensutredning i fjor. Ikke bare fordi kommunen ikke ville legge til rette for lokal mineralindustri, men først og fremst på grunn av måten det skjedde på. Et nei er lettere å akseptere om man vet at det er forankret i en skikkelig analyse der man har vurdert for og imot. Nekter man å se konsekvensutredningen blir beslutningen nødvendigvis fattet på mangelfullt grunnlag. Dette var første gang en kommune nektet en forslagsstiller å presentere planprogram, og lenge hersket det tvil om lovligheten av en slik praksis.
Nå har det altså skjedd igjen. Norcems og NOAHs planer om avfallslagring i gruvene i Brevik er nå stanset av kommunen før beslutningsgrunnlaget er på plass.
Denne gangen er det ikke et mineralprosjekt som skrinlegges før prosessen egentlig er kommet i gang, men et prosjekt som kunne løst et samfunnsproblem vi vet rykker nærmere og nærmere. Når kapasiteten på Langøya er fylt står Norge uten gode alternativer til deponi for farlig avfall. Gruvene i Brevik kunne løst denne floken.
Det er ikke avfallsdeponering eller gullgruvedrift som motiverer meg til å skrive denne gangen. Det er kommuners vilje og mulighet til å si nei til kunnskap som må ligge til grunn for gode beslutninger. Nå har vi sett det skje flere ganger i løpet av kort tid; kommunestyrer kan uten å blunke nekte seg selv og sine omgivelser faktagrunnlaget som må være fundamentet i gode avgjørelser. Det er hinsides problematisk.
Er det sånn det skal bli framover? Skal man som innbygger, arbeidstaker og industrieier måtte finne seg i at lokale myndigheter bare uten videre kan la være å forholde seg til planene man legger? Fortjener man ikke engang å bli tatt såpass på alvor at kommunen lar forslagstillere redegjøre for positive og negative sider ved et tiltak, eventuelle avbøtende tiltak og andre aspekter som må vurderes før beslutning kan fattes?
I flere miljøer blir ønsket om at staten skal ta over planmyndigheten fra kommunene stadig mer høylytt. Det er ikke så rart når vi både ser at kommunen velger bort sitt eget beslutningsgrunnlag, og at så mange saker ender hos fylkesmannen. Vi i Norsk Bergindustri ønsker egentlig ikke å frata kommunene deres råderett over egne områder. Våre medlemsbedrifter samarbeider godt med sine lokale kommuner, og industri og myndigheter har den samme lokale forståelsen. Likevel ser vi at kravene som stilles til kommunene må skjerpes. Med myndighet følger ansvar. Vi kan ikke ha det sånn at kommunen uten videre kan la være å forholde seg til forslag som kommer fra lokale forslagsstillere.
Med nesten 430 små og store (særlig små) kommunestyrer rundt om i landet, er det mange usikkerhetsmomenter i møtet med kommunal planbehandling. Å nekte forslagsstillere å presentere konsekvensutredninger gjør det enda vanskeligere for en industri som allerede lider under mangel på forutsigbarhet. Industri og kommune må samarbeide. Man kan leve med et nei i ny og ne, men ikke et skuldertrekk.
Olav Hallset
Kommunikasjonsansvarlig i Norsk Bergindustri