– Nå gjør jeg det slutt med geologene. I alle fall for en stund!
Anne Kristine Børresen, førsteamanuensis ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, retter ryggen – etter å ha ristet av seg to ruvende bokprosjekter; ”Bergingeniørutdanning i Norge gjennom 250 år” ble nylig lansert – og snart er beretningen om Norges geologiske undersøkelse (NGU) klar til trykking. NGU ble opprettet i 1858, og kan altså feire sitt 150-årsjubileum på nyåret.
– Jeg jobber med å fullføre et gammelt post.doc.-prosjekt også. Det er en forskerbiografi som handler om Johan Herman Lie Vogt, i geologikretser kjent som ”Gammel-Vogt´n” (GEO 02/2006).
– Og deretter peiler du deg inn på et nytt felt? For du er jo historiker – ikke geolog?
– Neste gang kan det være interessant å jobbe med et nytt fag og en annen type aktører. Det har blitt veldig mye ingeniørfag helt siden 1991, da jeg skrev om elektronikkingeniører til hovedfagsoppgaven, før jeg fulgte opp med doktorgradsavhandlingen i 1995; ”Drømmer av stål”, om ledelse og organisering ved Norsk Jernverk fra 1940-årene til utpå 70-tallet.
Sterke personligheter
Det geologiske engasjementet handler også om å etablere prosjekter og sikre arbeid. Jeg hadde klaff med innspill til to store prosjekter – historien om både bergingeniørutdanningen i Norge og NGU – fikk jeg omtrent samtidig som jeg høsten 2005 også fikk fast stilling ved Historisk institutt. Det begrenset tiden til å skrive, så jeg delte bokprosjektene med noen historikerkollegaer: Jan Thomas Kobberrød og jeg delte redaktøransvaret for bergingeniørboka, mens Astrid Wale og jeg har skrevet NGU-boka sammen.
– Selv har du tatt for deg den nesten hundre år lange epoken med geologiutdannelse ved Universitetet i Christiania, fra 1814 til 1910. Og du har bidratt med 4-5 kapitler i NGU-boka. Føler du at geologihistorien på sett og vis er ferdigskrevet? Er de fleste steiner snudd?
– På ingen måte. Det finnes mange fascinerende personligheter innenfor geologifaget som fortjener sin biografi. Jeg tenker bl.a. på Amund Helland, en storkjeftet rabulist fra Bergen – en av dem som reiste bust mot sin egen lærer og hans teorier i 1870-årene. Bergstudiet er fullt av akademiske fadermord, og de faglige kontroversene kunne bli ekstra sterke, fordi geologimiljøet var lite og forholdet mellom lærer og elev så tett. Helland lanserte nye teorier om hvordan fjellformasjoner ble skapt, men striden rundt ham hadde også sterke politiske overtoner. Helland var venstremann, og han fikk sitt professorat av Stortinget, noe som falt mange tungt for brystet. Likevel, det er ingen tvil om at han var en fremragende geolog. Biografien om Helland burde vært skrevet.
Det er påfallende hvordan enkeltpersoner har preget faget. Men det er – fra en historikers synsvinkel – også mye ugjort når det gjelder selve industrihistorien: Det kommer ei bok om Syd-Varanger, vet jeg. Orkla har allerede fått sin historie. Sulitjelma savner et skikkelig verk. Og det er flere andre gamle verk som nylig har rundet 100 år, eller står foran sine 100-årsjubileum, og som burde fått historien fortalt i en bredere kontekst. Det finnes bøker fra tidligere jubileer, og brokker av historien kan være skrevet. Men ofte har forfatterne vært tett knyttet til bedriften, og da kan framstillingen bli noe for introvert.
Jeg skulle gjerne satt i gang en gruppe masterstudenter på Blaafarveværket, som har tradisjoner helt tilbake til 1600-tallet. Det burde være en spennende oppgave. Også her er det skrevet mindre ting, men det store historiske verket mangler.
– Enn du?
– Selv er jeg mye opptatt av undervisning nå, og jeg vil konsentrere meg om å skrive flere artikler. Neste bokprosjekt svever i det blå.
Lobbyister mot Kongen
Historien om norsk bergingeniørutdanning fyller nærmere fire hundre sider, og det startet med Bergseminaret på Kongsberg, som ble åpnet med ”salutt og musikk” 24. oktober 1757. Første forelesning hadde seks tilhørere, tre frie studenter (hvorav én fra Røros), samt tre lærlinger.
Det ble undervist i bergvitenskaper med tilhørende fag – samt i ”ager-dørkelse”, altså åkerbruk (noe som raskt visnet bort). Bergseminaret er behørig omtalt i forrige nummer av GEO, så vi tar spranget fram til tidlig 1800-tall, da Kongsberg-samfunnet var i alvorlig krise. Sølvverket ble nedlagt i 1805. Seminaret hadde knapt nok studenter.
I perioden fra 1787 til 1813 ble det uteksaminert bare tjue kandidater. Nå var det riktig nok flere som fulgte deler av undervisningen – men det kan ikke sies at bergverksutdanningen hadde noen flying start da den i 1814 ble flyttet til Christiania.
– Kongen i København strittet imot, forteller Anne Kristine Børresen: Kongen ønsket å etablere et teknisk akademi på Kongsberg, det skulle satses på de ”nyttige” kunnskaper, og på Kongsberg hadde man industritradisjoner og en praktfull seminarbygning. Akademiet på Kongsberg og Universitetet i København kunne utfylle hverandre. Det var ikke ønskelig med noe universitet i Christiania.
Slik gikk det ikke. Den norske patriotisme og Christiania-lobbyen vant fram. Norge fikk sitt eget universitet, det ble lagt til hovedstaden, og bergverkstudiet ble en del av det nye, norske universitetet. Esmark, en av lærerne fra Bergseminaret, ble tilsatt som professor. Han brakte med seg to mineralsamlinger – men dro snart videre, på studiereise til utlandet. Studentene lot også vente på seg. I 1817, tre år etter etableringen, var det registrert bare én bergstudent, Baltazar M. Keilhau. Han var til gjengjeld meget begavet; etter cand.min-eksamen studerte han mineralogi og geologi ved Bergakademiet i Freiberg. Senere ble han professor i geologiske fag ved Universitetet i Christiania. Keilhau var bl.a. en fremragende kartlegger, og utga den første samlede oversikten over Norges Geologi, ”Gæa Norvegica”.
– Bergstudiet den gang kan virke puslete, sett med dagens briller. Studenttallet fluktuerte i takt med konjunkturene. I perioder var det faktisk tomt for studenter. Men man skal huske at Universitetet i Christiania var lite. På Keilhaus tid fantes det bare et hundretall studenter totalt – på alle fagområdene. Men med årene skulle mange av bergstudentene komme til å spille en vesentlig rolle i landets samfunnsutvikling. Her fantes dyktige forskere og vitenskapsmenn. Her fantes industrigründere. Her lå den en vilje til å bruke faget: ”Landet skulle bygges”.
Utviklingen på 1800-tallet – og langt inn på 1900-tallet – preges av samspillet mellom driftige enkeltpersoner, en blomstrende industrikultur og en felles vilje til å skape. Visst var det periode med tunge motbakker, gruve- og smelteverksindustrien er svært konjunkturfølsom, og svingningene ble nokså umiddelbart avspeilt i søkertallet til bergstudiene.
Storhetstiden
– Vi fikk en voldsom vekstfase rundt 1900-tallet, da gamle gruver ble som nye, takket være svovelen, og rundt 1907 var det rene student-boomen: Over tjue håpefulle møtte til studiestart, men da professoren skremte dem med framtidig arbeidsledighet, skygget fem av dem unna. Snart etter hadde et par til trukket seg fra studiene.
Konjunktursvingingene kunne være voldsomme, også etter flyttingen til NTH i 1910. I årene fra 1921 til 1925 ble det ikke tatt opp en eneste ny student. Og i 1924/25 fantes det bare én student. Hadde vedkommende gjort seg ferdig på normert tid, ville Bergavdelingen vært tom. Det ble stilt spørsmål; trengte man egentlig bergingeniører? Skulle NTH bare være en stasjon på veien til Amerika?
Senere snudde det: Perioden 1945-1973 ble industri-Norges glanstid, og Bergavdelingen fikk en sterk utvikling. Studentopptaket økte fra 10 i 1943 til godt over 60 i 1975.
– Og så skulle det handle mer og mer om olje?
– Den tradisjonelle gruveindustrien møtte veggen. Det var en bra utvikling innen metallurgisk industri, men etableringen av Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk (IPT) innledet en helt ny epoke i bergingeniørstudiet (1973/74 var det første undervisningsåret). På imponerende få år ble det bygd opp et sterkt forsknings- og undervisningsmiljø.
– Som etter hvert skulle distansere seg fra de tradisjonelle bergverksfagene?
Institutt for Geologi og bergteknikk sliter med økonomien i dag. Det er ikke tilfelle med IPT, som står særdeles sterkt, både hva studieretning og økonomi angår. Ved IPT er det nok også færre som identifiserer seg med bergingeniørutdanningen, enn tilfellet er for dem som jobber mot bergindustrien og metallurgisk industri.
Nye tider
Ved NTNU er ikke lenger de geobaserte teknologistudiene organisert i en selvstendig enhet, og i 2001 diktet Harald Aasheim en vise i anledning gravølet for Bergavdelingen:
”Skål for tradisjonene
vern om det du har.
Sjøl om olja strømmer svart
husk din gamle far.
Stødig, støpt i bronse
bergmannen han står.
Løfter enda fakkelen
fram mot nye år.”
Det kommer flere jubileer. I 2008 er det faktisk et halvt hundre år siden den norske forhandlingsdelegasjonen satt i Geneve og drev tautrekking om rettighetene til kontinentalsokkelen. Ingen ante om det fantes olje. Petroleumseventyret startet først et tiår senere. Men det er i bunn og grunn en annen historie.
Skrevet av Sture Lian Olsen
2 kommentarer
Hei.
Har lest din artikkel om » Berg betaler Gjeld » der jeg ser at på 1800 – tallet, og i begynnelsen på 1900 – tallet var flere utenlandske eierinteresser i Norsk industri i bla. Blaafarveverket i Trondhjem, om jeg ikke misforsto.
Det har seg sånn at jeg har engammel konvolutt som det står følgende på: Richters Farvefabrikk A/S
Postboks 120 — Trondhjem.
Så følger det en rett dobbelstrek over konvolutten, videre
står det Orginaldeler, og avsluttes med TYSKLAND.
Så kommer det jeg lurer på,
Richter har jeg funnet ut opprinnelig kom fra Sachsen i Tyskland, det sto på nett at personen med navnet hadde flere interesser i lokalsamfunnet i Sunndalen, var han fabrikkeier av Blaafarveverket, eller var Richters Farvefabrikk noe helt annet?
Håper du kan hjelpe meg å få litt mere klarhet i dette for meg.
Skriften på konvolutten er sånn typisk 18 – 1900 talls skrift.
Mvh.
Kjell W. Brobakken.
Anne Kristine Børresen anbefaler at du tar kontakt med Starsarkivet.