Geologer elsker larvikitt, men det er ikke alltid larvikitten elsker dem. Larvikitt er nemlig ingen enkel bergart å jobbe med. Interessant, ja vel, men lunefull og uforutsigbar. Dette har geologer fått merke hver gang de med brask og bram har kommet inn med sin spesialkompetanse for å løse industriens problemer. Som vi skal se i det neste kapitlet, kunne veien fra suksess til fiasko i larvikittbrudd være kort. Litt fargevariasjoner her, en pegmatittgang der, og utgiftene til driften økte fortere enn inntektene kom inn. Det er risikosport å drive larvikitt.
Alle fenomener som skaper hodebry for industrien kan hver for seg forklares geologisk, og til en viss grad forutses. Fargespillet kan kartlegges og følges i spesielle soner. Blokkenes størrelse reguleres av avstanden av naturlige sprekker i fjellet, et resultat av forkastninger i jordskorpa, «tørkesprekker» fra den tiden larvikitten størknet, samt sprekker dannet i forbindelse med landhevning etter istider og avlastning etter erosjon. Pegmatitt er ansamlinger av soner med store krystaller, dannet i de siste stadiene av størkningsprosessen. Krystallene vokste over lang tid i lommer i bergarten, «foret» av mineralrike, varme væsker. Slike pegmatittganger er ofte uregelmessige og derfor problematiske for driften. Noe lettere å forholde seg til er sprekker fylt med lava. Slike ganger er gjerne rettlinjete og vi kan derfor gjøre antagelser om hvor de skjærer gjennom fjellet. Misfarging av larvikitten i form av bleking eller grønnfarging opptrer i diffuse og uregelmessige soner og kan også være et stort problem. Det samme gjør hvite striper og årer.
De magmatiske prosessene som har formet larvikitten har også satt andre spor. Vi kan nemlig flere steder se en lagdeling. Mørke og lyse lag vitner om sortering av mineraler under størkningen. De mørke mineralene felles ut av smelten først, etter hvert som temperaturen faller, deretter krystalliserer feltspat og andre lyse mineraler. Denne sorteringen av mineraler etter smeltepunktet kallesmagmatisk differensiering, og den sykliske opptredenen gir en såkalt modal lagdeling. Slike soner er elsket av geologer som forsker på slikt. Etter prøvetaking i felt skynder de seg tilbake til laboratoriet og gjør detaljerte kjemiske analyser på tvers av lagene, for på den måten å tolke hvilket dyp larvikitten ble dannet på, og hvordan mekanismene bak dannelsen virket. Industrien, derimot, fortviler når de kommer borti slike soner. Modal lagdeling er nemlig ikke salgbart på verdensmarkedet. Ingen, kanskje med unntak av noen få spesielt interesserte geologer, vil ha en kjøkkenbenk hvor steinen viser fargevariasjoner.
Felles for alle disse kvalitetsforringende trekkene er at de er temmelig usystematiske, og samlet blir de vanskelige å forutse.
