Naturforskeren Charles Darwin (1809-1882) gjorde bare én reise. Den varte til gjengjeld i hele fem år, fra desember 1831 til oktober 1836, og tok ham verden rundt, i all hovedsak på den sørlige halvkulen. Reisen ble avgjørende for hans vitenskapelige karriere, og ikke minst for tankeprosessen rundt den revolusjonerende teorien om evolusjon – hvordan livet på Jorden har utviklet seg gjennom millioner og milliarder av år. Forskningsarbeidet kulminerte som kjent med det verdensberømte verket fra 1859, Artenes opprinnelse, eller «The Origin of Species by Means of Natural Selection or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life», som han kalte den flere hundre sider lange boken.
Etter at han kom hjem, tilbrakte den nå dedikerte og anerkjente vitenskapsmannen fem år i London. I løpet av den tiden rakk han å skrive flere bøker, gifte seg og få to barn, før han bestemte seg for at livet ville være bedre på landet. I 1842 flyttet han derfor med familien til Down House et par timers reise med hestekjerre sør for London. Langt nok unna til at han var fjernt fra byens kjas og mas, men allikevel nærme nok til at han kunne reise inn på møter uten at det ble for krevende. Valgene han her gjorde forteller oss at Darwin verken likte publisitet eller selskapeligheter. Best hadde han det tydeligvis når han var omgitt av familien og kunne vie tiden til studiene sine.
I ettertid er det også slått fast at få boligeiendommer har hatt større betydning for en forskerkarriere enn Down House hadde for Charles Darwin.
«My life goes on as a clockwork and I am fixed on the spot where I shall end it
Et hjem, og et laboratorium
Down House ble Darwins hjem i 40 år, inntil han døde 73 år gammel. Her bodde han med familie, kokk, butler, barnepiker og tjenere, her hadde han sitt arbeidsrom, og her foretok han sine mange vidtfavnende eksperimenter med planter og dyr. Dette er stedet han skrev hovedverket sitt, men også en rekke andre bøker som sprang ut av grundig arbeid. Vi kan derfor se på Down House som Darwins eget lille forskningslaboratorium, langt fra universitetene med tidkrevende studenter og byråkratiske arbeidsoppgaver. I Down House kunne han arbeide uforstyrret, og i sitt eget tempo, men han var ytterst disiplinert og svært produktiv.
Den praktfulle eiendommen er i dag tilgjengelig for allmennheten, og etter oppussing og oppgradering har den blitt et populært utfartssted. For biologer, geologer og andre naturinteresserte er den et naturlig reisemål i Darwinåret. Etter å ha pløyd gjennom diverse artikler og bøker om ham og forskningen hans, er det godt å komme hit og få større forståelse for hvor og hvordan han levde.
Det første som møter oss er selvfølgelig en butikk. Her løses billetter, og her kan vi kjøpe diverse bøker om den berømte mannen (og én om kona Emma), samt en lang rekke forskjellige suvenirer. Men la ikke slikt forstyrre, for innenfor, i første etasje, venter de fire spennende rommene som er gjenskapt slik de var da Darwin regjerte her: Kontoret, spisestuen med det flotte mahognibordet, biljardrommet hvor han fikk avkobling mens han skrev Artenes opprinnelse, og oppholdsværelset med pianoet som Emma underholdt med. Tapeten er ny, men møblene er de originale.
Tre mektige menn på veggen
Kontoret har selvsagt størst interesse. Og stemningen der inne er nesten andektig. Sammen med en mengde andre turister står vi bak en rød fløyelssnor (vi blir selvfølgelig forhindret fra å vandre fritt rundt) og skuer over skrivebordet, stolen med armlenene og fotskammelen, veggene som er dekket med bokhyller, kart og malerier, og ikke å forglemme peisen og peispipen med de tre portrettene: Botanikeren Joseph Hooker, han var en svært viktig støttespiller da evolusjonsteorien ble publisert og møtte stor motstand blant betydningsfulle menn, den anerkjente geologen Charles Lyell, lærebøkene hans i geologi («Principles of Geology») var vesentlige for den vordende geologen under jordomseilingen, samt bestefaren Josiah Wedgwood. Tre mennesker som hadde stor betydning for karrieren til den verdensberømte mannen skuer altså fortsatt ut over arbeidsrommet hvor så mange betydningsfulle tanker ble tenkt. Symbolverdien er lett å forstå.
Darwins arbeidsdag startet også her, det han kalte «old study», klokken åtte om morgenen. Men aller først var det frokost og en kort spasertur langs «the Sandwalk». Og han jobbet hele dagen, bare avbrutt av måltider, spaserturer, lesing, brevskriving, middagshvil og høytlesing fra den daglige brevbunken. Om kvelden var det familieaktiviteter. Og Emmas pianospilling. Vi skjønner at Darwin kunne vie seg til foskningen. Han hadde få andre forpliktelser.
Mye tid må ha gått med til brevskriving. Det var en del av den daglige rutinen. Mer enn 7000 brev skrev han. Til familie, venner og kolleger, herunder også Charles Lyell, en av hans viktige støttespillere, samt Thomas Huxley, biologen som ble den ivrigste forsvareren av evolusjonsteorien. I mangel av både telefon og e-post ble brevene den måten han kommuniserte med omverdenen på. Og Darwin hadde større behov enn sine likesinnede for nettopp dette fordi han hadde valgt å leve utenfor storbyen.
Tid til alle barna (ti ble født, sju overlevde barndommen) hadde han visstnok også, og skilte seg på den måten ut fra datidens fedre. Men det var bare guttene som ble forunt en formell utdannelse. Pikene måtte nøye seg med opplæring i hjemmet. Med hensyn til kvinnefrigjøring var han altså ingen foregangsmann.
«The country is extraordinarily rural and quiet. It is really surprising to think London is only 16 miles off
En liten bondegård
Andre etasje minner om et museum, noe det også er, og gjennom plakater, remedier, filmer og aktiviteter får vi en innføring i mange sider ved Darwin. Den lange reisen med Beagle har selvsagt fått et eget rom, og det samme har teorien om livets utvikling. Men akkurat her, på dette stedet, er det like morsomt å lese om livet og rytmen i Down House. Gjennom plakater og gjenstander lærer vi om kona, hans forhold til barna, og hvordan han jobbet med huset, hagen, forskningen og eksperimentene sine.
Utearealene er en del av opplevelsen, spesielt etter som vi bare er en halvtimes togtur fra sentrum av London. Inngangspartiet på østsiden er riktignok lite imponerende, og ga etter det som blir fortalt heller ikke inntrykk av stor velstand, men på baksiden av huset (se oppslagsbilde) er det fristende å tilbringe tid og trekke inn atmosfæren fra 150 år tilbake. Her ligger haven som Emma styrte over og dyrket sine blomster med omhu. Vi kan lett forestille oss at denne var et yndet sted for lek og moro. En stor barneflokk trengte plass å boltre seg på. De minste barna var sågar tilgodesett med huske og sandkasse.
Videre mot vest ligger en stor blomstereng hvor hester, kyr og esler gresset. Dyrene er dessverre borte i dag. Kjøkkenhaven med drivhuset er derimot inntakt. Den ga frisk frukt og ferske grønnsaker til familien, men Darwin brukte den også til kultivering av planter og botaniske eksperimenter. Dette var en viktig del av den forskningen som engasjerte ham i årene på landet
En pent anlagt sti avgrenser eiendommen mot vest. Her spaserte Darwin hver eneste dag. Etter dagens målestokk for fysisk utfoldelse blant mange akademikere holdt han et beskjedent nivå, men han var, etter hva vi forstår, en habil turgåer både innenfor eiendommen og i skogene utenfor.
Berggrunnen i området rundt Down House består av kritt (kalkstein) fra øvre kritt. Typisk for denne lagpakken er tynne lag med flint som strekker seg over lange avstander. Derfor er jorden full av små flintstykker. Darwin drev med jordforbedring, plukket de små steinene og la i store hauger, på samme måte som norske bønder plukker små og store stein i åkeren. Det fortelles at han på sine vandringer på den opparbeidete stien, den er bare noen få hundre meter lang, sparket til en flintstein for hver runde han tok.
Så vidt vi kunne se har ikke museet i Down House noen som helst informasjon om berggrunnen, det fortelles heller ikke hvorfor det er så mye flint i jorda, til tross for at Darwin er en av historiens meste betydningsfulle geologer. Men fordi vi først har vært på en liten ekskursjon til de hvite kalkklippene ved Dover, skjønner vi at tynne lag med flint er en del av de tykke krittpakkene. Når kritt forvitrer, vil flint ligge igjen.
Et navn for evigheten
Charles Darwin bodde mer enn halve livet på eiendommen Down House. Etter sitt eget sterke ønske. Utferdstrangen fra unge år var avløst av behovet for stille dager med hardt arbeid og regelmessig familieliv. Det gav frukter. For ham selv, men mest av alt for vitenskapen. Få forskere har skrevet navnet sitt så ettertrykkelig inn i historien som han. Den som har lyst og tid kan ta en dags avstikker fra Londons travle handle- og teatergater og oppleve den avslappende atmosfæren på den engelske landsbygda. For å lære litt om vitenskapsmannens daglige liv- og gjøren. Og fordi det er fint å komme bort fra alt kjas og mas inne i storbyen. Slik Darwin også mente.
Downe Valley
Berggrunnen i områdene rundt Darwins hjemsted består av kritt. Denne hvite bergarten ble dannet i sen kritt av utallige små kalkplater (coccolither) som utgjorde skallet på encellede alger. Vi finner kritt langs kysten av England, og mest kjent er de hvite klippene ved Dover. Kritt finnes ikke på land i Norge. I Nordsjøen ligger imidlertid tykke lag av kritt. Kritt er reservoarbergart i mange oljefelt på norsk og dansk sokkel, bl.a. Ekofisk og Valhall.
I Sørøst-England danner områdene med kritt et spesielt landskap som går under begrepet «Downs». Med dette forstår vi et bølgende landskap («gently rolling hills») med fruktbar jord i et mildt klima. Vinrankene som overraskende nok vokser her vitner om det.
Down House ved byen Downe ligger selvsagt inne i dette landskapet. For en nordmann fortoner det seg flatt, men en kjøretur i omegnen levner liten tvil om at distriktet bærer sitt navn med rette. På smale, svingete veier, med trange møteplasser og høye hekker som sperrer utsikten, snor vi oss rundt på samme måte som Postmann Pat.
Inne i krittpakken ligger tynne benker med flint. De er tatt i bruk som bygningsmateriale. Både fasader og gjerder er dekket med tilhugget flint. Et morsomt innslag i det engelske kulturlandskapet.
Foto: Halfdan Carstens