To hypermoderne borerigger er i full aktivitet. Uavbrutt. 24 timer i døgnet. På hver av dem jobber to hardføre menn og holder operasjonene i gang. Den ene sitter ved spakene og har full kontroll over boringen. Den andre sørger for at det tekniske utstyret virker, bistår når de verdifulle kjernene kommer opp til overflaten og holder full orden rundt riggen. Det er liten tid til hvile.
Da vi kom på besøk lå de foran skjema. Det kan ha med innstillingen til arbeidet å gjøre. OY Kati AB har rykte på seg for å være Skandinavias mest effektive kjerneborereselskap.
Med jevne mellomrom trekkes sylinderformete steinprøver med en diameter på 52,7 mm ut av hullet. De blir umiddelbart lagt i ferdigsnekrete kasser, påført hullnummer og dypene de er hentet opp fra, for så å bli kjørt på en firehjuls sykkel for mellomlagring på anleggsområdet.
Nysgjerrig på fremtiden
Vi er på Engebøfjellet i mars måned. Seks uker etter at boringen startet den 2. februar, og tre uker etter at demonstrantene fra Natur og Ungdom hadde forlatt leiren. Med solide bøter i lomma. Og masse oppmerksomhet i media.
Nå er det imidlertid ganske så fredelig på toppen av Engebøfjellet i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane. I det fine været hører vi kun duren fra boreriggene, surringen fra aggregatene og brummingen fra kjøretøyene. Kampropene har forsvunnet med vinden.
Noen nysgjerrige turgåere nærmer seg forsiktig. De virker skeptiske, vet ikke om de liker det de ser, men vil gjerne lære mer om den nye tid; om rutil, om gruvedrift, om gruveavfallet og om fremtiden.
– Vi legger vekt på å snakke med lokalbefolkningen. De har naturlig nok et stort behov for å vite, så spørsmålene er mange, forteller Thomas Addison som er direktør for Rutile Mining, Nordic Minings heleide datterselskap, og som har blitt ansatt for å planlegge, utvikle og drive rutilgruven.
De negative kreftene har medvind i media. Derfor blir det Addisons oppgave å fortelle om de positive sidene av gruvedrift, og med bakgrunn fra lokalsamfunn der bergverk er hjørnesteinsbedrifter har han ingen vanskeligheter med det.
– Jeg prøver å formidle at lokalbefolkningen sannsynligvis kommer til å se positivt på utviklingen, så snart utbyggingen er i gang, sier han optimistisk, og sikter til større aktivitet og mange positive ringvirkninger.
– Det er ikke slike samtaler jeg er flinkest til, det kan jeg gjerne innrømme, og jeg hadde en bratt lærekurve de første ukene på jobben da jeg skulle takle aktivister og politi, så vel som en pågående presse, forteller han, og tenker tilbake på ungdommer som lenket seg fast til riggen og hindret – til dels stanset – boreoperasjonene, politiet som kom og ryddet opp da det hadde tid og anledning, og pressen som er på kontant jakt etter støy og konflikter.
Det gjaldt å veie sine ord på gullvekt.
Den ferske gruvesjefen tok seg likevel tid til å snakke med demonstrantene og argumentere saklig ut fra den kunnskapen som foreligger om deponering av gruveavfall i Førdefjorden.
– Jeg ble imidlertid både oppgitt og skuffet da jeg oppdaget at mange ikke hadde satt seg inn i saken i det hele tatt, til tross for at de var sterkt imot, og ba dem komme tilbake etter å ha lest rapportene som omtaler konsekvensene av deponering av overskudsmasser i fjorden.
– Jeg trakk nok også litt på smilebåndet da ungdommene tok frem sine hvite smarttelefoner. Det mangler kunnskap om hva mineralindustriens produkter brukes til, og derfor ser de ikke ironien i dette. Smarttelefonene er jo fulle av metaller, og den hvite fargen får de fra mineraler, for eksempel rutil, forklarer Addison.
Det er som kjent mineralet rutil – titandioksid (TiO2) – som er verdifullt i denne forekomsten, og det primære bruksområdet for titandioksid fra Engebøfjellet vil være som pigment i produkter der hvit farge er et absolutt krav. Titandioksid sies å være et av de beste hvite fargepigmentene fordi det har en svært høy brytningsindeks som gir kraftig refleksjon av lys.
– Titandioksid brukes som fargestoff i maling, lakk, papir, plast, mat, piller, tannkrem, solkrem og kosmetikk. Ikke minst er titandioksid viktig i solkrem på grunn av høy brytningsindeks som gjør at UV-strålene blir absorbert og omdannet til varme, forklarer Addison.
– Vi omgir oss altså med titandioksid hele dagen, det må vi ikke glemme, og det fine er at mineralet er inert og ikke gir helseskader. Den eneste ulempen, om vi kan uttrykke det slik, er at mineralet ikke lar seg gjenvinne.
Det er ikke sikkert ungdommene i Engebøfjellet er klar over denne utstrakte bruken av titandioksid. Men Addison har satt seg fore å fortelle dem det om de velger å komme tilbake.
– Vi kan ikke late som om vi ikke trenger bergindustriens produkter, påpeker han, med streng stemme.
Thomas Addison startet i jobben som daglig leder for Rutile Mining AS dagen før boringen i Engebøfjellet begynte. Men han er langt fra en novise i mineralindustrien. Etter bergingeniørutdannelsen på NTH har han praktisert i en rekke bedrifter: Elkem Nefelin på Stjernøya, Store Norske på Svalbard, Orkla Exolon på Orkanger, Fjordblokk i Naustdal, Direktoratet for mineralforvaltning i Trondheim, og de siste elleve årene for bærumsbedriften Miljøkalk, herunder flere år som gruvesjef for dolomittgruven i Ballangen. Det pussige er at Engebøfjellet har vært arbeidsplassen hans én gang før, men karrieren i Fjordblokk var kort. Bedriften gikk konkurs midt i den første leveransen. Slik skal det ikke gå denne gangen. Bergingeniøren har et erfarent team i ryggen, og det er gjort et grundig arbeid i forkant for å avgrense forekomsten og forstå markedet. Og verden elsker hvit farge.
Foto: Halfdan Carstens
Trenger mer kunnskap
Operasjonene i Engebøfjellet denne vinteren og våren hadde til formål å bore 34 hull inn i forekomsten med til sammen 6400 meter med kjerneprøver.
Addison forteller at boreprogrammet har to hensikter.
– Den ene er å skaffe mer data slik at det kan utarbeides en detaljert driftsplan. For selv om det forelå mengder av data i forkant, er det helt nødvendig med nøyaktig kunnskap for å minimalisere risikoen for feil under planleggingen.
– Den andre er å bruke de samme dataene til en mer pålitelig estimering av ressursene og reservene i forekomsten. Dette skal gjøres etter den såkalte JORC-modellen (GEO 06/2010; «Rapportering etter vedtatte normer»). Det er en internasjonal standard som eliminerer muligheten for å jukse med tallene.
Addison presiserer at mer data vil øke sannsynligheten for at reserveberegningene er riktige, og dette vil igjen redusere risikoen for finansmarkedet når den tid kommer at utbyggingen skal fullfinansieres.
Borehullene er fra 60 til 250 meter dype, og mange av dem går på skrå ned i fjellet, slik at selve borehullet kan være enda lengre. Det meste av boringen foregår i selve ressursen. Men det er viktig å avgrense forekomsten før det skal tas en beslutning om en milliardinvestering. Derfor blir det også boret i gråberget rundt.
– Det har gått som smurt hittil. På de beste dagene har vi boret 200 meter per dag, og i snitt har vi oppnådd 180 meter per dag, mens vi på forhånd estimerte 110 meter per dag, forteller Addison.
– De finske borerne er svært effektive, konstaterer han fornøyd, og en glad gjeng, kan vi legge til.
Boreoperasjonen er imidlertid bare første steg på veien mot mer kunnskap. Neste stasjon er kjernelageret i Naustdal. Der møter vi flere utlendinger. Det er blant dem vi finner den etterlengtede kompetansen i en mineralbransje som sliter med rekruttering.
I verdensklasse
Dialekten er ikke til å ta feil av. Damian Mizow er fra Australia, og han har kommet til Naustdal etter et mellomspill på ett år i Kiruna. Den geologiske kunnskapen har han ervervet gjennom mange år i australske gruver, og nå skal han assistere prosjektgeolog Steinar Kleppe med å logge (beskrive) kjernene. Det betyr i praksis en god blanding av kroppsarbeid (lemping av steinkasser) og å gjøre notater.
– Det første jeg gjør når kassene har blitt lempet over på transportbåndet er å foreta en visuell inspeksjon og beskrive bergarten i kjernen, bestemme hvilke mineraler den består av, se etter strukturer og finne ut om bergarten er oppsprukket. Til å hjelpe seg med å bestemme mineralinnholdet har han en håndholdt XRF.
Finske Juki Laurikko, som er en kvalifisert internasjonal ekspert, overvåker prosessen og påser at alt går etter boka. På Oslo-kontoret sitter utforskningsleder Mona Schanche, men også hun drar titt og ofte til Naustdal for å være tett på operasjonene. Når vi så legger til at adm. direktør Ivar Fossum også stadig er å se i den lille bygda, kan vi regne med at hele staben i det lille selskapet med de store ambisjonene er sterkt involvert.
Og alle oppdaterer seg jevnlig på hvor mye rutil det er i kjerneprøvene.
– Dette er en rik malm til å være en forekomst i en metamorf bergart. I løsmasseavsetninger, hvor det har foregått en geologisk oppkonsentrasjon, som for eksempel Ilukas dagbrudd i Australia, kan derimot prosenten være høyere.
– TiO2 ned mot én prosent er vanlig i faste bergarter, men her varierer TiO2-innholdet mellom to og seks prosent, i snitt er det 3,85 prosent. Derfor regner vi dette som en forekomst i verdensklasse. Ingen andre forekomster med sammenlignbar størrelse er så rik, forteller Addison,
Etter at den geologiske beskrivelsen er gjennomført, sendes kassen med stein gjennom et hull i veggen og inn på et rom hvor kjernen blir splittet. Nå er det latviske Juris Krastins som har overtatt ansvaret. Med øvede hender sender han kjernene gjennom sagen som deler den i to. Den ene delen blir tatt vare på som referanse, mens det fra den andre delen blir tatt ut prøver som sendes til analyse ved et svensk laboratorium. Først etter det får selskapet et eksakt svar på innholdet av titandioksid.
– Nøyaktighet er en dyd i denne prosessen, forteller Addison, med tanke på at prøvene danner basis for både driftsplanlegging, reserveestimater og en 3D-modell av forekomsten.
Han er svært godt fornøyd med det arbeidet som hans nyvunne latviske venn gjør. Veldig pratsom er han ikke, men til gjengjeld holder han det gående uten unødvendige pauser. Det midlertidige laboratoriet syder av effektivitet.
Foto: Halfdan Carstens
Viktigste gruveprosjekt
Alle de viktigste tillatelsene for å starte gruvedrift på rutilforekomsten i Engebøfjellet foreligger, og forberedelsene til å utvikle og drifte gruven er i full gang. Til dette trengs mer kunnskap om forekomsten for å tilfredsstille investorer som skal finansiere utbyggingen og ingeniørene som skal planlegge uttakene av både malm og gråberg. Det arbeidet er nå godt i gang i og med at det har blitt tatt kjerneprøver i 34 hull.
– Boringen er en viktig del av arbeidet for å verifisere at Engebøfjellet er en drivverdig forekomst. Mye er gjort i forhold til forekomstens geologiske og brytningstekniske egenskaper samt at det prosesstekniske også er godt beskrevet. Nå gjelder det å sette sammen alle delene for å få et helhetlig prosjekt som fører fram til investering og oppstart.
I beste fall kan utbyggingen starte i begynnelsen av 2018.
– Å være med fra starten et slikt prosjekt er en stor utfordring for en bergingeniør, bedre kan det ikke bli, så dette er veldig spennende, sier Addison.
Men før utbyggingen tar til skal det gjennomføres en rekke analyser og studier for å minimalisere risikoen i prosjektet. Samtidig vil utbyggingen få stor oppmerksomhet, både i media og mineralbransjen, etter mange år med vedvarende press fra både miljøorganisasjoner og forskermiljøer.
– Dette er nå det viktigste gruveprosjektet her i landet. Det har satt betydningen av gruvedrift på det politiske kartet, og samfunnet har gitt sin aksept, lokalt ved å godkjenne reguleringsplanen og nasjonalt ved å gi en utslippstillatelse, sier Thomas Addison, daglig leder i et mineralselskap som vil få mye oppmerksomhet i tiden framover.