Prosessen kulminerte med at Statsbygg ble anmeldt til politiet. Men Økokrim henla saken med henvisning til manglende kapasitet.
– All erfaring viser at det er vanskelig å få en fellende dom for miljøkriminalitet når Staten er motstander. Dette fikk vi til fulle bekreftet.
Morten Bergan ser likevel det positive i at Statsbygg heller ikke ble frikjent. Forsøket på å gjøre Fornebulandet til en stor og prangende hage fikk slett ikke noe godkjentstempel. Videre er han godt fornøyd med å ha bidratt til at den største og flotteste delen av Storøya har blitt et turområde med badeplass helt ytterst. Til glede for titusenvis av mennesker.
Mr. Fornebu
Vi er på Fornebu i Bærum sør for Oslo. Stedet der geologer og geofysikere hvert år i mai møtes for å utveksle kunnskap og erfaring om nye funn på norsk sokkel («Recent Discoveries», like år) og de siste framskrittene innen teknologiutvikling («Recent Advances», ulike år).
For 5. gang vil Bergan være guide for alle dem som ønsker å lære litt mer om Oslofeltets «rariteter» generelt og lokal geologi spesielt (GEO 03/2017; «Kortreist ekskursjonslokalitet»). Med oppvekst på Snarøya noen få steinkast unna konferansehotellet, og med spesialkunnskaper i botanikk, ornitologi, økologi så vel som geologi, er han et naturlig valg. Det hjelper godt på at han elsker å formidle. Dessuten har han mye å fortelle. Kunnskapsbanken er velfylt.
For Fornebuhalvøyas naturmangfold – og ikke minst innbyggernes ve og vel – har formidlingsevnen og den allsidige kunnskapen vært usedvanlig nyttig, og for sin uselviske innsats gjennom mange år har han i uformelt lag fått tilnavnet Mr. Fornebu. En innsats som har gitt Fornebulandet et ganske annet utseende og bruksverdi enn om Statsbygg og en del kunnskapsløse byråkrater hadde fått råde (berg)grunnen alene.
I år, 20 vintre etter at landets hovedflyplass ble flyttet fra Fornebu til Gardermoen, er det opportunt å minne om at da utbyggerne presset på og ville bygge ned et unikt naturområde, og da hagearkitektene brukte titalls millioner på å framtvinge en økologisk katastrofe, var det en av landets mange petroleumsgeologer som stod i første rekke for å bevare mest mulig av det stedegne plante- og dyrelivet for ettertiden.
Den fredete planten dragehode, for eksempel, som krever kalktørreng, altså skrinne kalksteinsberg, og den tilhørende dragehodeglansbillen som bare finnes her, i hele verden (!), og som pga. uvettig skjøtsel nesten har blitt fortrengt av innførte, hurtigvoksende planter som kanadagullris og russekål.
Arbeidet ble heldigvis kronet med hell. I alle fall delvis.
Foto: Halfdan Carstens
Med geologien i bunn
Morten Bergan trådte sine barneføtter på kalkstein og et skrint jordsmonn. I kombinasjon med skifer, tynne og tykke lag om hverandre, framkommer imidlertid et godt jordsmonn.
– Kalkstein inneholder bare kalsium, mens skifer inneholder andre næringsstoffer som magnesium, kobber og sink, som plantene også trenger. Derfor gir kambro-silurlandskapet rundt Oslo gode vekstvilkår.
– Kalkstein alene gir tørr og dårlig jord, så der benkene er tykke – slik som på enkelte av øyene i Oslofjorden – er det furu som dominerer vegetasjonen.
Det geologiske kartet forklarer også landskapet i Asker og Bærum. Øverst troner restene av de vulkanske bergartene som flommet over området i perm, og under ligger det undulerende kambro-silurlandskapet som skapes av harde kalksteinsrygger og mykere skiferlag.
– Bærum er avledet fra ordet Bergheim, forklarer Bergan.
Med et tilhørende varmt og tørt klima (sett med norske øyne), har Fornebulandet endt opp som landets mest artsrike lokalitet. Blomsterprakten har resultert i en unik insektfauna med nesten 100 rødlistede arter. Det er likevel fuglefaunaen som Fornebulandet er mest kjent for, og hver vår trekker ornitologer og fuglekikkere hit. På lik linje med alle fuglene som på vei nordover har fast hvileplass på den lange og flate halvøya. Totalt er det registrert 270 arter på det lille området, og 150 av dem er hekkende.
– Jeg vokste opp i kambro-siluren på Snarøya utenfor Fornebu, og de mange lagene med lyse og mørke bergarter satte varige spor. Mortenskogen, oppkalt etter meg, fordi det var jeg som bodde nærmest, var lekeplassen vår, og det var nok her – med et rikt plante- og fugleliv – at interessen for naturfagene våknet.
Fugleinteressen førte ham fra Mortenskogen til Oksenøya på innsiden av Fornebulandet. Dilemmaet bestod i å gå rundt flyplassen, noe som krevde et par km ekstra vandring, «et svare strev» for travle gutter, eller gå under gjerdene og over rullebanen.
– Det hendte vi ble hektet, minnes han. Selvsagt. Vi har alle våre ungdomssynder. Små eller store.
Interessen for fuglekikking tok av i sen tenåringsalder, og det varte ikke lenge før han fikk jobb hos Fylkesmannen med å kartlegge sjøfuglbestandene i Oslofjorden. Vegen til Blindern og biologistudiet var derfor kort. Oppveksten med lett tilgang til et usedvanlig mangfold av planter og fugler skulle bli bestemmende for karrierevalget. Trodde han.
– Tidlig i studiet valgte jeg å ta noen vekttall i geologi fordi geologien er bestemmende for dyre- og plantelivet. Det var da jeg fattet interesse for sedimentære bergarter, og etter sommerjobb på Svalbard fikk jeg mer enn nok inspirasjon til å studere geologi i stedet for biologi.
Etter hovedfag begynte naturviteren karrieren som sedimentolog. Først et år i Norsk Hydros forskningsavdeling, deretter Saga Petroleum og senere RWE Dea. I dag jobber han i Spirit Energy, og gjennom vinteren fulgte han boringen av Tethys-prospektet i Nordsjøen tett.
Fritiden dreier seg imidlertid om ornitologi. Sjøfuglene i Oslofjorden teller han fortsatt, bestandsundersøkelser hører med til repertoaret, og han flyr (!) både innenlands og utenlands, ene og alene for å kikke opp i luften: Costa Rica, Sør-Afrika og Uganda, for å nevne noen land hvor han har vært i ornitologiens tjeneste. Senest i mars var han i Honduras som reiseleder for fugleinteresserte.
– Alle verdens fugler har norske navn, og jeg har vært med i en komite som har navnsatt 10 000 fremmedlandske fuglearter. Du finner dem på nettet, forteller han. Vi har å gjøre med en ordensmann.
På den første konferansen i serien «Recent Discoveries» i 2014 tok han like godt med morgenfuglene på en liten ekskursjon til ett av naturreservatene som han har vært en drivende kraft for å sikre.
Det hører med til denne historien at Bergan er den eneste som har funnet fossile rester etter en dinosaur i det norske, geologiske landskapet (GEO 04/2006: «Norges første dinosaurfunn»). Fuglene – Mortens beste venner – stammer som kjent fra dinosaurene, og en bitte liten knokkel fra en kjerneprøve på Snorre-feltet ble etter mye møye slått fast å tilhøre et eksemplar av arten Plateosaurus, en planteetende gigant som levde i trias tid.
En grønn visjon
Blant folk flest er det innsatsen med å redde Fornebulandet Morten Bergan skal huskes for.
– Da flyplassen skulle flyttes til Gardermoen, og det svære området med rullebaner frigis for urbanisering, gikk jeg inn i naturvernmodus.
– Interessen min kunne nå brukes til noe fornuftig, konstaterer mannen som i 1994 var pådriver for å opprette Komite for Etterbruk av Fornebu(KEF), en samarbeidsgruppe mellom Norsk Ornitologisk Forening, Naturvernforbundene i Oslo og i Bærum, samt lokale velforeninger.
Den selvpålagte oppgaven for KEF var å kjempe fram et grønt alternativ for denne perlen i Indre Oslofjord. Bakgrunnen var planer om å utnytte hele Storøya til bymessig bebyggelse, med båtplasser (!) midt inne i de to naturreservatene Koksa og Storøykilen. Selvsagt helt uakseptabelt for dem som hadde kunnskap nok til å forstå de uerstattelige naturverdiene som vokser og trives på de 4-500 millioner år gamle bergartene.
Bergan hadde allerede før dette presentert ideen om «et grønt Fornebu» for flere miljøverninstanser, og det endte med at Fylkesmannens miljøvernavdeling tegnet et kart etter Bergans beskrivelse, med en krystallklar anbefaling om et ubebygd Storøya.
– Møter, leserinnlegg og høringsuttalelser ga konkrete resultater, og jeg tror min bakgrunn, der jeg integrerte kunnskap fra forskjellige fagområder som geologi, botanikk og ornitologi, kom til nytte.
Han forstod at drømmen om at naturområdet skulle kombineres med et kulturlandskap var i ferd med å gå i oppfyllelse.
– Vår visjon var å sikre Storøya som grøntområde med buffersoner med naturlig vegetasjon mot naturreservatene, samt gjenskape det opprinnelige nordøst-sørvestgående kollelandskapet med gjenbruk av stedegne kalksteins- og skifermasser fra anleggsområder andre steder på Fornebu.
I 1992 ble Storøykilen og Koksa vernet som naturreservat ved kongelig resolusjon.
– Heldigvis vant vi fram med våre «grønne krav», og KEF ble nedlagt etter de siste innspillene til kommunedelplan 2 for Fornebu i 2000. Da, i oktober 1998, hadde det siste flyet allerede lettet fra Fornebu.
– Bærum kommune skal i ettertid ha skryt for å ha vist ansvar med framtidsrettet arealplanlegging, slår Bergan fast.
Så gikk det galt likevel.
Riktig nok har ornitologen og geologen langt på vei fått drømmen sin oppfylt, om et grønt Storøya og atskillig færre boliger over et mindre område enn det som opprinnelig var tenkt. Men da landskapsarkitektene inntok scenen klarte de å gjøre Storøya om til en hage i stedet for å tilbakeføre halvøya til det opprinnelige naturlandskapet, slik intensjonen var. Rett og slett fordi de manglet kunnskap. Det er påstanden. La oss høre hva (den autodidakte) økologen sier.
En økologisk katastrofe
– Det startet godt med tilbakeføring av to koller i 1999, og med et tynt jorddekke over kalksteinen fikk vi allerede den første sommeren en fantastisk rik blomstereng, og dermed et yrende fugleliv av frøspisende fuglearter.
– Da forstod vi det slik at prinsippet med stedegne planter, skrint jorddekke og tilrettelegging for mange forskjellige biotoper ville bli ivaretatt. Det vi ønsket oss var gressenger, slåpekratt, edelløvskog, åpne blomsterenger, kalkfjell i dagen og furulunder. Ikke minst mente vi at stedegne arter var viktig for å begunstige den sjeldne floraen med de sjeldne insektartene. Innføring av fremmede arter i en sårbar natur er fundamentalt galt.
Planen som ble lagt fram av Statsbygg i 2003 gjorde først godt inntrykk på den lokale naturverngrupperingen. Nå skulle landskapet revegeteres med opprinnelige, kalkelskende arter spesielle for området. Men allerede året ble de klar over at utplantingsprosjektet ble en katastrofe for det biologiske mangfoldet.
– Med selvsyn kunne vi konstatere at Storøya var i ferd med å bli gjort om til et sterilt parklandskap, en overdimensjonert hage med feit moldjord og sur dekkbark der det skulle ha vært skrinn berggrunn og basisk kalkjord.
– For selv om finmalt moldjord gir rik plantevekst, er det skrinn jordbunn naturen på Fornebulandet trenger. Dekkbarken gir dertil sur jord, mens vi ønsket oss kalkrik jord. Dekkbark er noe man legger i private hager for å hindre ugress blant prydplantene, og ikke der opprinnelig natur skal revegeteres.
Et annet ankepunkt mot Statsbygg var innførselen av utenlandske arter, arter som aldri har vært en del av norsk flora. Med bruk av 50 millioner kroner ble det plantet 130 000 vekster. Noen sågar svartelistet.
– Statsbygg hadde klart å lage en hage på Storøya, og denne ble buffersonen mot naturreservatene. De hadde brukt 50 millioner på å ødelegge.
– Det paradoksale, kunne vi konstatere, var at den tidligere flyplassen med gressenger ga bedre grunnlag for det artsrike biologiske mangfoldet enn det rådyre utplantingsprosjektet.
Gjennom rask reaksjon fra dem som kjente Storøya like godt «som sin egen hage», men som ønsket noe helt annet enn prydbusker, tok Statsbygg likevel til fornuft og rettet opp noen av de verste syndene. Det ble mange returlass med dekkbark. Aktivistene fikk delvis medhold.
Men hvorfor gikk det så forferdelig galt? Bergan har svar.
– Statsbyggs flotte plan for beplantning ble aldri forevist naturvitenskapelig ekspertise. Verken ornitologer, botanikere, geologer eller insektforskere ble bedt om en faglig vurdering. I stedet brukte hagearkitektene konsulenter fra eget fagfelt, sine egne venner, men som totalt manglet kunnskap om økologi. Disse var nok gode på hageplanter, men ikke på gjenskaping av natur.
– Satt på spissen, hagearkitektene må holdes langt unna økologiske problemstillinger. På Fornebu skuslet de bort en unik sjanse til å verne om kystlandskapets sjeldne kalksteinsflora og insektfauna.
Bergan feller en hard dom: Revegeteringen av Fornebu, landets hittil største og mest påkostede miljøprosjekt, ble en katastrofe for naturen. Enorme beløp har blitt brukt til beplantning som på ingen måte lever opp til intensjonene om å gjenoppbygge naturen etter at flyplassen ble nedlagt. I stedet har hagearkitektene skapt et område som er i økologisk ubalanse.
Når noen svikter, må andre handle. For å vise fram Fornebulandets kvaliteter til allmennheten tok den naturinteressert mannen initiativ til og var med i oppbyggingen av Lilløyplassen Naturhus. Det er bygget på tuftene av den siste gjenværende av Fornebu gårds husmannsplasser – Lilløyplassen – og er nå en del av Oslo Våtmarkssenter. Nesten hver søndag er det her ulike naturaktiviteter for barn og ungdom.
Skarpe våpen
Landet trenger miljøvernere. Det har historien til fulle vist.
Det som skiller Morten Bergan fra mange av aktivistene som i våre dager tropper opp og protesterer mot prosjekter de kun har lest overskrifter om, er tverrfaglig innsikt. Da slaget stod, hadde han skarpe våpen i form av bred kunnskap om geologi, botanikk og ornitologi, og ikke minst sammenhengene i naturen, det vi kaller økologi. Derfor ble han en vanskelig motstander for utbyggerne. En hard nøtt.
Men om landskapet ble et brudd med økologiske prinsipper, og med tap av unik kalksteinsnatur, så har det jo blitt et flott friluftsområde med grøntstruktur og, omsider, også noen nakne bergrabber som viser den karakteristiske, stripete, berggrunnen.
Den raskt økende mengden innbyggere på Fornebulandet kan takke Morten Bergan for at de har et vidstrakt friområde med et stort biologisk mangfold. Men hadde han fått viljen sin fullt og helt, og ikke stykkevis og delt, hadde de samme innbyggerne opplevd en enda større blomsterprakt, mer likt det opprinnelige Fornebulandet.