Nordmenn er nå mer positive til kjernekraft enn til vindkraft, ifølge en spørreundersøkelse offentliggjort av forskningsstiftelsen Cicero. På Stortinget støtter eller vurderer åtte av ni partier kjernekraft, med kun SV som klare motstandere, ifølge NRK.
Stadig flere mener at kjernekraft kan være svaret på et økende kraftbehov fra elektrifisering, datasentre og industri, parallelt med at klimagassutslippene skal ned.
Norsk Kjernekraft AS utreder prosjekter som vil ta i bruk små modulære reaktorer (SMR), og har per høsten 2025 etablert ti datterselskaper i ti kommuner. Hvert selskap har sendt meldinger til Energidepartementet – første skritt mot konsekvensutredninger og konsesjon. Om alle prosjektene realiseres, kan det gi Norge 100 TWh ny produksjon. Til sammenlikning er dagens produksjon 157 TWh.
8. april 2026 skal Kjernekraftutvalget, ledet av Cicero-direktør Kristin Halvorsen, levere sin utredningsrapport vedrørende eventuell etablering av kjernekraft i Norge til Energidepartementet.
Selv om fremtidige kjernekraftverk kan bli en realitet, er det usikkert om de vil bruke norsk uran.
Norges geologiske undersøkelse (NGU) forteller oss at norske forekomster aldri har vært drivverdige på grunn av lave markedspriser og miljøhensyn, men de har blitt kartlagt for å forstå risiko for helse og miljø. Kartleggingene i regi av NGU ble imidlertid gjort på 50-, 60- og 70-tallet, og kanskje kan nye, private initiativer med friske øyne og moderne teknologi bidra til å påvise drivverdige ressurser.
Det er uansett verdt å merke seg at Norge har hatt én operativ urangruve – Einerkilen.
Einerkilen, en uranmalmforekomst i Evje i Agder, ble startet av Institutt for atomenergi (nå Institutt for energiteknikk) for produksjon av uranoksid til kjernereaktoren på Kjeller.
Prøvedriften fant sted i årene 1948 – 1951, med inntil 50 mann i gruva. Det ble etter hvert klart at uraninittforekomsten var for liten og fattig til at den underjordiske gruvedriften kunne fortsette.