En fullstendig platetektonisk syklus starter med et stabilt kraton som er omringet av hav på alle kanter. Gjennom millioner av år har det blitt erodert ned til et peneplan. Kratonet består av kontinental skorpe med lette, lyse bergarter (for eksempel granitt), mens de omkringliggende havene består av osean skorpe med tunge, mørke bergarter (for eksempel basalt).
Det neste som skjer er at kontinentet splittes langs en rift i jordskorpen med tilhørende jordskjelv og vulkanisme.
Syklusen fortsetter med havbunnsspredning langs midthavsryggene og dannelse av osean skorpe. Smeltemasse fra mantelen gir undersjøisk vulkanisme og lava størkner i spalten mellom de nye platemarginene. De to nye kontinentene driver deretter stadig lenger fra hverandre, og langs de nye kontinentene oppstår såkaltepassive marginer.
Kontinentene kan fortsette å divergere i flere hundre millioner år, men før eller siden stopper spredningen, og kontinentene begynner i stedet å konvergere. Samtidig oppstår en ny plategrense, og osean skorpe begynner å synke ned i mantelen i såkalte subduksjonssoner (synkesoner). Det er to typer subduksjonssoner, en med øybuer ute i havet og en langs kontinentalmarginene, og begge er assosiert med intens vulkanisme og store jordskjelv. Vi snakker omaktive marginer.
Når to kontinenter kolliderer bygges en gigantisk fjellkjede hvor det ene kontinentet presses over det andre, og store skyvedekker (tykke lag med bergarter stablet oppå hverandre) kan bli skjøvet flere hundre kilometer. En slik fjellkjede finnes i dag i Himalaya.
Til slutt sitter vi igjen med et nytt kraton, og vi er «tilbake til start». Det nye kratonet er imidlertid atskillig mer komplisert bygget opp enn det vi startet ut med flere hundre millioner år tidligere.