Kullressursene rundt Longyearbyen og etableringen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS for drøyt hundre år siden (1916) la grunnlaget for det moderne Svalbard-samfunnet. [1]
I en tid hvor kull er «svartelistet», og kullproduksjonen rundt Longyearbyen er minimalisert (kun drift i Gruve 7 med uttak av ca. 90 000 tonn kull per år), kan det være greit å ha dette historiske perspektivet i bakhodet (geo365.no: «Lønnsom drift i liten gruve»).
I mars markerte selskapet at Svea Nord endelig var stengt. Det markerer samtidig at Svalbard-samfunnet går inn i en ny tid.
Om Store Norske
Store Norske ble etablert i 1916 og har vært en hjørnesteinsbedrift på Svalbard i over 100 år. Konsernet er statseid og underlagt Nærings- og fiskeridepartementet. Store Norskes virksomhet består i dag av gruvedrift gjennom Store Norske Gruvedrift AS, utvikling og utleie av boliger gjennom Store Norske Boliger AS og logistikk gjennom Pole Position Logistics AS. I tillegg har selskapet virksomhet innen energi og infrastruktur, næringseiendom, kulturminner og reiseliv, og er ansvarlig for å gjennomføre Miljøprosjekt Svea og Lunckefjell.
Kilde: snsk.no
Lønnsom gruve er borte
I Svea – innerst i Van Mijenfjorden – har det vært drift siden 1917, mens Svea Nord var i drift mellom 2001 og 2015 (geo365.no: «Svea Nord: Kullgruve med suksess»). Totalt ble det tatt ut 32 millioner tonn kull i det såkalte Sentralfeltet, og på det meste 3 millioner tonn på ett år, fra en fløts som var opp mot seks meter tykk.
I 2018 slo regjeringen fast en gang for alle at driften i Svea skulle opphøre, og pålegget om nærmest totalfjerning av spor etter gruvedriften i og omkring Svea er i full gang. Arbeidet skal være ferdigstilt i 2023, og det gamle gruvesamfunnet vil da befinne seg i en tilnærmet «naturtilstand», og derfor heller ikke stå igjen som et industrielt kulturminne.
Men opprydningen etter flere intense år koster. Det siste overslaget fra Store Norske er på 2,2 milliarder kroner.
– Vi rydder opp etter mer enn hundre års gruvedrift, fjerner alle bygg og infrastruktur, sikrer forurensing i grunn og legger til rette for at de naturlige prosessene kan overta og tilbakeføre området til naturlig tilstand, sier Jan Morten Ertsaas, administrerende direktør i Store Norske.
Gruvedriften har vært den viktigste kilden for norske arbeidsplasser på Svalbard, og den endelige stengingen av Svea betyr derfor betydelig færre arbeidsplasser, samt varige endringer som vil påvirke de aller fleste i det lille samfunnet som teller drøyt 2000.
– Vi er midt inne i en omfattende omstilling, og vi forbereder oss på en fremtid med nye arbeidsoppgaver, påpeker Ertsaas.

Kull til kraft
Gruve 7 skal imidlertid drives videre, i første omgang fram til 2040. Den leverer først og fremst kull til kraftverket, ca. 30 000 tonn, det resterende blir eksportert og brukes pga. god kvalitet i kjemisk industri (ikke som brennkull).
Kraftverket forsyner hele Longyearbyen med elektrisk kraft, inklusive Gruve 7, og har en effekt på 28 MW (som tilsvarer 6- 7 vindturbiner og et lite vindkraftverk i norsk målestokk). Den gir en årlig produksjon på 0,108 TWh.

En ny fremtid
Store Norskes fremtidige virksomheter vil i tillegg til gruvedriften dreie seg om eiendomsforvaltning, logistikk og turisme (omvisning i Gruve 3, i drift mellom 1969 og 1996), og i sommer ble det kjent at NVE har valgt Store Norske som byggeleder for et større skredsikringsprogram.
– Vi har ansatte innen bolig- og eiendomsforvaltning, logistikk og reiseliv. Nå ser vi etter nye og offensive muligheter hvor vi kan spille en rolle i den fremtidige nærings- og samfunnsutviklingen på Svalbard. Avtalen vår med NVE er et viktig skritt i den retningen, sier Ertsaas.
Skredsikringen dreier seg om å bygge en skredvoll i Lia ved foten av fjellet Sukkertoppen samt å gjennomføre sikring i fjellsiden. Bakgrunnen er at det har gått flere skred fra Sukkertoppen. I 2015 krevde et snøskred to menneskeliv da det traff sentrumsnær bebyggelse. I 2017 gikk det igjen et snøskred fra Sukkertoppen som traff bebyggelse og medførte materielle skader.
– Store Norske har en ambisjon om å være statens byggherre i Longyearbyen og på Svalbard. Dette prosjektet er en bekreftelse på den solide jobben vi gjør i Svea og Lunckefjell, hvor vi har levert i henhold til både prosjektplanen og de gitte kostnadsrammene, fremhever Jan Morten Ertsaas.
Ny og «fresh»
Omstillingen til ny virksomhet går tydelig fram av selskapets oppdaterte profil og nettsider (snsk.no). Mens vi tidligere måtte leve med mangelfull informasjon og kjedelig design, fremstiller Store Norske seg nå som moderne og fremtidsrettet. Med isbjørn i selskapslogoen, faller det også helt naturlig at det er et «fullt levende eksemplar» som møter deg når du åpner siden.

[1] Hvalfangere fant kull allerede på 1600-tallet, men det første kullet ble fraktet til fastlandet først i 1899. Den industrielle virksomheten startet med Gruve 1 («Amerikanergruva»), ytterst i Longyeardalen, som ble satt i drift i 1906 i regi av John Longyear.
SNSKs rolle
«Statens formål med eierskapet i Store Norske endret seg i 2016. Nå er formålet å bidra til å oppnå sektorpolitiske målsettinger på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Selskapet skal altså fortsatt drives forretningsmessig og effektivt, men svalbardpolitiske målsettinger er førende for selskapet strategi, målsettinger og prioriteringer.»
Kilde: snsk.no
1 kommentar
«Den store omstillingen til Keiserens nye klær»:
Historien vil vurdere om utfasing – som her ligger i kortene -ivaretar b.a.:
1. Politisk tilstedeværelse på Svalbard
2. Energimessing robusthet
3. Økonomisk grunnlag for permanent bosetting, sykehus- infrastruktur – dette kan vanskelig fortette uten SN og politiske myndigheter virker døve for dette
4. Energimessig grunnlag for internasjonale redningsoppdrag i regionen
5. Geopolitisk sikkerhet – og sikkerhet andre aspekter av offshore virksomhet inkludert fiskerier mm
6. Mulighet for Norge til å hevde suverenitet (inkludert over sokkel) og dermed også overordnet geopolitske faktorer i Nordområdene – husk at Kina nå kommer som en stadig sterke maktfaktor (sikter mot verdens sterkeste marine og leter etter olje/gass overalt) – vi har ikke bare Russland
Sekundært er det på mange måter tragisk at man ikke utredet og planla for – med eventuell seinere sømløs overgang til kull-gass som energikilde. Man hadde gruver og infrastruktur. Muligheter for termal energi fra de dypeste gruver + boringer burde vært utredet. Skifergass burde vært utredet. Historien vil dømme dette hårdt.
Kullkvalitet fra de lakustrine/lagune-kull-forekomster medfører kull av internasjonal toppklasse – meget benyttet internasjonalt i metallurgi. Ofte meget lavt innhold av mineraler/metaller og svovel – med andre ord – kull verden trenger sammenlignet med typiske Gondwana kull er Europeiske karbon-kull. Norges vesle bidrag til en bedre kull-hverdag er dermed spillet – biten tas opp av Kina m.f. – jfr det som skjer i pelsdyrnæringen – ingen kontroll med denne i Kina som nå tok Norges andel – «Det beste blir et Godes Fiende».
I et globalt perspektiv er nedleggelse/utfasing av kull på Svalbard meningsløst idet oppgradering til mer effektivt kraftverk og bedre rensing ville medføre marginale utslipp fra dette marginale kraftverket (et mikroanlegg – 50MW, mens vanlige moderne anlegg i Kina ligger på 1000 til 5000MW – se kart – klikk på anlegg i Kina). Vi og Europa avvikler mens Kina/India og resten av Asia girer opp kullkraftverk (ja de legger ned små gamle, men bygger nye gigaanlegg – se interaktivt kart).
EU vil kunne stå i mangel på energi om 10-15 år da fornybart ikke kan innfri.
Gass fra Nordsjøen (NCS) og Russland er i dag avgjørende i Tyskland. Europa som står for c. 9% av CO2 utslipp (Norge = 0.14%) skal altså kutte 40-60%, mens Kina som står for nær kolossale 30% av utslipp skal redusere i mindre grad med tilsvarende tall for India/Asia – hvor er logikken?
På dette bakteppet er det mulig Norge svikter Europa – energi-sikkerhets-politisk med det stadige fokus på «avvikling» av fossilt. Hva er alternativt? Olje/gass er Norges desidert største næring – vi har ikke tilsvarende – og ikke alternativer som er faktiske – kun utopiske.
Energimengden i gass til Tyskland er angitt til 13x mengden av samlet norks vasskraft. Norks vasskraft har et potensiale på 30-40% mer energi ved modernisering, men antikvariske avskrivningsregler umuliggjør investeringer – et bakteppe på hvilket satsing på vind bare virker totalt meningsløst.
Kjernekraft syntes ikke «spisbart» (unntak Frankrike/Tsjekk Rep.). Det tyske eksperimentet har vist at det er vanskelig med mer enn 30% sol/vin i energimixen om man vil unngå for stor variasjon i nettspenning – eller «blackouts». Hva gjør man i Berlin om Putin skru av gassen?
Det ser igjen ut til at vår paradegren: «Norsk Nasjonalt Økonomisk Selvskading» går videre, og poenget er at vi her – litt lenger frem – også svikter og skader våre Europeiske partnere – økonomisk og sikkerhetspolitisk.
Se link: https://www.carbonbrief.org/mapped-worlds-coal-power-plants