- Letestrategien kan beskrives i tre punkter, sier Tim Dodson, konserndirektør i Statoil med ansvar for selskapets letevirksomhet over hele kloden.
- Vi har lyktes, så strategien skal bestå, legger han til, med ettertrykk.
Mange og store funn
Du så han kanskje på fjernsyn i fjor sommer? Sammen med konsernsjef Helge Lund stod han frem i beste sendetid. På godt norsk forklarte han gigantfunnet på østflanken av Utsirahøgda. Det vi nå kjenner som «Johan Sverdrup» og som er et av Norges aller største oljefelt.
Eller du leser om olje og gass i avisspaltene? Da er det ikke mulig å unngå navnet hans. Hver gang Statoil kommer med gode nyheter fra letevirksomheten står han frem og forklarer tålmodig. Og det er ofte.
Det er på tide vi blir litt bedre kjent med denne mannen som har fått Statoil på rett kurs i sine globale bestrebelser på å finne mer – mye mer – olje og gass rundt omkring i verden.
Dodson snakker fort. Det betyr antakelig at han arbeider fort. Og det må til for å kunne lede den omfattende og globale leteporteføljen i «det norske folks oljeselskap» (Statoil).
Selskapet leter etter hydrokarboner i mer enn 20 land, og fagfolkene har opparbeidet ekspertise i alle verdensdeler, med unntak av Antarktis. Men det er ikke nok å være til stede. Det må også gjøres funn. Mange og store. Så når Dodson sier at Statoil «har lyktes», ja da må vi kalle det et engelsk understatement.
De gode nyhetene har haglet ned over oss. Alle kjenner Johan Sverdrup-funnet (GEO 06/2011; «Et usedvanlig funn»). Vi har også hørt mye om Skrugard og Havis (GEO 02/2012; «Inntertier for optimistene»). Mindre kjent er det at Statoil har gjort to betydelige gassfunn utenfor Tanzania og et gigantisk oljefunn under tykke saltlag utenfor Brasil. De kalles «high-impact»-brønner, og de er alle boret på nye letemodeller. Men også fra andre steder i verden kommer det gode nyheter. Angola, for eksempel.
Slike betydningsfulle funn kommer ikke av seg selv. De er ikke et resultat av tilfeldigheter. De er i stedet en konsekvens av systematisk arbeid basert på en gjennomtenkt strategi.
– Disse funnene demonstrerer til fulle at strategien har vært riktig. Vi har fulgt den til punkt og prikke etter at den kom på plass for tre år siden. Det er derfor vi er der vi er nå, fremholder Dodson.
Fascinert av landskap
Navnet røper ham. Tim Dodson er engelskmann. Han har vokst opp og tatt utdannelse i England. Men han snakker flytende norsk. Det krever en forklaring, og den starter med lange somre hvor familien dro rundt omkring i Storbritannia. Formålet var at de alle skulle bli bedre kjent med både det engelske landskapet og den engelske kulturen.
– Det var disse somrene, samt oppveksten på løsmassene i Essex nord for Themsen, nærmere bestemt Colchester, for dem som er kjent, som gjorde at jeg ble interessert i naturen. Jeg har alltid vært fascinert av landskapet og hvordan det blir til.
– Derfor falt det helt naturlig for meg å studere både geografi og geologi, forteller han, på sitt «bokmålsnorsk», med engelsk accent.
Studiet ved Keele University varte bare i tre år, og det endte med en bachelor i begge geofagene. Men til tross for kort studietid, stelte han seg slik at mye geologisk kunnskap ble sugd opp. Hver eneste sommer og hver eneste ferie ble brukt til feltarbeid og kartlegging. Den vordende geologen ble således eksponert for stein i alle farger og fasonger, ikke bare i Storbritannia, men også i Frankrike og Spania. Ikke å forglemme Norge.
– Jeg har jobbet i Den kaledonske fjellkjeden så vel som i Oslofeltet, men det var de sedimentære bergartene i Oslo-riften som beseglet skjebnen min, forteller Dodson.
– Vi teltet som vi alltid gjorde på feltarbeid, vi måtte spare der vi kunne, og en dag var det en gjeng med jenter på sykkeltur som slo seg ned ved siden av oss. En av dem var spesielt interessant. Kjemien stemte, selv om geografien var litt feil.
Men de geografiske hindrene var langt fra store nok. Bare 23 år gammel giftet han seg med en norsk pike. Sandefjord ble den nye hjembyen.
Ut i verden
Men før vi kommer så langt har Dodson avsluttet studiet og skaffet seg en jobb.
– Det ble «en skarve bachelor», sier han beskjedent.
– Men jeg var ivrig etter å komme meg ut og få praktisk erfaring. Karrieren startet derfor som mud-logger, og etter hver avanserte jeg til wellsitegeolog.
Med utestasjonering både i Sør- Amerika og Midtøsten, med mye reising, ble den erfaringen en slags forsmak på den jobben han har i dag, hvor passet alltid ligger i baklomma.
– I løpet av knapt fem år fikk jeg jobberfaring fra Brasil, Paraguay, Abu Dhabi, Bahrain, Dubai og Yemen.
– Det var ekstremt nyttig. Jeg forstod mye om leting etter olje og gass, og selv om jeg ikke betrakter meg selv som noen spesielt flink geolog, lærte jeg et håndverk og har fått god innsikt i boreoperasjonene.
Dessuten ble fritiden, i alle fall litt av den, brukt til å se litt mer av verden enn bare borerigger, borkaks og logger. Med seks uker på og tre uker av ble det rik anledning til å oppsøke plasser hvor få andre reiser. I Sør-Amerika ble den unge eventyreren godt kjent i Argentina, Bolivia og Peru.
I disse spansktalende landene var ikke engelsk noe verdensspråk. Det var helt nødvendig å lære seg spansk. Det språket var imidlertid ikke gangbart i hans nye hjem på Østlandet.
– Om kveldene satt jeg med Reader’s Digests «Det Beste», den norske versjonen, oversatte ord for ord, hvor motivasjonen var å komme til 600 ord. Jeg hadde blitt fortalt at man kunne klare seg med det.
Etter Sør-Amerika ble det flere år i Midtøsten, før han var et lite år i Nordsjøen. Men nok er nok, og i 1985 var det fristende å skifte beite. Statoil ble den nye arbeidsgiveren.
Bred internasjonal erfaring som brønngeolog var etterspurt vare, så de fire første årene i selskapet jobbet Dodson på rigg, mye i Barentshavet.
– Jeg har sett mye stein, konstaterer konserndirektøren.
– Og blitt skitten på fingrene, legger han til, og legger ikke skjul på at han anser dette som nyttig i den jobben han har i dag.
Utblåsningen som satte spor
Men det kunne gått forferdelig galt. Boringen av 6407/6-2 på Haltenbanken skulle undersøke potensialet i jura sandsteiner etter at det tidlig på 1980-tallet hadde blitt gjort flere funn i disse formasjonene. Men først skulle det bores gjennom de aller øverste lagene. Rett etter Dagsrevyen 6. oktober 1985 økte borhastigheten fra 40 til hele 700 meter per time. Noe overraskende hadde boret trengt inn i et porøst sandlag med gass.
– Sent på kvelden støkk vi til av et øredøvende bråk. Det tok ikke lang tid å konstatere at sjøen både kokte og brant. Forklaringen var at borekronen hadde trengt inn i et sandsteinslag med gass under trykk bare 300 meter under havbunnen.
Marerittet med grunn gass var med ett en realitet. Halvt nedsenkbare rigger har blitt helt nedsenket i lignende tilfeller. Med sjøen full av gass kan fartøyene miste oppdriften.
– Vi var ikke godt nok forberedt. Det var en stor og flat struktur, men vi forventet ikke gass under så høyt trykk, forteller Dodson.
Det var kun satt 30’’ foringsrør på dette tidspunktet i boreoperasjonen. Sikkerhetsventilen (BOP) var derfor ikke montert. Gassen strømmet ukontrollert. Det hjalp ikke å pumpe boreslam ned i hullet. Resultatet var en utblåsning. Verre var det at gassen eksploderte og skapte et rødglødende inferno.
På kort tid ble riggen innkapslet av flammer. Mannskapet, med ett unntak, klarte å komme i livbåtene og ble reddet. Der ble de sittende en god stund.
– Øyeblikket med den voldsomme støyen og de livsfarlige flammene sitter klistret, og det har satt spor. Det har gjort at jeg har stor respekt for naturens krefter.
Dodson forteller at «den store skjelven» først kom etterpå, da de etter noen timer kom om bord i redningsbåten.
6407/6-3 ble boret et drøyt år senere. Den påtraff gass og er funnbrønnen for Mikkel-feltet som ble satt i produksjon i 2003.
– Hendelsen i Norskehavet var nok medvirkende til at jeg noen år senere valgte å avslutte karrieren som «offshoregeolog».
Det tok likevel nesten fire år før wellsite-geologen valgte å gå på land. Nye oppgaver ventet. Det hadde konsekvenser. Hele familien flyttet fra Sandefjord til Sandnes. Der bor de fortsatt. Der vil de også bli. Selv om husfaren nå har base på Oslo-kontoret og leder forretningsområdet «global leting».
«God på kontekst»
På direkte spørsmål svarer sjefen hans, Helge Lund, at «Tim har bare positive sider», og «han er god på kontekst».
Dodson protesterer ikke. Han kan gå god for i alle fall det siste skussmålet.
– Ja, jeg tror jeg er god på å trekke store linjer.
– Det kan ha noe å gjøre med min erfaring som operasjonsgeolog. At jeg har jobbet i hele verdikjeden, også produksjon og teknologi, kan også ha gitt utslag. Jeg tror det er en fordel at jeg har bred eksponering og forstår det grunnleggende både i leting og produksjon.
Det er kanskje slike egenskaper som er nødvendig når det skal trekkes opp en strategi. Ha evne til å se stort på det.
I alle fall fikk han i oppgave av Helge Lund å utarbeide en letestrategi. Det var i 2009. Men før vi kommer så langt har Dodson i løpet av 20 år klatret jevnt og trutt i Statoil-systemet. CV-en forteller om en mengde posisjoner og titler som vi skal forbigå i stillhet her. Det er nok å nevne at han har vært innom både teknologi og produksjon, i tillegg til leting.
Vi skal i stedet spørre hva som etter hans egen vurdering ligger til grunn for at han har havnet i konsernledelsen.
– Min første stilling på land var faktisk en lederstilling. Jeg er glad for at noen så at jeg hadde lederkvaliteter, at jeg evnet å forstå sammenhenger, sier han.
Dodson fikk mulighetene. Ble stadig tilbudt nye lederjobber. Var til og med påtenkt til å gå inn i drift og gikk derfor «plattformsjefskolen». Han er takknemlig for alt dette.
– Jeg er interessert i både fag og folk. Det kan nok også ha betydd noe.
I 2004 kom han tilbake til leteavdelingen. En stor oppgave ventet. Jobben som letesjef for norsk sokkel («Senior Vice President UPN»). Her trengte Statoil en mann med god oversikt. Og et klart blikk. Samt sans for å følge en strategi.
Konsentrert leting
På begynnelsen av 2000-tallet var det mange som hadde liten tro på norsk sokkel. De store funnene var gjort. Bare småtterier stod igjen å finne, var omkvedet. De multinasjonale oljeselskapene trakk seg ut. Bare Statoil og noen få andre valgte å satse videre. Fordi skattesystemet ble lagt om på denne tiden, begynte imidlertid antallet små og mellomstore selskaper å stige. Mange ville være med på det eventyret som små felt kan skape for mindre selskaper. Konkurransen hardnet til.
Det var likevel et behov for statsoljeselskapet å satse internasjonalt. Bare på den måten ville det være mulig å vokse.
– Konsekvensen var at det ble satt i gang et globalt analysearbeid som det har tatt ti år å realisere. Suksessen vi opplever i dag kan derfor spores tilbake til den viktige beslutningen som ble tatt om å satse seriøst og langsiktig utenfor Norge.
– Vi kunne norsk sokkel. Men vi kunne lite om sedimentære bassenger i andre deler av verden. Vi hadde et uttalt behov om å bygge opp en global kunnskapsbase.
Dodson forteller at blant verdens 600 sedimentbassenger er det 200 som har et aktivt petroleumssystem. Men ikke alle disse har et potensial for store felt. Det er også mange hvor det av politiske grunner ikke er mulig å drive leting og produksjon.
– I dag jobber vi med 18 sedimentbassenger som har prioritet. Nye kan komme til, og andre kan forsvinne, men vi har valgt å satse konsentrert i stedet for å spre oss for mye.
Der er Statoil nå, men i mellomtiden – i årene som letesjef i Norge – hadde Dodson vært letesjef for norsk sokkel og spekulert på hvor det var blitt av all oljen som har blitt dannet i det dype krittbassenget mellom Sleipner og Grane.
Foto: Halfdan Carstens
Et gigantfunn
– Jeg har en kjepphest. Der det allerede er funnet olje, der er det mer å finne.
– Da vi boret på kanten av det som senere har blitt kjent som Luno-funnet (GEO 08/2007; «Midt i oljetrenden»), det som nå er Edvard Grieg-feltet, skjønte vi at vi var på sporet av noe.
Dermed satte Statoil i gang en studie for å forstå petroleumssystemet i Vikinggrabenen og tilgrensende områder.
– Vi gjennomførte et stort prosjekt, og konklusjonen var at det måtte være mer å finne. Vi valgte derfor å satse på dette området. Resultatet kjenner vi i dag. Vi er «preunit» operatør for det største funnet på norsk sokkel siden 80-tallet, poengterer Dodson.
Johan Sverdrup-funnet representerer en ny letemodell. Det er i tråd med den strategien selskapet ledes etter i dag.
– Det er viktig å være med og åpne nye letemodeller i nye bassenger. Det er dette som er nøkkelen til suksess. Bare på den måten kan vi gjøre de virkelig store funnene.
I løpet av Dodsons «regjeringsperiode» på norsk sokkel (2004-2008) ble det gjort mange funn. Hans suksess utenfor vår egen kyst ble godt likt av konsernledelsen. Så godt at han først ble satt til å lede den internasjonale letevirksomheten («Senior Vice President International Global Exploration»; 2008-2010) og senere tatt inn i den aller innerste kretsen for å lede det nye forretningsområdet «global letevirksomhet» («Executive Vice President Exploration»). Begrunnelsen for det nye forretningsområdet var at selskapet måtte ha større fokus på leting. Det var her de store verdiene skulle skapes.
– Da jeg hadde ansvaret for den internasjonale letingen, ledet jeg arbeidet med å utarbeide en ny, global letestrategi. Det var den som var ferdig i 2009, og det er den vi styrer etter fortsatt. Vi følger den slavisk, slår han fast.
Tre elementer
Dodson forklarer at strategien innebærer tre hovedelementer.
Det første er «early access at scale».
– Det dreier seg om å sikre tilgang til «nye bassenger» tidlig. Da er det nødvendig å være villig til å ta både risiko og ta store posisjoner. Her er pre-salt posisjonen i Angola og leteavtalen med russiske Rosneft gode eksempler.
– Tidligere var vi alt for fokusert på prospekter. Nå ser vi på hele letemodeller. Alle petroleumsgeologer vet at det er nødvendig med flere prospekter for å lykkes. For innenfor alle letemodeller finnes tørre prospekter.
Det andre er å bore mange «high impact»-brønner.
– Nøkkelordet er store strukturer. Vi kom fra et sted hvor det var liten risiko, men små volumer. Derfor var det nødvendig å etablere en ny risikoprofil hvor vi gikk for store volumer og samtidig aksepterte mer risiko.
– Balansen i porteføljen måtte endres, forklarer geologen.
Det tredje er å videreutvikle «core positions».
– Vi må ikke glemme at vi har en sterk stilling i Norge. Det er viktig og ikke miste den. Nå har vi begynt å få samme posisjon i flere andre land. Angola og Tanzania er to eksempler. Mexicogulfen et tredje.
– Filosofien er ganske enkelt at vi må utnytte kunnskapen vi har ervervet til det ytterste. Suksessen i Barentshavet er et eksempel på dette.
Strategien skal bestå
Denne strategien skal bestå. Det vet vi allerede. Den er urokkelig så lenge Tim Dodson sitter ved roret. Og hvis Statoils suksess fortsetter, men enda flere «high-impact»-funn, ja da kan det bli lenge til han får avløsning.
– Vi har gjort mange store funn, men vi er fortsatt bare ved begynnelsen, smiler en opplagt og optimistisk letesjef som har ansvar for Statoils leteportefølje over hele verden.