Denne artikkelen er én av flere som omhandler innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her.
I Danmark og Sør-Sverige streifet noen få steinaldermennesker rundt og livnærte seg på det naturen tilbød. De var nomader. I et mildt klima var de på vei nordover, og de nærmet seg det landet hvor ingen mennesker noensinne hadde satt sin fot før. Men de kom aldri så langt. En rask og kraftig klimaforverring stoppet dem. I stedet for å utforske nytt terreng, måtte de flykte sørover.
Nytt, brått klimaskifte
Gjennom et par tusen år, helt siden siste istids maksimum (geo365.no: «Et land uten liv»), hadde det vært forholdsvis varmt, bare avbrutt av korte, intense kuldeperioder. Den lange kyststripen vår ble langsomt isfri (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker»). Plante- og dyrelivet vendte sakte tilbake. Istiden så ut til å ha sluppet taket (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene» / «Et lite sted med viktige funn»).
Men uhyggelig brått – for 12 800 år siden – bet kulden seg fast på nytt, og den slapp ikke taket før 1 100 år senere. En ny kuldeperiode hadde favnet Norge og Europa. For steinaldermenneskene betød det nye utfordringer.
… de raskeste og voldsomste klimaendringene etter siste istids maksimum skjedde ved inngangen til og utgangen av yngre dryas.
Jan Mangerud, 2020; fritt oversatt fra engelsk[1].
På noen få tiår sank temperaturen i Europa med to til seks grader[2] og fire til ti grader på Grønland[3]. Spesielt vintrene var lange og kalde. Det betød at vekstsesongen ble kortere, at permafrost ble vanlig i Nord-Europa, og ikke minst at innlandsisen over Norden igjen begynte å vokse. I løpet av noen få hundre år dekket den enda en gang det aller meste av vårt eget land. Iskappen ble imidlertid aldri så stor som under siste istids maksimum. Langs hele den langstrakte kysten vår var det isfrie områder. Landskapet den gang kan minne om det vi finner på Grønland i dag. Mens det noen steder er isfritt, ender innlandsisen andre steder i havet.
So, I cannot say insist that the climate changed over one year, but it certainly looks that way. And I can insist that the change was fast – not over a century, not even over a human generation, but maybe over a congressional term or even less [2-6 år].
Richard B. Alley
Med årsmiddeltemperaturer på -3 til -4 oC dominerte tundra- og steppelandskapet langt nedover i Europa. Til og med tett opp til Middelhavet (for eksempel Spania, Sør-Frankrike og Nord-Italia) måtte mennesker og dyr klare seg i et tørt steppelandskap. Det er derfor ikke til å undre seg over at en negativ befolkningsvekst preget denne perioden.
… For more than a millennium, Earth was locked in generally cold, dry windy conditions …
Richard B. Alley
Yngre dryas
Den danske botanikeren Nicolay Hartz (geo365.no: «Et lite sted med viktige funn») oppdaget i 1912 et lag med leire som inneholdt makrofossiler fra en arktisk flora. Det lå mellom et underliggende lag som tidligere var bestemt å tilhøre allerød og et overliggende lag med en flora dominert av bjørk som tilhørte boreal (holocen). Med til den arktiske floraen hørte blant annet fjellblomsten reinrose – Dryas octopetala – som var vidt utbredt da kulda hadde satt seg. Hartz ga kuldeperioden navnet yngre dryas.
Vanskelig å forklare
Forskerne strever med å forklare hvorfor det plutselig ble kaldt etter at det gjennom flere tusen år hadde vært forholdsvis mildt. Det er imidlertid verdt å merke seg at det gjennom bølling-allerød generelt ble kaldere, før temperaturen falt brått for 12 800 år siden.
En hypotese er at isdemningen foran den gigantiske Lake Agassiz – en bredemt innsjø som er forløperen til De store sjøer (The Great Lakes) – brøt sammen, og at det skjedde svært raskt – kanskje bare over noen få år eller tiår – hvorpå enorme mengder iskaldt ferskvann strømmet ut i Nord-Atlanteren og Den nordatlantiske strømmen. Dette skal ha endret havsirkulasjonen og dermed klimaet.
En annen hypotese er at Golfstrømmen endret retning på sin vei over Atlanterhavet – at den forsvant fra kysten vår. Landet ble overlatt arktiske temperaturer. Da varmen så kom tilbake ved innledningen til holocen, skyldtes dette at den på mindre enn 50 år igjen skiftet retning til mer nordlig retning, inn mot vår kyst.
Det har også blitt foreslått at yngre dryas utgjør slutten på en Dansgaard-Oeschger (D-O)-hendelse (som startet med oppvarmingen ved innledningen til bølling), en av mange brå og dramatiske klimafluktuasjoner som gjentok seg mange ganger under siste istid. Men hvorfor slike oppstår, er ikke forstått. Den gir heller ingen forklaring på det plutselige temperaturfallet ved innledningen til yngre dryas.
Dansgaard-Oeschger-hendelser
Disse viser et karakteristisk mønster med plutselig oppvarming i løpet av noen tiår som etterfølges av gradvis avkjøling. Det har vært minst 25 slike hendelser under siste istid.
Markante spor
Kuldeperioden satte spor. Langs hele kysten – noen steder på land, andre steder under vann – ligger en markant morenerygg som forteller hvor langt isbreen presset løsmasser med leire, silt, sand, grus, stein og blokker foran seg i sitt aller siste og krampaktige fremstøt. Moreneryggen Raet (av norrønt rǫð, samme ord som rad) er den lengste endemorenen i Norge og kan spores langs hele kysten. Vi finner den også i Sverige (går tvers gjennom Midt-Sverige) og Finland[4].
Yngre dryas utgjør ryggraden i alle rekonstruksjoner av isavsmeltingen, fordi dette er den eneste perioden hvor vi kan kartlegge isranden rundt hele den skandinaviske innlandsisen.
«Landet blir til. Norges geologi.»
Raet ble avsatt da havet fortsatt steg i takt med isavsmeltingen andre steder i verden, og gjennom yngre dryas steg havnivået med 15 meter (ICEMAP interactive). Men etter at varmen begynte å smelte isen over Norden for 11 700 år siden, har det globale havnivået steget med 55 meter fram til i dag. Deler av moreneryggen ble avsatt under vann. Landhevningen etter siste istid har imidlertid løftet den over havnivå, og det er forklaringen på at for eksempel Jomfruland ligger i strandsonen.
Raet fins på begge sider av Oslofjorden. Der fremstår morenen som en markert rygg fra Jomfruland i sørvest, gjennom Mølen og videre oppover på vestsiden av fjorden, endemorenen krysser så Oslofjorden mellom Horten og Moss, og stryker videre gjennom Jeløya, forbi Sarpsborg og til nord for Halden. Avsetningene på Østlandet er best undersøkt, og de har derfor blitt viktige geologiske referanser av nasjonal betydning.
Moreneryggen demmer opp flere innsjøer, blant annet turistperlene Farrisvannet, Borrevannet og Vansjø vest og øst for Oslofjorden.
Vestover kan vi følge Raet helt til Lysefjorden og den nærmere 800 med brede og 40 meter høye Esmarkmorenen, og videre nordover langs kysten av Vestlandet, der dateringer av Halsnøymorenen (sør for Bergen) og Herdlamorenen (nord for Bergen) viser at de tilhører avslutningen på kuldeperioden yngre dryas.
I Trøndelag vitner den undersjøiske moreneryggen utenfor Tautra, samt en mengde rygger både sørover og nordover, om hvor langt fram breen kom på den tiden (Tautratrinnet). I Troms har Raet fått navnet Tromsø-Lyngentrinnet. Endemorenen kan følges sammenhengende både gjennom fjordene og langs fjellsidene. Gjennom Finnmark kan endemorenen fra yngre dryas følges nesten sammenhengende, og i denne landsdelen kalles den Hovedtrinnet.
Ny oppvarming
… the ice cores [fra Grønland] allow us to learn about whether the end of the Younger Dryas affected large areas at almost exactly the same time. It did.
Richard B. Alley
Så – for 11 700 år siden – stod vi overfor den mest dramatiske klimaendringen vi har kunnskap om i Europa. Det ble med ett mye varmere. Veldig mye varmere. For europeerne var ikke verden til å kjenne igjen. De var vant med lange vintre og korte somre, og på få år måtte de vende seg til korte vintre og lange somre. Gamle vekster forsvant. Nye etablerte seg. Dyrelivet endret karakter. Tradisjonelle jaktmetoder møtte store utfordringer. Mennesket måtte omstille seg.
For det norske landskapet hadde hendelsen dramatiske konsekvenser. I løpet av bare hundre år forsvant det aller meste av isen som hadde lagt landet øde gjennom mer enn tusen år. Det ble igjen høye nok temperaturer for at livet kunne vende tilbake.
… the surface of Greenland warmed by about 15oF [7-8 oC] in a decade or less.
… climatic conditions changed at the of the Younger Dryas across a significant fraction of Earth’s land surface, including in the tropics, at almost exactly the same time that Greenland experienced its abrupt warming.
Richard B. Alley
Norge gikk inn i en ny mellomistid – holocen – og det er i denne perioden at de første europeerne vandrer eller padler til norskekysten og begynner koloniseringen av landet. Hvilke veier de tok, er omdiskutert, og det skal vi komme tilbake til i en senere artikkel
I det kalde nordeuropeiske klimaet som rådet i yngre dryas, er omkvedet at rein var det absolutt viktigste byttedyret for steinaldermenneskene. Kulturen som oppstod med jakt på dette «istidsdyret» og bruken av knokler, gevir, sener og innmat, kalles Ahrensburgkulturen etter et funnsted i Nord-Tyskland. Den er tema i neste artikkel.
Artikkelen er korrigert og supplert av professor emeritus Atle Nesje.
Kilder:
Richard B. Alley. The Two-mile Time Machine. Ice cores, abrupt climate change, and our future. 2010.
Ivar Ramberg (red.). Landet blir til. Norges geologi. 2013.
Anna L.C. Hughes med flere. The last Eurasian ice sheets – a chronological database and time-slice reconstruction, DATED-1. 2016.
[1] « … the most abrupt and largest climate changes since the Last Glacial Maximum occurred in and out of the YD …»
[2] Forskjellige kilder opererer med forskjellige verdier.
[3] I Grønlands iskjerner tilsvarer yngre dryas perioden GS-1 – Greenland Stadial 1.
[4] Som fortalt i denne artikkelen, har danskene også en markant morenerygg relatert til en kuldeperiode, men den markerer avslutningen på siste istids maksimum.