– Verdenshavene holder store mengder metaller, men langt ifra alt vil noen gang kunne utvinnes. Leting etter mineralforekomstene vil by på flere utfordringer, sa John Parianos, Manager Exploration ved Deep Sea Mining Finance.
Parianos var en av foredragsholderne under seminaret Marine Minerals som ble arrangert av GCE Ocean Technology og Norsk Forum for Marine Mineraler (NMM) 3. juni.
I takt med at gehaltene i verdens gruver på land synker, vender stadig flere land og selskaper blikket mot dyphavet. Dette gjelder ikke minst i Norge, der regjeringen har vært en sterk pådriver for både kartlegging av norsk sokkel (via Oljedirektoratet) og gjennom å starte et konsekvensutredningsprogram for mineralvirksomhet som kan legge til rette for en åpningsprosess.
Les også:
Dyphavsmineraler: Starter arbeidet med KU
«Norge må bli et foregangsland»
5 milliarder tonn kobber
Parianos påpekte at estimater viser at verdenshavene kan holde så mye som 100 milliarder tonn kobber i havbunnsskorpen. Det meste vil imidlertid ikke være tilgjengelig, og det antas at rundt 5 milliarder tonn kan være utvinnbare.
Til sammenlikning er det antatt at det gjenstår 2 – 3 milliarder tonn kobber i forekomster på land, og årlig utvinnes 24 millioner tonn (2019). Det skulle altså være mer enn nok for mange, mange års produksjon.
– Men det grønne skiftet og videre utvikling i velstand vil kunne bidra til en dobling av etterspørselen etter kobber innen 2026. I tillegg er gehaltene synkende samtidig som de miljømessige fotavtrykkene fra gruvevirksomhet er økende.
Hvor store ressurser har vi på norsk sokkel? Les Kvantifisering av det ukjente
To utfordringer
Det er imidlertid ikke en enkel sak å finne dyphavsressursene. Én årsak er at havet er stort, mens forekomstene i forhold er svært små.
Prospektive områder i dyphavene, enten det er midthavsryggene vest for Norge og Svalbard, eller Clarion-Clipperton Zone i Stillehavet vest for USA kan strekke seg over tusener av kilometer. DSMFs sulfidforekomst Solwara 1 i Papua Ny-Guinea har til sammenlikning en utbredelse på om lag én kilometer.
– En annen utfordring er at ikke alle forekomster er plassert pent og pyntelig på havbunnen. De har en vertikal utbredelse, og noen av forekomstene vil ligge for dypt for å kunne nås.
Parianos fremholder at løsningen for et leteselskap vil være å lete «bredt».
– Et selskap som sikter seg inn på å finne dyphavsressurser bør sørge for å ha en portefølje med hundrevis av potensielle mål. Prøvetaking, modellering, geofysiske målinger og boringer vil så raskt begrense dette til et titalls prospekter som igjen kan lede til noen få faktiske utvinnbare forekomster gjennom videre boringer, forklarte Parianos.
Boring av brønner er den definitivt beste metoden for å definere ressurser og avgrense funnet av en forekomst. Men det forutsetter at en allerede har et prospekt foran seg – en brønn vil som kjent kun si noe om geologien i umiddelbar nærhet til der den bores.
For å kartlegge geologi og ressurspotensial over større arealer, må det derfor først til andre letemetoder som geologisk modellering, tolkning av strukturgeologi og geofysiske og batymetriske målinger for å nevne noe.
Hoppende edderkopp, en hobbit og en nøytronkanon
Parianos viste avslutningsvis frem nye teknologier for leting i dyphavet utviklet av selskapet selv, deriblant en «jumping spider», en selvgående robot som kan samle inn prøver fra havbunnen.
– Med en kostpris på kun noen få tusen dollar, kan et selskap slippe ut flere av disse samtidig, og la de «hoppe fra sted til sted» og samle inn sedimentprøver.
Ifølge Parianos kan disse robotene samle inn opptil 40 prøver per dag.
En annen teknologisk nyvinning er en kompakt brønnborer (hobbit scout drill) som er bygget for å kunne lande raskt på havbunnen og stabil nok til å kunne operere selv i bratte partier (opptil 30 graders helning).
Den tredje teknologien John Parianos presenterte var et geokjemisk måleinstrument som kan gi informasjon om geokjemien under havbunnen. Det unike er at den skyter nøytroner ned i et borehull og fanger den resulterende strålingen i en detektor. Teknologien gjør at en får et innblikk i geokjemien under havbunnen uten kjerneprøver.
Deep Sea Mining Finance har som mål å bli det første selskapet som utvinner sulfider kommersielt på havbunnen. Solwara 1 er den første og eneste kommersielle dyphavsforekomsten i verden med miljø- og utvinningstillatelse.
Oljedirektoratet har uttalt at sulfidforekomster er påvist på norsk sokkel langs den norske delen av Den midt-atlantiske spredningsryggen (MASR). Der er de dannet av dagens og tidligere tiders vulkanske aktivitet knyttet til havbunnsspredningen. Forekomster tilgjengelige for utvinning vil kunne finnes innenfor et belte langs spredningsryggen der de ikke har rukket å bli for dypt begravet av sedimenter.
Under konferansen NCS Exploration – Deep Sea Minerals 20. og 21. oktober 2021 holder John Parianos foredraget Key Challenges, and Some Potential Solutions in SMS Exploration.