– Kobber, kobber, kobber, smiler Walter Sognnes, daglig leder i Loke Marine Minerals, da vi treffer ham på hans beskjedne kontor på Eiganes i Stavanger.
Han refererer til en 200 meter dyp brønn i Stillehavet som i snitt hadde åtte prosent kobber gjennom en massiv sulfidforekomst.
Det Sognnes sikter til er en mer enn 30 år gammel vitenskapelig boring i regi av IODP på en spredningsrygg utenfor vestkysten av USA/Canada. Geologien er ikke direkte sammenlignbar med midthavsryggen som deler Nord-Atlanteren i Norskehavet og Grønlandshavet, men – ifølge Sognnes – den indikerer at forekomster i tilknytning til spredningsrygger kan ha rike – svært rike – mineraliseringer.
Kort tidshorisont
Til sammenligning utvinnes i dag kobber i landbaserte gruver hvor gehalten er godt under én prosent. Da er det ikke så rart at verdens gründerøyne rettes mot verdenshavene og den 67 000 km lange undersjøiske fjellkjeden som bukter seg rundt jordkloden. De store gruveselskapene virker imidlertid lite interessert, og de store oljeselskapene ser heller ikke ut til å ha vist interesse.
Det er dette som er bakteppet når tre erfarne oljefolk slår seg sammen og stifter et mineralselskap som skal utnytte den norske olje- og gasskompetansen, og Sognnes har en klar plan om å være med i utforskningen av mineralpotensialet i Norskehavet gjennom Loke Marine Minerals.
– Heldigvis er den norske regjeringen på hugget, sier Sognnes, og sikter til at Norge i 2019 vedtok Havbunnsmineralloven, at Oljedirektoratet gjennom tre år har fått bevilgninger til å gjøre begynnende utforskning av midthavsryggene, og at det arbeides med en konsekvensutredning i forkant av en planlagt lisensrunde.
De to andre gründerne av selskapet, Hans Olav Hide og Tore Halvorsen, med «proven track record» fra serviceindustrien og subsea-teknologi, arbeider etter en plan om at den første lisensrunden blir utlyst i 2023, med tildeling av lisenser i 2024.
– Planene om en lisensrunde om bare få år gjør at Norge er fremst i verden når det gjelder viljen til å utforske mineralpotensialet i dyphavet. Bakenforliggende er at norsk olje- og gassteknologi er verdensledende, og at denne kompetansen fullt ut er relevant når det kommer til leting og utvinning av dyphavsmineraler, påpeker Sognnes.
– I beste fall betyr dette at produksjonen kan komme i gang i første halvdel av 2030-tallet, sier geofysikeren som nå er en av pådriverne for å utnytte det teknologiforspranget Norge har til å starte mineralleting på dypt vann.
Lav CAPEX
Sognnes har gjort hjemmeleksen. Etter at han kom på ideen om et mineralselskap som kan operere på dypt vann, har han så visst ikke ligget på latsiden. Han har pløyd gjennom enorme mengder litteratur, og satt seg godt inn i behovet for mineraler, så vel som det som er gjort av havbunnsutforskning så langt.
– Så mye som 70 prosent av verdens forbruk av kobolt brytes i Congo der barnearbeid og elendige arbeidsforhold er utbredt. Det er her dypvannsressursene kommer inn. Kanskje vil det en dag bli krav om at batteriene i Tesla-bilene går på batterier bygget med bærekraftige metaller.
Sognnes fant fort ut at kunnskapen om både ressurser og teknologi ikke var god nok. Det var det nødvendig å gjøre noe med.
– Vi har satt i gang ca. 20 studier som berører tema fra leting til produksjon, og det vi har oppdaget på veien er at olje- og gassteknologien vil være helt avgjørende for å kunne operere i dyphavet.
– Det er en stor «cross-over» fra olje og gass til dypvannsmineraler, og dette er Norge i full gang med å utnytte gjennom blant annet klyngen GCE Ocean og Norsk olje og gass, påpeker han, og presiserer at den har vært til god nytte i oppstartsfasen for Loke Marine Minerals.
Sognnes trekker frem én stor forskjell mellom den gamle og den nye industrien. Lete- og produksjonskostnadene vil være mindre fordi det ikke skal bores letebrønner som hver især vil koste mer enn hundre millioner kroner, og fordi produksjonen i dyphavet vil foregå med gravemaskin og ikke dyre produksjonsbrønner.
– Vi ser for oss en mengde grunne brønner med betydelig enklere utstyr enn det som brukes i oljeletingen.
Den teknologien han tror mest på så langt er kveilerørsboring, som med hell ble benyttet av Oljedirektoratet i sommer.
«Leting etter dypvannsmineraler kan gjøres svært kosteffektivt ved å anvende teknologi fra oljeindustrien»
Walter Sognnes
Vil ha 3D seismikk
Med bakgrunn fra blant annet PGS, overrasker det ikke at Sognnes er ivrig på å få samlet inn seismikk over midthavsryggen.
– Vi vet det er en distinkt hastighetskontrast mellom sulfidene og basaltene så vel som overliggende sedimenter. 3D seismikk bør derfor, presis som i oljeindustrien, være et verktøy som blir tatt i bruk tidlig i utforskningen.
– Dette er et nytt marked for seismikkindustrien, med et areal som er to til tre ganger større enn norsk del av Nordsjøen. Så nå må vi ta i bruk teknologien mens vi fortsatt har båter som jobber for oljeindustrien.
Geofysikeren påpeker at dataene bør trenge 500 meter ned i undergrunnen, der de grunne dataene skal detektere forekomster, mens de dype dataene skal bidra til å forstå dannelsen av forekomstene.
Sognnes ser for seg en survey allerede kommende sommer. Det ble gjort et forsøk i år, støttet av blant annet Oljedirektoratet, men det var ikke mulig å få noen oljeselskaper til å bli med. Derfor falt forsøket i fisk.
Seismikk er imidlertid ikke nok. Andre verktøy som er aktuelle for å identifisere massive sulfidavsetninger er for eksempel magnetisk intensitet, selvpotensial og elektromagnetisme.
Store verdier
Sognnes tror at produksjonen av havbunnsmineraler kan være en realitet tidlig på 2030-tallet. Før noen kommer så langt, skal det investeres mye i både teknologiutvikling og leting.
Da er det godt å vite at det kan ligge milliardverdier rett under havbunnen på flere tusen meter dyp.
– Med utgangspunkt i en godt undersøkt forekomst sør for Azorene (TAG), har vi regnet på mulige verdier basert på volum og sulfidinnhold. Med fire prosent kobberekvivalenter [hovedsakelig kobber og kobolt], noe som ikke er usannsynlig på Mohnsryggen, kan det her ligge 31 millioner tonn malm innenfor en sirkel med diameter én km. Bruttoverdien av bare én forekomst kan være 65 milliarder kroner, noe som tilsvarer et oljefelt med 150 millioner fat.
Nussir-forekomsten i Finnmark kan til sammenligning (i beste fall) inneholde opp mot 100 millioner tonn malm, men denne malmen er mye fattigere, ca. 1,4 prosent kobberekvivalenter (sølv og gull medregnet).
– Det er knyttet usikkerheter til estimatene våre fordi kunnskapen så langt er liten, men det vi helt sikkert vet er at hvis det ett felt, så er det helt sikkert flere, sier optimisten Walter Sognnes.
Det er bare for folk med erfaring fra «olja» å kaste seg ut i det.