World Wildlife Foundation (WWF) er blant organisasjonene som har protestert høylytt og lenge mot en rekke selskaper og nasjoner som vurderer å utvinne mineraler i dyphavet.
Protestene har også blitt sendt i retning Norge, som ligger langt frem i løypa globalt hva gjelder undersøkelser, kunnskapsinnhenting og regulatorisk arbeid.
På denne temasiden oppsummerer de sine synspunkter og argumenter.
En konsekvensutredning ble lagt frem i fjor høst, og er for tiden ute på høring. Den vil være et viktig beslutningsgrunnlag for den videre åpningsprosessen vedrørende undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel.
Geo365.no: 2023 blir avgjørende
I norsk økonomisk sone, som blant annet omfatter spredningsryggene, kjenner vi til forekomster av massive sulfidforekomster og koboltrike skorper.
Gjennom en kronikk i Finansavisen hevder forretningsutvikler Andreas Svanlund i Seabed Solutions at WWF misforstår satsingen på dyphavsmineraler.
Seabed Solution er et norsk serviceselskap som, ifølge deres hjemmesider: «All the things an excavator does on land, we do subsea».
Lavt arealbruk, mindre overskuddsmasser
Svanlund påpeker at den globale gruvenæringen forårsaker store ødeleggelser på natur og dyreliv. Hovedproblemet er de enorme overskuddsmassene som produseres, men gruvenæringen forbruker også store mengder ferskvann og opptar store landarealer.
Basert på erfaringene fra landbasert gruvedrift, forstår man WWFs frykt. Dyphavet huser livsformer vi vet lite om, skriver han, men påpeker videre at hovedkonsentrasjonen av disse områdene er uegnet for mineralutvinning.
Dessuten vil mineralutvinning i dyphavet, gitt de høye gehaltene av mineralforekomstene som finnes der, kunne gjøres med liten produksjon av overskuddsmasser og et lavt arealbruk («nøkkelhullsoperasjoner»).
Motstand fra gruvebransjen?
Svanlund hevder oppsiktsvekkende nok at motstanden mot mineralutvinning i dyphavet i stor grad kan spores til den globale gruvedriftsnæringen som har stor politisk og industriell innflytelse.
Han påpeker at naturressurskjempene Australia, Chile og Frankrike alle er motstandere av gruvedrift i dyphavet.
Tyskland, en av verdens ledende produsenter av utstyr for gruvedrift på land, er også mot en maritim mineralsatsning, fortsetter Svanlund. Han nevner videre at de store mineralforbrukerne Volvo, BMW, Volkswagen og Samsung, som har langtidskontrakter med Kina, også er mot gruvedrift i dyphavet.
Avslutningsvis viser kronikkforfatteren til beregninger utført av Aker BP som viser at Norge kan bli selvforsynt av en rekke metaller kun gjennom én svært arealbegrenset gruveoperasjon ved Mohnsryggen.
Geo365.no: 1 km2 kan gjøre Norge selvforsynt
Konferanse om dyphavsmineraler
Med tanke på hvilke nyheter som vi kan vente oss fra Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet i 2023, er den kommende Deep Sea Minerals 2023-konferansen svært betimelig.
Når den holdes i Bergen 5. – 7. desember i år, kan åpningsprosessen tilknyttet havbunnsmineraler ha tatt et stort steg fremover med mulighet for at en lisensrunde allerede er utlyst.
I tillegg vil Oljedirektoratet ha lagt frem sin ressursevaluering slik at vi har en bedre forståelse av hvor store volumer og verdier som kan befinne seg på norsk sokkel.
Grønnmaling gjennom svartmaling
Det tok ikke lang tid før WWFs generalsekretær Karoline Andaur hadde et svar klart til Svanlund i samme avis.
Hun hevder innledningsvis at forretningsutvikleren «på tynt grunnlag prøver å grønnmale egen virksomhet ved å svartmale gruvedrift på land» fordi hans eget selskap har mye å vinne på at det åpnes opp for mineralutvinning på havbunnen.
Andaur mener at åpning for slik virksomhet i norske farvann ikke er forsvarlig fordi vi har for lite kunnskap om livet i dyphavet og effekten av operasjoner i dyphavet. Hun viser til at flere forskningsmiljøer mener det samme.
Hun sier seg enig med Svanlund i at vi trenger store mengder mineraler og at gruvedrift på land har store negative konsekvenser. Men når teknologien er umoden og konsekvensene uklare, er ikke løsningen å forhaste seg inn i gruvevirksomhet i havet, skriver hun.
Generalsekretæren hevder også at det ikke er grunnlag for å si at vi trenger gruvedrift på land, og viser blant annet til en Sintef-rapport som indikerer at teknologiutvikling kan være med på å redusere det totale mineralbehovet.
Redusert mineralbehov kan vi også få til gjennom resirkulering, forbruksendring og livsforlengende tiltak, påpeker Andaur.
Avslutningsvis skriver hun:
Gruvedrift på havbunnen er ikke bare en potensiell miljøkatastrofe, det er et luftslott med tvilsom nytte og lønnsomhet for fellesskapet. Vi bør heller ta oss tid til å forske mer og forstå livet i havet, og ta vare på de naturskattene som finnes der – ikke ødelegge dem.