Denne saken ble først publisert i 2020.
Norske geologer – et tilbakeblikk
Dette er en artikkel i serien om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.
Haakon Ragnvald Brækken (1902-1981) startet karrieren med at han fikk stipend for å studere geofysisk malmleting i USA og Tyskland i hhv. 1931 og 1933. I løpet av noen få år utviklet han seg til å bli en norsk pioner i geofysisk malmleting.
I de fleste land ble geofysikk på den tiden utviklet innen rammen av den geologiske undersøkelsen, men Norges geologiske undersøkelse (NGU) viste liten interesse for å utvikle geofysiske metoder. I 1934 etablerte Brækken derfor Geofysisk Malmleting (GM) i lokaler på NTH ved hjelp av midler fra Bergfondet.
Bergfondet var skapt ved at malmprodusenter i henhold til Bergloven måtte betale en produksjonsavgift.[1]
Fra 1918 hadde Victor Goldschmidt (1888-1947) utviklet Råstofflaboratoriet på Naturhistorisk museum på Tøyen til en konkurrent og et supplement til NGU. Først i 1962 ble de tre instituttene til tre avdelinger i det nye NGU på Østmarkneset i Trondheim.
Haakon Brækken var en kunnskapsrik, idérik og intens forsker som klarte å bygge opp Geofysisk Malmleting til en forskningsinstitusjon av høy standard. Hans spesiale var elektromagnetiske målinger, men utviklet også fagfeltene magnetometri, gravimetri, og seismikk i tillegg til elektriske metoder og borehullslogging ved GM.
Han ble avskjediget ved kgl. resolusjon fra stillingen som direktør ved GM i 1959. Dette skjedde etter store overskridelser av byggebudsjettet og på grunn av manglende tillit hos sine medarbeidere. Han saksøkte staten og et forslag til en minnelig løsning fra Olav Devik i Kirke og undervisningsdepartementet ble akseptert både av staten og av Brækken i 1962. Han ble deretter, som en del av avtalen, dosent II ved NTH med stipend fra Bergfondet.
Student i München og Trondheim
Haakon Brækken ble født den 14. mars 1902 i Kristiansund og var barn av konditor Henning Brækken og Rebekka Ulseth. Etter artium arbeidet han to år som lærer ved en privat middelskole, og i 1923 reiste Brækken til München hvor han studerte teknisk fysikk ved Technische Hochschule. Etter ett år i Tyskland reiste han på grunn av valutasituasjonen til Trondheim og begynte på kjemilinjen ved NTH. Teknisk fysikk hadde ennå ikke blitt en egen studieretning, men faget ble forelest av den kjente fysikkprofessoren Johan Holtsmark. Holtsmark ansatte en rekke fremragende assistenter fra kjemilinjen som Sverre Westin, Harald Wergeland og Njål Hole som senere ble professorer på NTH.
Haakon Brækken fikk i 1926 tilbud om en assistentstilling i den innovative forskningsgruppen til Holtsmark før han hadde gjort ferdig siv.ing. graden. Han hadde fått oppgaven å bygge opp et røntgenlaboratorium for strukturundersøkelser av krystaller. Han konstruerte og bygget opp laboratoriet og flere instrumenter ble senere levert til amerikanske laboratorier. Virksomheten i røntgenlaboratoriet resulterte i ca. 25 artikler, og de fleste var innen krystallografi.
Brækken var sterkt inspirert av professor Holtsmark som senere skulle bli hans svigerbror. Brækken hadde nok tilsvarende ambisjoner, men det krevende arbeidet med røntgenlaboratoriet gjorde dette vanskelig.
Den spede begynnelse
Sverige var tidlig ute med geofysiske målinger, og SGU satset på geofysisk malmleting allerede i 1912. De hadde et stort malmletingsprogram fra 1912 til 1918 og 50 nye malmer ble funnet. NGU søkte om ekstra bevilgninger på 1920-tallet, men gjorde lite for å bygge opp kompetansen på geofysikk. Magne Mortenson, som senere ble professor i oppredning, var en pioner i Norge og han publiserte i 1926 en artikkel i Tidsskrift for kjemi og bergvesen om geofysiske malmletingsmetoder. Suksessen med geofysiske malmletingsmetoder i Sverige og Finland førte til at bergindustrien foreslo at Stortinget skulle bevilge et reisestipend fra Bergfondets midler. Brækken fikk stipendiet noe overraskende, i konkurranse med Mortenson. Brækken fikk 8000 kroner og reiste i 1931 til Bureau of Mines i Washington og var der i åtte måneder.
Etter hjemkomsten tok Brækken fatt på å bygge opp et nytt laboratorium i Fysisk Institutts lokaler på NTH, og i 1932 fikk han fast stilling som laboratorieingeniør. Han begynte med feltarbeid allerede i 1932 og 1933, men starten av Geofysisk Malmleting er regnet fra 1934 da den første rapporten om Jomaforekomsten i Grongfeltet ble ferdig. De neste rapportene var fra Rørosfeltet i 1935 hvor fortsettelsen av Solskinnsfeltet på dypet ble påvist (Olavsgruva).
Thorolf Vogt var geologisk konsulent for Røros kobberverk, og allerede på dette tidspunktet kunne en høre en gjensidig manglende anerkjennelse av de to fagområdene. Det ble kniving mellom faggrupper. Selv i dag – over 80 år senere – kan en merke på NGU at samarbeidet mellom geofysikere og geologer kunne vært bedre.
Brækken hadde ikke gitt opp håpet om å ta en doktorgrad ved NTH. Han leverte i 1936 inn en avhandling om røntgenbestemmelser av krystallstrukturer til bedømmelse. Avhandlingen omfattet et 20-talls strukturbestemmelser, blant annet av krystaller som senere ble høyst aktuelle innen elektronikken. Men da Brækken ikke hadde noen siv.ing. – grad, foreslo sensurkomiteen at han skulle skriftlig besvare tre oppgitte emner. Brækken var nå opptatt av geofysisk malmleting og ga opp å ta doktorgrad.
I den første perioden var GM lokalisert på Fysisk Institutt, der Johan Holtsmark var professor i teknisk fysikk og leder av instituttet. Holtsmark var også fra 1933 til 1941 leder for Handelsdepartementets rådgivende komite for malmleting. I komiteen var det også kjente geologer som Carl Bugge, direktør på NGU, Carl Wilhelm Carstens, konsulent for Orkla Grube-Aktiebolag og professor Thorolf Vogt ved NTH. Den sterke koplingen mellom Geofysisk Malmleting og Fysisk institutt, gjorde det enkelt for Brækken å få permisjon fra sin faste laboratoriestilling for å arbeide med Geofysisk Malmleting.
GM fikk halvdelen av inntektene gjennom oppdrag for gruveindustrien og en halvdel fra Handelsdepartementet. Sulfidmalmbergverkene i Løkken, Røros og Folldal var i begynnelsen de største brukerne av GMs elektromagnetiske målemetoder. Geofysiske instrumenter var ikke hyllevare, og utvikling og bygging av instrumenter var en viktig del av GMs arbeid.
Plassen på Fysisk institutt ble for liten og i 1939 flyttet GM til en to-etasjers villa i Kong Inges gate 5.
Brækken rekrutterte tidlig en kjernegruppe av medarbeidere som fulgte GM og som senere ble med til NGU, Geofysisk avdeling. Det var blant annet feltgeofysikerne Gunnar Sakshaug og Per Singsaas (ansatt i 1936 og 37) og instrumentutvikler Arne Breen (ansatt i 1940).
Sulfidmalmkropper med unntak av sinkblendemalmer er gode elektriske ledere. Ved å legge ut en vekselstrømførende kabel ville ledere i bakken lage et sekundært elektromagnetisk felt. Metoden ga mange gode resultater, men et problem var at grafittskifre kunne gi tilsvarende anomalier som kismalmkropper. Metoden ble brukt ved NGU fram til 1986. GM gjorde også forsøk på elektromagnetiske målinger fra fly.
GM var i stor utstrekning avhengig av å bygge instrumentene selv. Instrumentbygging var dessuten Brækkens spesiale, noe han også hadde vist ved oppbyggingen av røntgenlaboratoriet på Fysisk Institutt tidligere.
Malmleting og gruvedrift fortsatte under den tyske okkupasjonen. I 1942 nedsatte Handelsdepartementet en komité med Carl Wilhelm Carstens som formann og professor Harald Dahl og direktør Vilhelm Birkedal Lange som medlemmer og med mandat å uttale seg om Haakon Brækkens forslag om at GM ble en fast statsinstitusjon. Komitéen ble bedt om å lage en instruks for bestyreren av GM. Ingenting ble gjort, og GM ble først statsinstitusjon i 1953.
Beste tomta i byen
Etter krigen var det restriksjoner på import av instrumenter og verkstedsmaskiner, og da Brækken fikk se torpedo-verkstedet til tyskerne på Østmarkneset, ble han besatt av tanken på å overta eiendommen fra Direktoratet for fiendtlig eiendom, og allerede i 1945 om høsten tok han kontakt med militære myndigheter og Trondheim kommune, selv om eiendommen lå i Strinda kommune. I 1947 fikk han leid den 30 mål store eiendommen som opprinnelig var en del av Lade Gods. For å sikre seg eiendommen, tok han opp et personlig banklån som garanti for kjøp av eiendommen.
I 1949 kunne GM etablere seg på Østmarkneset. Dette ble en viktig milepæl fordi Brækken hadde skaffet seg en fantastisk tomt, som ikke bare kunne romme muligheter for framtidig ekspansjon for GM, men eiendommen kunne også romme Statens Råstofflaboratorium, og senere NGU. Uten Brækkens framsynte kjøp ville det vært mye vanskeligere å skape det nye NGU basert på de tre institusjonene (SR, GM og NGU). Fra 1953 ble GM statsinstitusjon og Brækken direktør, og fra 1958 ble GM en del av institusjonsgruppen GM, NGU og SR.
Med økonomisk støtte fra gruveselskapet på Løkken Verk og Marshallhjelpa ble de to første gravimetrene anskaffet tidlig på 50-tallet. I bytte med en egenutviklet EM-utrustning, fikk han også et fluxgatemagnetometer til flymålinger fra USGS. Det var tidligere brukt til ubåtleting under andre verdenskrig. NGUs geofysikere har beholdt kulturen med å skaffe ekstern finansiering til geofysisk kartlegging og forskning. I tillegg til å bygge opp en komplett institusjon for malmleting, ble det også anskaffet utstyr og kompetanse for seismiske målinger for å bistå den storstilte kraftutbyggingen som tok til rundt 1950. GM hadde også egen boreavdeling.
Haakon Brækken var sammen med Sverre Westin sterkt involvert i etableringen av SINTEF (Selskapet for industriell og teknisk forskning) som ble etablert i 1950 og som i dag er Nordens største uavhengige forskningsinstitusjon. Brækken holdt foredrag, skrev kronikker og flere notater om behovet for å opprette en institusjon innen teknisk-industriell forskning i Trondheim. ‘Uten Brækkens vedholdende innsats er det tvilsomt om dette prosjektet var blitt realisert i en funksjonsdyktig form’, skrev professor Njål Hole i Brækkens nekrolog.
Pågående og initiativrik
Brækken var visjonær og hadde bl.a. planer om å opprette en egen sesjon for flygeofysikk og flygeologi. Han mente at den geologiske kartleggingen og malmletingen måtte effektiviseres ved å ta i bruk flygeofysikk i tillegg til flyfotografering og geologiske observasjoner fra fly på lignende måte som i Canada og våre naboland Sverige og Finland.
Tore Torske som senere ble professor i Tromsø, ble i 1958 ansatt for å spesialisere seg innenfor fagområdet. Han forpliktet seg til å reise til USA for å ta utdannelse til flypilot og studere relevante arbeidsmetoder. Brækken gikk i kompaniskap med Widerøe’s Flyveselskap og tok også kontakt med Flyvåpenet med forslag om å samarbeide om flygeofysikk og flyfotografering.
Brækken hadde et stort nasjonalt og internasjonalt nettverk. Etter som det var vanskelig å finne kompetente geofysikere i Norge, forsøkte han å rekruttere fagfolk fra Nederland, Storbritannia og USA. Henri Barkey ble ansatt som et resultat av denne innsatsen. Allerede i 1954 bestilte Brækken læreboka ‘Seismic prospecting for oil’ fra California Institute of Technology og foreslo at en av GMs geofysikere skulle reise til Syria for å skaffe seg kunnskap om moderne refleksjonsseismikk.
Han innså behovet for forskning, både til videreutvikling av GMs instrumenter og modell-laboratorium.
To professorer, Markvard Sellevoll og Manik Talwani, som begge var sentrale i utforskningen av norske havområder, startet sine karrierer som geofysiskere ved GM tidlig på 50-tallet. Talwani med en master i fysikk fra Dehli Universitet i 1953 oppholdt seg ved GM i syv måneder og fikk opplæring i refraksjonsseismikk, gravimetrimålinger og bygging av magnetometer for flymålinger.
Talwani skrev i sin biografi i 2009: “If I had to pick a seven month period in my life that influenced me most professionally, I would pick the seven month stay in Norway. I learnt two cardinal facts: in geophysics both theory and experiment are equally important and a profession which gave you scope for out-door work was far preferable to one that involved mainly a desk job.”
Etter at Boliden ikke fikk konsesjon på bergrettigheter i Finnmark på begynnelsen av 1950-tallet, gikk regjeringen inn for at staten måtte øke innsatsen i malmletingen i Nord-Norge. NGU hadde allerede et større prosjekt i Birtavarre og i Kautokeinoområdet. Samtidig hadde departementet en sterk tro på at geofysikk var metoden for å finne mer malm.
Østmarkneset sett fra lufta i 1947. Geofysisk Malmleting fikk samme år leie den 30 mål store eiendommen med en rekke bygninger av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Brækken tok opp et personlig banklån som garanti for kjøpet av eiendommen slik at GM kunne flytte inn i 1949. Havneanlegget tilhørte før 1940 Vestlandske Petroleumscompagni som senere ble en del av Norske Esso (Standard Oil). Foto: Schrøder. https://digitaltmuseum.no/011012915301/ostmarkneset-sett-fra-lufta
I dragkampen mellom NGU og GM valgte departementet i 1956 å opprette en statlig malmletingsinstitusjon i Finnmark (senere Kautokeino Kobberfelter). Karl Ingvaldsen ble leder og Carl Olaf Mathiesen ble ansatt som geolog. Institusjonen fikk lokaler på Østmarkneset sammen med GM og SR. For Brækken var det en utfordring å ha en malmletingsinstitusjon på siden av GM, og forholdet til Ingvaldsen ble vanskelig.
Debatten om flytting av NGU fra Oslo og en sammenslåing av NGU, GM og SR hadde foregått på hele 1950-tallet, og den 28. februar 1957 besluttet Stortinget å flytte NGU til Østmarkneset, men det var først etter at NGU var på plass i Trondheim at Stortinget vedtok sammenslåingen til en institusjon. Karl Ingvaldsen ble administrerende direktør for NGU, men både GM og NGU hadde vært imot flytting og sammenslåing, og det var en krevende oppgave å få samarbeidet til å fungere.
Ingen god sjef
Brækken var en pågående og initiativrik gründer. Den gangen var det ikke kontroll ved inngangen til departementene, men statsrådene ble skjermet av sekretærer. Når Brækken ville ha kommunikasjon med statsråden, reiste han til Oslo med en stor matpakke og satte seg på forkontoret og ventet til statsråden skulle på do eller på møte, og han ga seg ikke før budskapet var overført.
Administrasjon og personalbehandling var ikke Brækkens sterke sider. Etter hvert fikk han medarbeiderne mot seg. Store budsjettoverskridelser i en byggesak ga departementet en formell grunn til å avskjedige ham. I 1959 ble han løst fra sin stilling som direktør ved GM. Brækken gikk til sak mot staten, og hadde stor støtte fra tidligere kolleger på NTH, spesielt professorene Hole, Wergeland og Westin. Sammen med fysikeren Olav Devik i Kirke og undervisningsdepartementet lagde de et forslag til en overenskomst som ble akseptert av Staten og Brækken. Avtalen gikk ut på at Brækken skulle få kontor med laboratorium på NTH. NTH skulle betale for en dosent II stilling. Resten av lønnen og penger til forskning skulle bevilges over Bergfondets midler.
Dette gjorde det mulig for Brækken å opprettholde sitt internasjonale kontaktnett, og i 1963 var han en av grunnleggerne av Geoexploration, som i dag er et anerkjent tidsskrift (Journal of Applied Geophysics) innen malmleting og anvendt geofysikk. Han hadde ansvaret for forelesningene i geofysikk på Bergavdelingen. Forelesningene hans var engasjerte, og han var opptatt av å ha god kontakt med studentene. Ettersom han kom fra Kristiansund, inviterte han studentene hjem til seg på bacalao, øl og dram. Noen av de første geofysikerne på norsk sokkel fikk dermed sin undervisning av Haakon Brækken. Denne undervisningen og forskningen dannet grunnlaget for den velrenommerte geofysikkgruppen ved NTNU og senere EMGS. Da oljeletingen tok til på norsk sokkel, begynte Brækken å planlegge feltutstyr for å ta i bruk magnetotelluriske målinger på havbunnen.
Ved budsjettbehandlingen høsten 1961 vedtok Stortinget at Geofysisk Malmleting og Statens Råstofflaboratorium, med henholdsvis 36 og 24 ansatte, skulle slås sammen med Norges geologiske undersøkelse med 31 ansatte fra 1. januar 1962. Den store tomta Brækken hadde sikret seg på Østmarkneset var nok medvirkende til at det sammenslåtte NGU ble lokalisert her. Karl Ingvaldsen ble ansatt som administrerende direktør for det nye NGU. Han fikk med seg direktørene Harald Bjørlykke ved Geologisk avdeling, Aslak Kvalheim ved Kjemisk avdeling og Inge Aalstad ved Geofysisk avdeling.
Brækken hadde i 1962 mistet all kontakt med sitt gamle miljø på GM/NGU. Det var ikke lett å bygge opp et nytt forskningsmiljø på Fysisk institutt. Hele prosessen før avskjedigelsen med underskrifter fra de fleste medarbeidere på GM hvor de henviser til alvorlige samarbeidsproblemer, hadde satt sine spor.
Privatliv
I 1936 giftet Brækken seg med maleren Karen Kristine Holtsmark, som var søster til Johan Holtsmark. Karen Holtsmark var i 1936 en etablert kunstner. Hun arbeidet med surrealistiske problemstillinger i maleriet, og bodde i Provence året 1934. Hun oppholdt seg flere ganger i Paris, hvor hun traff Georg Jacobsen. Samtidig som hun giftet seg med Brækken, begynte hun som elev hos Jacobsen på Kunstakademiet i Oslo. Hun ble tidlig på 30-tallet kommunist og var med i en kunstnerdelegasjon til Moskva i 1933. Hun forble tilhenger av kommunismen resten av livet. Hun fikk to sønner med Haakon Brækken, og de bodde hos faren i Trondheim under krigen.
I 1958 ble Brækken gift med Gunvor Varmbo som var jurist hos fylkesmannen og en kjent Høyre-politiker i Trondheim med fartstid både i Formannskapet og Bystyret.
Pioner innen flygeofysikk
Det er imponerende å lese om Brækkens ideer til utforskning av landet vårt med flygeofysikk. Metoden var tilgjengelig, men utenriksdepartementet var ikke interessert i å få kunnskap om geologien under Nordsjøen og Norskehavet. De første magnetiske profilene mellom Danmark og Norge ble flymålt i 1961. Det overraskende var ikke NGUs brev i 1958, som var preget av misforståelsen om hva som var norsk kontinentalsokkel, men at Norge møter i Geneve uten å ha gjort noen forundersøkelse eller å ha med kompetanse i delegasjonen. Det første kartet som viser mektigheten av sedimenter i Skagerrak, ble utarbeidet av NGU og Universitetet i Bergen. Hvis Utenriksdepartementet hadde tatt kontakt med GM og NGU tidlig i prosessen, før havrettsforhandlingene, så hadde det vært mulig å fly enkelte profiler over Nordsjøen og Norskehavet.
Brækkens energi og iderikdom førte til opprettelsen av Geofysisk Malmleting, og det er tvilsomt om dette hadde vært mulig i dag. Hole skrev i nekrologen om Brækken at ‘hans samlede innsats var av uvanlige dimensjoner, og vi vil langt inn i fremtiden kunne høste fruktene av hans arbeid.’
Haakon Ragnvald Brækken representerte noe nytt i det norske geomiljøet. Hans sterke engasjement, sammen med stor arbeidskapasitet og liten sosial forståelse i arbeidslivet, skapte imidlertid store motsetninger, og professor Njål Hole mente han var mindre fortrolig med kunsten å stikke fingeren i jorda.
[1] Danskekongen innførte i sin tid en eksport avgift på 10 prosent av eksportverdien på kobber. Fordi malmer er Kongens eiendom – ikke grunneier – gikk dette etter hvert over til en produksjonsavgift til Kongen/regjeringen. Etter 1814 var bergfondet betydelig, og før forskningsrådene ble opprettet var det mange som fikk penger fra dette fondet (blant annet til Jens Esmark).
Skrevet av Arne Bjørlykke og Odleiv Olesen, GEO 08/2019
1 kommentar
Det er godt at Bjørlykke og Olesen har viet Brækken den oppmerksomhet som han fortjener, etter at han mot slutten i visse kretser nærmest var blitt til en uperson. Den lange tiden som har gått siden har gjort det mulig å være mere rettferdig overfor ham.
Jeg var jo vel den siste som Brækken ansatte ved GM – godt hjulpet av byråsjef Lindstrøm, det var i mars 1959 som midlertidig geolog II. Da opplevde jeg alle de motsetningene mellom Brækken og ledelsen, mellom Brækken og personalet. Men på den andre siden hadde GM et godt rykte ved det bergverksmiljøet som denne gangen eksisterte. Han hadde også egen geolog – han var finsk (Wennervirta). De norske geologene var ikke særlig lystne til å arbeide i industrien, noe som bl.a. Toffen fortalte meg. Det spørs om det uten Brækken hadde eksistert et geomiljø på Østmarkneset i Trondheim.