– Selvfølgelig skal jeg ha på meg Bergmannsdrakten. Det blir jo en festdag, og jeg bærer den med stolthet, sier Olav Markussen, bergingeniør fra NTH og aktiv pensjonist med et langt arbeidsliv i bergverksbedriften Franzefoss Bruk og senere Franzefoss Minerals.
Tidligere i år ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden for sin innsats for den norske bergindustrien, og begivenheten han snakker om skjer fredag 13. september. Da er det audiens hos Kongen. Vi tror antrekket blir lagt merke til.
Tidlig ute
– Jeg kjørte lastebil som elleveåring, forteller nestoren, og forlanger å bli trodd på det.
Forklaringen er at guttungen simpelthen elsket å være en del av arbeidsstokken i farens bedrift, og allerede sju år gammel – i 1949 – var han i full gang. Slik sett feirer han et slags 70-årsjubileum samme år som bedriften han har drevet fram gjennom gode og vonde dager har 100-årsjubileum.
– Jeg likte bedre å arbeide enn å leke, så jeg tilbragte alle fridager og ferier i og utenfor gruva, minnes han.
I tenårene lærte han så å kjøre både hjullaster, bulldoser og gravemaskin. Men da han en dag kom hjem og fortalte at han kunne tenke seg en karriere som maskinfører, fikk han klar beskjed av foreldrene.
– Hvis du er ingeniør, kan du kjøre 10 bulldosere.
Etter et praksisår hos Falconbridge i Canada gikk ferden direkte til Trondheim. Siden han likte stein, og likte å jobbe i gruva, var linjevalget lett. Karrieren var beseglet, og det tok ikke lang tid før han fikk ansvarsfulle oppgaver i familiebedriften.
Det var ikke til å unngå at han ble leder av Franzefoss og fikk mange styreverv innen konsernet. For det har han fått stor respekt.
I tillegg har Markussen utmerket seg som en ansvarlig og framtidsrettet bransjetalsmann. For ham har det dreid seg like mye om at samfunnet, ikke bare bedriften, skal ta fordeler av virksomheten. Han har villet at bergindustrien skal være ønsket der anleggene ligger. Og da må man oppføre seg ordentlig. Derfor skal han, ifølge Norsk Bergindustri, ha «sin del av æren for at bergindustrien i Norge i dag, både enkeltbedrifter og bransjeorganisasjonen Norsk Bergindustri, inntar et standpunkt som sier at bransjen bør spille på samfunnets premisser».
Ingen lett affære
– Jeg er veldig glad i Franzefoss, proklamerer han med et stort smil, der vi sitter og prater rett nedenfor Franzefossen, vannmassene som ga kraft til oppmaling av den lokale kalksteinen.
– Jeg har også et entusiastisk forhold, supplerer han seg selv med, til akkompagnement av fossebruset, og begge deler er lett å forstå når det aller meste av livet har dreid seg om å videreføre bestefarens og farens livsverk.
Like begeistret er han ikke for familieselskapsformen, for Franzefoss har vært en familiebedrift siden 1936 da bestefaren gjorde bedriften om fra et privateid selskap til et aksjeselskap, Franzefoss Bruk A/S.
– Det er alltid framtiden som er vanskelig, presiserer han.
Like fult er han stolt over at splittingen av Franzefoss Bruk A/S i Franzefoss AS og Franzefoss Minerals ble gjort i all fordragelighet i 2005. Etter 14 år er alle de 5 gjenlevende søsknene fortsatt er vel forlikte.
– Men det var traumatisk da det skjedde, medgir mannen, uten omsvøp.
Nå kan han imidlertid glede seg over at både 4. og 5. generasjon er aktive i både ledelsen og i styret.
Kalkstein for evigheten
For Franzefoss Minerals dreier det seg i all hovedsak om kalkstein og dolomitt. Den opprinnelige gruven i Bærum er lagt ned for lenge siden. Til gjengjeld har bedriften rettigheter til unike forekomster av kalkstein i Tromsdalen i Trøndelag og dolomitt i Ballangen i Nordland, samt to mindre forekomster på Østlandet.
Markussen trekker spesielt fram den gigantiske kalksteinsforekomsten rett øst for Verdal.
– Dette er en av Europas flotteste forekomster. Kalksteinen er svært ren, i all hovedsak er det 99 prosent CaCO3, og vi ser at det er et svært stort potensial for langsiktig planlegging.
Ifølge NGU er ressursen på sju milliarder tonn. Reguleringsplanen tar sikte på én milliard tonn, og Franzefoss Minerals har planer om å drive den i flere hundre år, minst.
– Betydningen av Tromsdalen vil bli klarere etter hvert som Europas forekomster tømmes og urbanisering hindrer utbygging av nye brudd, og det betinger at vi har en svært langsiktig plan for driften.
Med til den planen hører en tunnel med transportbånd for å frakte steinen ned til anlegget på Verdals havn.
– Det blir vanvittig dyrt, anslaget er på 600 millioner kroner, så vi starter ikke byggingen i morgen. Men når det ligger én milliard tonn stein som venter på å bli flyttet er det fornuft i å bytte fra lastebil på vei til transportbånd i tunnel.
I tjeneste for miljøet
Siste tilskudd i konsernet er mølla i Eydehavn i Agder. Med kalkstein og dolomitt fraktet med båt fra hhv. Verda og Ballangen, skal finmalt kalk kjøres ut med lastebil og blant annet nøytralisere vassdrag i Sør-Norge der berggrunnen domineres av sure bergarter som granitt og gneis.
– Vassdragskalken er en flott historie der laksen er kommet tilbake i alle vassdragene for å bli, sier Markussen.
At kalking har vært en suksesshistorie har vi lest andre steder. Sportsfiskerne gnir seg i hendene.
– Forsuringen av vassdragene skyldes den industrielle revolusjon. Det tok 100 år for laksen å forsvinne på grunn av sur nedbør. Vi har kalket i 40 år, og det ligger an til at vi må holde på i 40 år til, minst, så det tar altså nye 100 år å komme i balanse.
Det er dette han forteller bærumsungdommene som i 8. klasse får tilbud om en leksjon i miljøvern når de kommer på besøk til Asker Museum. Eksperimentet er enkelt. Først rent vann i et kar, litt syre helles så oppi og pH måles, deretter tilsettes kalk og pH måles på nytt. Lett å forstå, lett å huske.
– Vi hjelper til med å vaske naturen ren.
Hektisk hverdag
Den viktigste kontaktflaten for den maskininteresserte tenåringen var lastebilsjåførene. Hvis han ville, kunne han sitte på med dem hele dagen.
– Det var så mange som lærte meg ting, og det var så mange jeg så opp til, jeg beundret faktisk disse mennene mer enn foreldrene mine.
– Jeg tror jeg hadde talent, og jeg fikk utfordringer nok, legger han til.
Bergingeniøren drømmer seg tilbake til siste halvdel av 50-tallet da han mesket seg med maskinparken. Problemet var at han var alt for ung til å operere så store kjøretøyer. Så da arbeidstilsynet en dag kom på besøk, ble den ivrige guttungen sendt hjem med to kroner i lomma.
– Det var godt betalt for ikke å gjøre noe som helst, avslutter Olav Markussen, og ser ut til å kose seg godt med disse minnene.
Vi tar farvel, og den snart nyslåtte ridderen går med spenstig gange bort til el-bilen. Mange på hans alder vil nok misunne ham vitaliteten. Og alt har en forklaring. I går avsluttet han den første høstdagen med en sykkeltur og et bad i Semsvannet. I forrige uke var han teknisk konsulent for Sibelco i nefelinbruddet på Stjernøya i Finnmark. I morgen skal han på styremøte i Ballangen i Nordland, og i neste uke går ferden til Normandie.
Nå forstår vi hva som menes med å være en aktiv pensjonist.