En underlig krabat

– De kaller deg Mix?
– Ja, for det egentlige navnet mitt Mixopterus kiaeri – er for langt og komplisert. Det blir litt som når amerikanerne kaller Robert for Bob og Tomas for Tom. Men for meg er det helt greit. Kort og fyndig. Lett å huske. Navnet skjemmer ingen. Dessuten så deler jeg det med få andre.
Jeg treffer Mix under vann – på fin, lys sandbunn, der han nettopp har nytt et velsmakende mellommåltid. En liten fisk måtte bøte med livet. For Mix er et rovdyr. Han elsker å proppe i seg disse små fiskene som mangler kjeve. De har heller ikke harde bein i skjelettet. Bare brusk. Det er kun de harde fiskeskjellene som er litt brysomme. Men de glir ned de også.
– Men tro nå ikke at livet er en dans på koraller. Jeg kan fortelle deg at hverdagen er en evig kamp for tilværelsen. Så vi snakker nok heller om en dans mellom Jeg bruker mye energi på å gjemme meg.
Jeg fatter umiddelbart hva han mener. For med ett kommer en sværing og skygger for sollyset. Det er også en sjøskorpion, bare mye større enn Mix, og veldig farlig! Vi gjemmer oss i full fart bak noe sjøgress. Der er det foreløpig trygt. Den kan ikke se oss.
– Du skjønner? Mix hvisker, og jeg nikker megetsigende. Denne gangen var det nære på.
Sannheten er nok litt mer komplisert. For Mix er blant de største i silurtidens varme hav. Jo da, det er som vi har forstått noen som er større og farligere, men de fleste artene, og de aller fleste individene kunne ikke måle seg i størrelse med vår nye venn.
– Jeg er også en del av næringskjeden, som alle andre her under vann, men dessverre er jeg ikke helt på toppen, så jeg må passe meg hele tiden. Det er mange sultne skapninger som farer gjennom vannet. Lynraske er de også. Jeg kan fort ende opp i magesekken på en stygg og ekkel blekksprut, om jeg ikke er forsiktig. Ikke bare blekksprut, forresten, som du har sett må jeg også holde et våkent øye med mange av de fjerne slektningene mine. Det virker ikke akkurat som om blod er tykkere enn vann.
Mix synes litt synd på seg selv nå. Men det har jo ikke gått lang tid siden han selv grådig forsynte seg av en som var lenger nede i næringskjeden enn ham. Men slik er det altså, – spis – og bli spist.
– Men hvordan fanger du maten? Du har jo ikke noen skikkelige «fangarmer»? Egentlig er de armene dine ganske pistrete!
– Sant nok, så jeg har lært meg et lite triks, jeg får fiskene til å tro jeg er en plante. Kom her, så skal du få se.
Vår venn graver seg ned i sanden, og vannet blir grumsete, men så er han plutselig borte. Men når jeg kikker nærmere etter, så dukker et par små øyne opp av sanden, imellom noen planter. Men så er det ikke noen plante likevel. Det er bare klørne som stikker opp og ligner veldig.
– Din luring!
– Ja, he-he, ikke sant, de små lekkerbiskenene går rett på, de tror armene mine er planter og et sted de kan gjemme seg, men så griper jeg kjapt tak i dem, de rekker ikke å reagere, og snipp, snapp, snute, så er eventyret ute – for dem.
Charles Darwin ville likt denne scenen. Det er de sterkeste og flinkeste som overlever. Det gjelder å tilpasse seg de omgivelsene man får tildelt her i livet.
– Det er forresten rart de så slimete krekene smaker så godt, uten kjever lever de jo bare av å slurpe i seg ekkel gjørme, undrer Mix.

Darwin ville gledet seg
Mix er historieinteressert. I alle fall den delen av historien som dreier seg om mat. Kontinentaldrift og platetektonikk fenger ikke like mye. Han er fint lite opptatt av å høre at han bor langs ekvator, der det er godt og varmt, og at jeg kommer fra høyere breddegrader med is og kulde, fordi kontinentet vi begge bor på har flyttet seg nordover gjennom 400 millioner. Slikt blir for abstrakt.
Mix forteller derfor i stedet om de organismene han elsker å fylle magesekken sin med.
– Fiskene så havets dunkle lys allerede i kambrium, og gjennom ordovicium oppstod en rekke nye arter. Men mange av dem forsvant under den store masseutdøingen i slutten av ordovicium. Så var det på’n igjen, og opp gjennom silur ble matfatet som forfedrene mine forsynte seg av stadig mer mangfoldig.
– Bedre enn det er nå tror jeg ikke det kan bli!
Men der tar Mix skammelig feil. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden. Mer enn 400 millioner år etter at han ble et fossil har fiskene imidlertid gjennomgått en formidabel utvikling som verken han eller andre kunne klare å forestille seg.
Jeg kan også fortelle Mix at fiskene fikk kjever i slutten av silur, og at den etterfølgende devon-perioden blir gjerne kalt «fiskenes tidsalder». Og den største fisken av dem alle levde enda senere – i jura. Den kunne bli 20 meter lang.
Men det blir litt for komplisert for ham å snakke om at de virveldyrene som nå lever på land faktisk stammer fra fiskene. Dinosaurer, fugler, krokodiller, aper og mennesker, vi er alle virveldyr. Ryggraden er fellesnevneren.
Jeg forteller i stedet om evolusjonen. Om Charles Darwins Artenes opprinnelse.
– Du er bare et lite ledd i en lang kjede, forklarer jeg, din art kommer til å dø ut, bare for å bli erstattet av andre arter som er bedre tilpasset enn deg.
– Nå må du slutte å tøyse!
Mix liker ikke det han hører. For han har et vanvittig overlevelsesinstinkt. Men det siger likevel inn litt kunnskap, og han blir nysgjerrig.
– Hva skal til for at vi dør ut som art, spør han, klokt nok.
Jeg tier. Jeg vil ikke ødelegge en fin dag med å fortelle ham at det er fiskene som skal regjere i havet, noen titalls millioner år etter hans død.

Bytter klær for å vokse
Mix fortsetter i stedet å reflektere over sin egen skjebne. For tidlig i livet, før han var sjøskorpion-baby, var han bare et ørlite egg.
– Det var tusener på tusener, kanskje millioner, av oss, og de aller, aller fleste endte opp som mavefyll lenge før egget ble klekket. Jeg var nok en av ganske få som overlevde. Det er egentlig et under at det var nettopp meg som kom gjennom nåløyet.
– Men også etter at egget sprakk, og jeg kunne krype ut, var jeg et veldig lett bytte. Du må huske at jeg var ikke store karen der jeg kravlet rundt på bunnen, på evig jakt etter små delikatesser. Og rundt meg gled noen svære beist – i alle hadde jeg den gangen inntrykk av at de var veldig store – som moret seg med å leke katt og mus med oss småtroll.
Men her sitter vi altså bak en skog av sjøgress og filosoferer over livet. Mange år og mange centimeter etter. Det gikk bra. Det aller skumleste var likevel da han måtte opp på land for å bytte klær. OK. Ikke akkurat klær, men skall, for skallet var hardt og stivt, så kroppen kunne ikke vokse uten at det ble byttet ut med et større.
– Sammen med mine artsfrender kryper jeg med jevne mellomrom møysommelig opp på land for å gjennomføre dette ritualet. Først kvitter vi oss med det gamle skallet. Da er vi ganske sårbare, vi føler oss fullstendig nakne, men heldigvis er det ingen dyr som bor på land og kan ta oss.
Mix’ observasjon er helt riktig. Den forskningen som paleontologene fra min verden har drevet på med i flere hundre år viser at den silurske landjorda var svært karrig. Nesten uten liv. Men la oss høre hvordan det gikk med skallskiftet.
– Under det gamle skallet er det et nytt, det er mykt og fleksibelt, og inni det er det en god stund mulig å vokse. Ganske snålt, ikke sant? Du tror meg kanskje ikke, men bare ta en tur opp på land, da finner du en masse tomme skall som har blitt forlatt.
Jo da, selvfølgelig tror jeg på ham, for dette skjer jo den dag i dag. Krabber, kreps og hummer har det på samme måten.
Mix er for øvrig ikke imponert over landjorda. Han synes den er grå og kjedelig, fargeløs, nesten ikke liv. Det skjønner jeg godt. Under vann ser jeg jo at det er et yrende og fargesprakende flora og fauna, så litt lav, algematter og sopp oppe på land kan ikke måle seg. Primitive tusenbein og edderkopper får ham heller ikke til å ta bølgen.
– Jeg savner friske grønnfarger der oppe, selv om du kanskje setter pris på gråsteinen, sukker Mix.
– Det heter ikke gråstein, dette er kalkstein som er svært vanlig i den geologiske perioden du lever i nå, innvender jeg, men han bryr seg ikke om slike detaljer.
– Men jeg setter selvsagt pris på den blå himmelen!
Men noe merkelig er i ferd med å skje, og lite vet Mix om at i silur er plantene i ferd med å etablere seg i det golde steinlandskapet, og dermed legges også grunnlaget for at dyrene etter hvert erobrer landjorda, og det skal gå mindre enn 100 millioner år før store deler av Jorda er dekket av frodige regnskoger, der gigantiske insekter flyr rundt og plager livet av andre.
Blå og ren, ja, Mix legger selvsagt ikke merke til at himmelen er fri for «flyvende objekter». For 428 millioner år siden var det fremdeles ingen insekter, først måtte plantene få fotfeste, og slett ikke fugler, de kom først i den geologiske perioden vi kaller kritt.
Takk for meg
Tiden for refleksjon er over. Mix er tilbake i sitt eget lille paradis. Under vann. Godt gjemt nede i sanden. Klar til å strekke klørne lynraskt ut – for å sikre seg nok en godbit. Det dreier seg om å overleve. Spise – eller bli spist. Og det er mange som frykter dette skumle leddyret som er større enn de fleste i havet rundt ham.
– Ha det, og takk for praten, sier jeg.
Men han hører ikke. Han kan ikke høre. Mix er topp konsentrert om «arbeidsoppgavene» sine.
Takk til professorene Jørn Hurum og Hans Arne Nakrem (Naturhistorisk museum) som velvilligst har lest manus og kommet med nødvendig korrigeringer av paleontologiske fakta.