Norske geologer – et tilbakeblikk
Dette er en artikkel i serien om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.
Balthazar Mathias Keilhau (1797-1858) representerer den første generasjonen av vitenskapsmenn som startet sine studier på universitetet i Christiania, Det Kongelige Frederiks Universitet, og han var den første i Norge som avla eksamen i mineralogi ved dette universitetet.
Keilhau hadde blitt en kjent vitenskapsmann allerede på 1830-tallet. Henrik Wergeland skriver i 1835 om den berømmelsen astronomen Christopher Hansteen (1784-1873), matematikeren Nils Henrik Abel (1802-1829) og geologen Keilhau oppnådde, og senere om hvordan «flere lærde og genifulde menn have utbredt Fædrelandets Berømmelse». Det var således helt klart at Keilhau var en sentral person i den unge, vitenskapelige eliten i Christiania.
Keilhau var den store utforskeren i norsk geologi, og hans navn vil alltid være uløselig knyttet til Gea Norwegica – et omfattende verk om norsk geologi med tegninger og skisser, og som også omfatter et geologisk kart over hele Norge. Keilhaus observasjoner i form av profiler og skisser er førsteklasses.
Men Keilhau sto også bak transmutasjonsteorien som beskriver hvordan leirskifre kunne omdannes til granitt uten oppsmelting. Men han fikk liten støtte blant kollegaer, og hans tidligere student Theodor Kjerulf (1825-1888) påstod at han drev med alkymi.
Aktiv akademiker
Prestesønnen Balthazar Mathias Keilhau ble født 1797 på Biri på Hedmarken. Han tok artium i 1816, Anneneksamen i 1817, og Bergeksamen i Christiania i 1821. Praktikum på Kongsberg tok han i 1823.
Keilhau ble venner med medisinstudenten Christian Boeck (1798-1877), som også var en kjent ekspert på trilobitter, og den fem år yngre matematikkstudenten Niels Henrik Abel, som allerede i 15-årsalderen ble genierklært.
Sammen med noen medstudenter stiftet de i 1819 et «literairt selskap» i Christiania. De hadde ukentlige møter hvor vitenskapelige publikasjoner ble diskutert.
I 1823 var de tre sammen med de eldre professorene Christopher Hansteen, økonomen Gregers Frougner Lundh (1786-1836) og apotekeren Hans Henrik Maschmann (1775-1860) med på å starte den Physiographiske forening i Christiania som overtok utgivelsen av Magazin for Naturvidenskaberne.
Da vennen Abel døde av tuberkulose i 1829, ble Keilhau bekymret over fremtiden for Abels forlovede, Christine Kemp. Selv om han ikke hadde truffet henne, tilbød han å gifte seg med henne. Hun aksepterte tilbudet.
«Jotunheimens oppdager»
Keilhau og Boeck ble først kjent for sin utforskning av Jotunheimen i 1820 (Nogle efterretninger om et hidtil ubekendt stykke af det söndenfjeldske Norge). De var begge to gode fjellklatrere og foretok førstebestigninger av Kalvehøgdi (2207 m o.h.), Falketind (2067 m o.h.) og Nordre Skagastølstind (2167 m o.h.). Senere, på sin eneste retur til Jotunheimen, prøvde Keilhau å bestige Galdhøpiggen, men mislyktes. Navnet hans knyttes likevel til Keilhaus topp (2355 m o.h.) som fra Spiterstulen ligger på ruten opp til Galdhøpiggen.
Keilhau og Boeck kalte fjellene for Jotunfjeldene, men Vinje omdøpte det til Jøtunheimen, som senere ble til Jotunheimen. Keilhau illustrerte sine turer med gode og naturtro akvareller og tegninger. Han laget akvarellene i to eksemplarer, det ene var laget i felt, og det andre ble laget på grunnlag av det første.
Keilhau fikk også tid til geologiske studier på vandringen gjennom fjellheimen, og han var den første til å beskrive jotunbergartene. Dette er magmatiske bergarter i Jotundekkekomplekset som vi blant annet ser i Geirangerfjorden.
Deretter fulgte noen år med reiser i Europa, med opphold i Berlin, Freiberg, Paris og Wien. Delvis sammen med Abel og Boeck. De kalte reisen for en dannelsesreise, og et utenlandsopphold som strakk seg over to til tre år var den gangen vanlig for alle som satset på en vitenskapelig karriere ved universitetet.
Kartla landet
Christopher Hansteen var den ledene forskeren på Universitetet i Christiania gjennom de første tiårene. Han ble internasjonalt kjent for sin bok i 1819 Untersuchung uber den Magnetiusmus der Erde. Keilhau hadde hele tiden fra studiedagene god kontakt med Hansteen og gjorde hyppige magnetiske målinger på reisene sine.
I 1826 ble Keilhau lektor ved universitetet i Christiania, og i 1827 startet han sitt mest ambisiøse prosjekt: kartlegging av Norge, Bjørnøya og Svalbard, lenge før Nansens ekspedisjoner. Han var ikke bare geolog, han var også en utforsker, i ordets rette forstand. Han startet kartleggingen i nord, og høsten 1827 fikk han anledning til å delta på en seks ukers ekspedisjon til Bjørnøya, Sydkapp, Edgeøya, Keilhauøya, Keilhaufjellet og Keilhaubukta. Det tok 23 år å gjennomføre prosjektet som resulterte i trebindsverket Gea Norwegica. Det første bindet utkom i 1838 og det siste i 1850.
Det er i denne perioden at feltgeologen og iakttakeren Keilhau kommer til sin rett. Tegning stimulerer observasjonsevnen både hos kunstnere og forskere, og Keilhau var god til å tegne. Han kalte kartene for geognostiske kart. Det vil si kart som beskriver bergartene og deres relasjoner uten hensyn til dannelsen. Et eksempel er at Keilhau kan observere vertikal skifrighet i bergartene, men han diskuterer ikke hvordan den er dannet. Keilhaus profiler og kart er således nøyaktig tegnet opp uten hensyn til genetiske betraktninger eller oppfatninger. Derfor har de en stor verdi, selv om kunnskapen om de geologiske prosessene har forandret seg.
En tilsvarende evne til å fremstille observasjonene ser vi senere hos Hans Reusch (1852-1922).
Les også GEO 04/2009: «Geologer til fjells»
Uenighet skaper uvennskap
Keilhau var, som Jens Esmark, i utgangspunktet neptunist og tilhenger av den tyske professor Abraham Gottlob Werner (1749-1817) som hevdet at alle bergarter var dannet i havet. Men han tok etter hvert avstand fra både neptunistene og plutonistene og utviklet sin egen transmutasjonsteori. Han mente at eruptive bergarter spilte en ubetydelig rolle i Jordens utvikling og hevdet at krystaller i omvandlete bergarter ble dannet i fast tilstand uten hjelp av noen flytende substans som vann eller smelte. Han brukte pseudomorfosene som beviser på at dette foregikk i naturen.
Keilhau sendte sin student Theodor Kjerulf (1825-1888), senere den første direktøren ved Norges geologiske undersøkelse, til Island for å finne argumenter for sin teori. Men Kjerulf kom tilbake som en plutonist. Islandsoppholdet ble dermed et brudd i samarbeidet mellom Keilhau og Kjerulf.
Problemene med transmutasjonsteorien oppstod ved at granitter og andre magmatiske bergarter opptrer sammen med sedimenter, slik som i Oslofeltet. Keilhau hadde observert dette på flere steder, og for å forklare feltrelasjonene konkluderte han med at leirskifer kunne i fast fase gå over til granitt, sandstein til porfyr o. l.
Kjerulf tar sterkt avstand fra Keilhaus transmutasjonsteori: «sett at Chemikernes Elementer ikke vare Elementer. Da kunde Leirjord bli til Kisel, Kalk blive Jern – og hvorfor ikke, Jern til Guld osv. Men vi staar da ikke lenger paa videnskabelig grund, vi ere da Alchymister og enhver videre Discussion maa bortfalde». Utsagnet fra Kjerulf om at Keilhau i realiteten var en alkymist viste at forholdet mellom de to var bittert.
Et annet emne som ble heftig diskutert på Keilhaus tid var landhevningen. Alle kunne observere at den fantes marine avsetninger på land, og at landområdene derfor måtte ha blitt hevet. Fordi hevningen ikke var konstant, men var forskjellig på Østlandet og Vestlandet, kunne ikke den relative hevningen skyldes variasjoner i havnivået. Keilhau og en rekke andre geologer hevdet at denne hevningen måtte skyldes oppvarming av jordskorpen. I dag vet vi bedre.
En opprivende konflikt
Oppgjøret mellom Keilhau og Kjerulf er nok uten sidestykke i norsk geologi. Keilhau fikk liten støtte til sin transmutasjonsteori i det vitenskapelige miljøet og blant studentene, og skuffelsen og bitterheten over ikke å bli forstått var stor. Dette blir beskrevet i en liten artikkel av Carl Anton Bjerknes (1825-1903) som var student hos Keilhau i 1845.
Bjerknes påpekte også at Keilhau hadde manglende kunnskap i metallurgi og gruvedrift, og da Jens Esmark døde i 1839, ble Carl Johann August Theodor Scheerer utnevnt til lektor i mineralogi med undervisningsplikt i metallurgi og gruvedrift. Han innførte bruk av kjemiske analyser og mikroskop i undervisningen, og var en meget dyktig mineralog. Han avsluttet sin karriere som professor ved Bergakademiet i Freiberg fra 1848. Styrkingen av kjemifaget var en nødvendig forutsetning for å forstå de geologiske prosessene.
Da Kjerulf ville opprette en nasjonal geologisk undersøkelse midt på 1850-tallet, gikk Keilhau kraftig imot, til tross for at han på 1820-tallet selv hadde foreslått et «Institut for Undersøkelse av Norges Naturlige Beskaffenhet». Den dyptgående konflikten mellom dem var nok årsaken til at Kjerulf ikke involverte Keilhau i sitt prosjekt, og Keilhau var nok rasende på at noen hadde stjålet ideen om et kartleggingsinstitutt/geologisk undersøkelse. I ettertid må vi forstå denne overraskende motstanden på bakgrunn av den faglig konflikten mellom de to.
Skuffet og bitter
Keilhau døde 1. januar 1858 etter at han gjennom lang tid var svekket av sykdom. Han var da en skuffet og bitter mann, samtidig som den unge, dynamiske Kjerulf i økende grad fikk støtte på Universitetet, også hos Keilhaus gamle kollega Christopher Hansteen. Sykdommen, striden med Kjerulf og den manglende anerkjennelse for transmutasjonsteorien var hovedårsakene til bitterheten.
Det som i ettertid står igjen etter Keilhau er betydningen av gode observasjoner i naturen. For dem som ikke har sett hans ypperlige profiler og skisser i Gea Norwegica, gjengir vi her noen av dem her. De er krystallklare og detaljerte, og de vil aldri bli utdaterte, så han hadde definitivt kvaliteter som står seg den dag i dag.
Baltazar Mathias Keilhau blir husket for sitt storverk Gea Norwegica. Med tanke på at det ble ferdigstilt for mer enn 150 år siden, med svært begrensete teknologiske hjelpemidler og tungvint transport, står verket frem som en bragd av de sjeldne. Jeg våger påstanden at han hører med blant Norges aller største utforskere.
Skrevet av Arne Bjørlykke, GEO 06/2015