Før borgerkrigen brøt ut i 2011 produserte Syria omtrent 400 000 fat olje per dag. Da var det naturlig nok behov for reservoaringeniører. Eyad Albatal var en av dem som jobbet for Shell i Damaskus. Utdannelse tok han ved Al-Bath University i Homs.
– Krigen endret på alt, både for meg og familien min, forteller Albatal, noe som er lett å forstå etter hva vi hører og ser på nyhetene.
Vi finner ham foran en dataskjerm på et lite kontor i Stavanger. Han har fått et engasjement for det lille firmaet Cama GeoScience. Her får han endelig brukt kunnskapene og erfaringen fra sin tidligere karriere.
Veien dit var imidlertid ikke enkel.
– Jeg ble innkalt til militæret. Da hadde jeg to muligheter, å drepe eller bli drept, i stedet valgte jeg å flykte. Jeg gjorde en avtale med en general, og for USD 5000 skaffet han meg plass på et fly til Abu Dhabi. Der jobbet jeg i ett år før jeg kom meg videre til Norge.
– Kona har familien sin i Tyskland, og de fleste er tyske statsborgere, derfor var det lett for henne å få visum og reise ut.
Ayad forteller videre at de forlot absolutt alt de eide. Tilbake i Damaskus sitter foreldrene og søsteren.
I dag har han, etter nesten fire år i Norge norsk pass, men å dra tilbake til Syria er utenkelig.
– Da blir jeg arrestert med en gang, kommenterer han tørt.
Det var Carl Fredrik Gyllenhammar, daglig leder og eier av Cama GeoScience, som tok ham inn i varmen.
– Tilfeldighetene rådet. Et bekjent tipset meg om en erfaren fagmann som jeg kanskje kunne ha bruk for, og gjennom NAV-midler er han nå hos oss. Det er likevel store investeringer i form av program- og maskinvare knyttet til en slik ansettelse, så jeg håper jeg kan gi ham fast ansettelse når NAV-perioden er over, for han gjør en kjempejobb, sier Gyllenhammar.
– Da Carl Fredrik tok kontakt hadde jeg nesten gitt opp å få en relevant jobb i oljeindustrien. Det var helt håpløst, kommenterer Albatal.
For Albatal er det avgjørende å komme inn i en fast, regelmessig rytme der han vet at det han gjør blir satt pris på, og at han gjør nytte for seg. Før han kom til Cama GeoScience var han gjennom et langt språkkurs, hadde praksisplass hos KCC som bygger utstyr til oljeindustrien, og søkte etter det på alle mulige jobber. Fra renholder til reservoaringeniør. Uten hell. En norsk venn var inne på tanken om at det kunne være lurt å bytte navn. Men det ville han ikke.
– Jeg gikk hjemme i et halvt år, men det var vanskelig, jeg liker å jobbe, og uten jobb er det nesten ikke mulig å bli integrert i det norske samfunnet. Dessuten trives jeg ikke så godt på Rennesøy. Det eneste du kan gjør der er å telle sauer. Men kona mi trives. Hun er glad i natur og ferdes mye ute.
Det er uomtvistelig langt fra Damaskus til Rennesøy. Natur og klima er to viktige forklaringer. Kultur er en tredje, gjetter vi. Men der er ikke Albatal enig.
– Det er ikke så store forskjeller som man skulle tro. Den største er kanskje maten, og så har jeg litt problemer med alle dialektene. På norskkurset var det jo bokmål vi lærte, sukker han.
For å bli skikkelig integrert holder Albatal seg borte fra det syriske miljøet og søker i stedet norske venner. Hans høyeste ønske er å lære å gå/stå på ski. Dessverre er det veldig langt fra grønne Rennesøy til hvite Sirdal. Men kanskje det finnes noen der ute som vil gi ham et lynkurs? Med pinnekjøtt og multekrem som belønning for god innsats?
For ordens skyld: Samtalen med Eyad foregikk på norsk (bokmål).