De som fortsatt tror at Norge er et land av gråstein, bør snarest kaste seg over den nye boka som speiler landets geologiske mangfold. Flotte bilder og eksemplariske illustrasjoner i form av kart og tegninger gir ny innsikt.
Hundre steder. Hundre fargerike forundringspakker. Hundre gode grunner til å bli interessert i norsk geologi.
Endelig har norsk fastlandsgeologis akademiske rikdommer fått anledning til å utfolde seg på en enkel og lekker måte. I stedet for å fortelle den geologiske historien kronologisk, … trias, jura, kritt …, får vi presentert utvalgte lokaliteter ved å forflytte oss fra sted til sted – fra lokalitet til lokalitet.
Pedagogisk må vi tro at denne fremgangsmåten er korrekt. Det er jo de geologiske feltobservasjonene som kan fortelle oss hvordan landet ble til. Det er de mange feltgeologene som har tråkket rundt gjennom et par hundre år (og vel så det) som har satt sammen det geologiske puslespillet. Innenfor to permer får vi servert velsmakende godbiter som inneholder et vell av kunnskap, hver på en dobbeltside.
Skulle du likevel ønske å følge kronologien, er to sider avsatt bakerst i boka for å hjelpe deg gjennom nærmere tre milliarder år. Det er bare å starte i urtiden og fortsette frem til vår tid. Hoppe eller shoppe rundt. Det samme oppnår du ved å lese innledningskapitlet. Der er det referert til lokalitetene som forklarer vår geologiske historie.
Kombinasjonen av tekst, bilder, kart og tegninger er presis slik det skal være for geologibøker. Jeg vil spesielt fremheve kartene og tegningene som følger alle lokalitetene. De er rett og slett forbilledlige. Tegnet for formålet. Med enkel og oversiktlig formgiving i tillegg, er det en fornøyelse å bla fram og tilbake og bli fristet av de mange lekkerbiskene.
Boka byr på flotte fotografier fra de 100 stedene. Tegninger og kart bidrar til å gi leseren en bedre forståelse av geologien og prosessene som har preget de utvalgte lokalitetene. Illustrasjon: Helland-Hansen (red.), 2024
Har vi å gjøre med en lærebok i geologi?
Strengt tatt ikke. Riktig nok kan vi innledningsvis lære mye grunnleggende geologi, men jeg antar det blir slitsomt for en nybegynner å ta inn over seg 100 lokaliteter. Den er derimot et utmerket supplement for elever og studenter, samt lærere både i skolen og på universitetene, og den pirrer interessen for å lære mer. Men hva med menigmann? Den opplyste allmennhet? De som allerede har interesse for naturfag? Absolutt. Jeg vil tro mange vil ha stor glede av et dypdykk inn i geologiske mysterier ved å lese denne boka.
Hvorfor er ikke «min» lokalitet med?
Svaret er enkelt: Innenfor det norske, geologiske mangfoldet er det så uendelig mye å ta av. Og en bok har et begrenset antall sider. Dessuten er redaktøren – professor William Helland-Hansen – selvsagt ikke objektiv. Det er det umulig å være, og han har hatt en særs vanskelig jobb. Andre ville gjort et annet utvalg. Det kan vi leve med.
Jeg har likevel én innvending. For selv om Otto Tanks morene er omtalt under oppslaget om Esmarkmorenen, supplert av et bilde i dårlig kvalitet, burde den bestemt vært med i utvalget som egen lokalitet. Akkurat det er lett å forsvare, siden den er med på IUGS sin 2. liste over 100 steder som utmerker seg med sin geologiske arv. Så kunne jo boka i stedet ha undertittelen «101 historier om norsk geologi».
Uansett. All ære til utgiverne for initiativ og gjennomføring. En åpen plass i bokhylla er endelig fylt igjen.
Her får du et lite innsyn i hvordan bokas lokaliteter er presentert.
William Helland-Hansen (red.)
Landskapet forteller
100 historier om norsk geologi
Norsk Geologisk Forening, Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet, 2024
