Utbruddet startet ut på kvelden 20. mars, men det tok litt tid før vi reagerte, så vi kom oss ikke av gårde før to uker senere. Da var det bare å krysse fingrene for at vulkanen holdt koken. Det så ikke veldig lyst ut, for dagen før vi reiste hadde deler av utbruddet sluknet. Til gjengjeld hadde andre deler tiltatt i styrke. Så vi kunne i alle fall håpe.
Rett etter ankomst var det storm og store mengder nedbør. Alle buss- og helikopterturer til vulkanen var kansellert. Håpet var mandagen. Da var værmeldingen bedre. Noen garanti fikk vi imidlertid ikke. ”Det ser bra ut,” ble det sagt. Men dette er Island. Du vet aldri helt. Naturen, både geologisk og meteorologisk, er uberegnelig på denne øya som ligger midt i lavtrykksbeltet og midt på den midtatlantiske spredningsryggen.
Men været holdt, og sikten var god nok for helikopteret. Endelig var vi på vei.
Da vi steg om bord var beskjeden at utbruddet var i ferd med å dø ut, og at det sikkerhetsmessig var mulig å lande på en topp like ved. Spenningen steg et par hakk til!
Turen gikk fra Hvollsvöllur og innover elven opp mot utbruddet som lå mellom Eyjafjallajökullen og Myrdalsjökullen. Vi nærmet oss de snødekkede fjelltoppene. Lenger inn kunne vi se dampskyene som steg vakkert mot himmelen. Noen minutter til, og vi fikk øye på den unge lavaen som var i ferd med å kjøles ned etter utbruddet de siste dagene. Og der, rett frem, kunne vi se sprekken som lavaen fløt ut fra. Stor var den ikke, bare omtrent en meter bred, men nå var vi der det skjedde. Kombinasjonen av det rykende, nydannete berget og den boblende lavaen som kom opp var et fantastisk skue.
Helikopteret satte oss av og drog et stykke unna. Da ble det stille nok til at vi kunne høre hvordan det boblet og kokte.
Vi stod midt oppi det. Og vi var ”forlatt” på en aktiv vulkan. Akkurat i det øyeblikket gikk en rask tanke gjennom hode på oss alle – når og hvor ville det neste utbruddet komme?
Tiden gikk altfor fort, og snart var helikopteret tilbake for å frakte oss ned igjen. Og som om vulkanen ikke hadde vært en stor nok opplevelse i seg selv, sørget piloten for at returen ble som en berg- og dalbane nedover dalen og tilbake til Hvollsvöllur.
I det vi skal til å lande sier co-piloten at dette nok er den siste dagen man fremdeles kan se noe utbrudd. Vi følte oss heldige. Så skyter piloten inn. ”Ja, eller den kan våkne til liv igjen, og bli enda kraftigere.”
Dagene etter viste oss hvem som hadde rett. 14. april ble det alvor.
Skrevet av Cathrine Pedersen