Norge er på mange felt ledende i verden når det gjelder bruk av teknologi. Geologer, geofysikere, boreingeniører, reservoaringeniører og mange andre innen oljeindustrien vet dette. Det samme gjør ingeniørgeologer som bygger tunneler og gruveingeniører som leter etter og produserer mineraler og bergarter. De har alle sett utviklingen på nært hold.
Det er i dette rommet at teknisk museum kan finne sin plass. Det er derfor det norske folk burde valfarte til et museum der teknologi – gammel og ny – vises frem. På en ganske alminnelig onsdag i mai kunne vi på Norsk Teknisk Museum på Kjelsås i Oslo imidlertid høre vårt eget ekko. Verken oslofolk eller turister hadde funnet veien til museet. Det hjelper selvsagt ikke på interessen at betongkolossen ligger en laaang trikketur fra byen.
Museet reklamerte med ny (!) oljeutstilling. Det har valgt å vise frem landets største næring og skryter hemningsløst av det i guideheftet. Det reklameres med «en nyskapende utstillingsopplevelse». Slikt skaper forventninger.
Høydepunktet for undertegnede ble Ståle Salvesens monolog. Den gamle riggarbeideren forteller om da han – puffende på en sigarett («I was sitting in the shaker, smoking») – kjente en rar lukt fra «shale shakeren» og tilkalte legendariske Ed Seabourn. Riggsjefen hadde reagert lynraskt (om enn motvillig, fordi han ble purret kl. to om natten), kom tøflende («his slippers were full of mud») uten hjelm og konstaterte at lukten kom fra olje. Ekofisk var funnet. Men historien hadde ikke mye med teknologi å gjøre. Den dreide seg om historie og mennesker.
Funnet av Ekofisk ble definitivt gjort i en annen tid. Men museet viser ikke kontrasten til hvordan oljeboring foregår i dag. Her mangler perspektivet i teknologiutviklingen fullstendig. Jeg skulle gjerne visst hvor mange av de besøkende som har fått med seg at dagens boreteknologi dreier seg om brønner som borer horisontalt, i grenmønstre, og sågar oppover. At Norge har vært ledende i denne utviklingen. Kjenner de som bygget denne utstillingen til dette? De vet i alle fall ikke at det engelske ordet «casing» heter «foringsrør» på norsk (side 25 i guideheftet).
Foto: Halfdan Carstens
Geologene snakker ikke så ofte om teknologi. Det gjør derimot geofysikerne. Museet går imidlertid ikke særlig langt i å vise hva teknologien har gjort det mulig å få til innenfor geologisk kartlegging og prospektevaluering basert på geofysiske metoder. Det holder ikke å vise bildet av en Ramform (seismisk fartøy fra PGS) og spe på med tekst i små fonter. Det hadde for eksempel vært givende å demonstrere – på innovativt vis – hvordan 4D seismikk kan hjelpe geologene å finne olje som produksjonsbrønnene ikke har fått med seg, for på den måten å øke utvinningsgraden fra produserende felt. Dette er også teknologi som langt på vei er utviklet i Norge. Den er verdt å vise frem.
Det er i det hele tatt verdt å vise frem at Norge ligger i front når det gjelder utvikling av ny oljeteknologi. Museet feiler fundamentalt på dette punktet.
Norsk Teknisk Museum er 100 år. Samme år som museet ble stiftet ble det i Frognerparken i Oslorigget opp en utstilling som markerte hundreårsjubileet for Norges grunnlov (GEO 03/2014; side 12). Bergindustrien fikk bred plass og viste hvordan bergverkene var viktige for utviklingen av landet. For å evne dette ble det bygget et lite fjell med gruveganger, skinneganger og malmtog. Norsk Teknisk Museum anno 2014 er ikke i nærheten av en slik prestasjon. Til tross for at oljeutstillingen er sponset av en lang rekke oljeselskaper.
Norsk Teknisk Museums oljeutstilling er ikke imponerende. Den makter ikke å fortelle en fengende historie. Den evner ikke å vise hvordan teknologien har utviklet seg på de drøyt 50 årene som har gått siden det ble skutt seismikk for første gang på norsk sokkel, og siden utlysningen av første konsesjonsrunde i 1965 markerte starten på oljehistorien. Museet viser heller ikke hvor vi står i dag.
Redningsstrømpen kommer godt med. Det er bare å komme seg ut før det stenger. Kl. 16.00 på hverdager.
Foto: Halfdan Carstens