Et samfunn tuftet på molybden

– Det var det dramatiske fallet i råvareprisene som knekket oss, forteller Andreas Sigersvold i Knaben Molybden AS.
Sigersvold er bergingeniør fra NTH og har lang erfaring fra blant annet Sydvaranger Gruve som ble nedlagt i 1997. Derfor kjenner han godt til hva som kreves for å drive en gruve. Men han kjenner også Knaben-samfunnet. Der er han født og oppvokst inntil han valgte å flytte sørover for å ta utdannelse.
De siste ti årene har han jobbet hardt for å få i gang ny gruvedrift på restene av den nedlagte gruva. Utgangspunktet er gjenværende malmressurser og mye brukbar infrastruktur. Men god hjelp fra avdøde Einar Øgrey, en av Sørlandets fremste gründere, startet prøveproduksjonen i 2007. Så kom finanskrisen.
– Vi hadde planer om å produsere 50 000 tonn malm som ville gitt 100 tonn molybdensulfid Den første tiden tjente vi også penger. Men da prisen på molybden falt som en stein, var det ikke mulig å drive lønnsomt lenger, forteller Sigersvold.
Derfor er det lenge mellom hver gang maskinene gir lyd fra seg der de står oppmarsjert i det gamle «vaskeriet».

En brå slutt
– Forekomstene av et bly-lignende materiale rundt Knaben er kjent fra 1700-tallet, men det var ikke før tidlig på 1800-tallet at man ble klar over at berggrunnen inneholdt molybdenglans. På den tiden var det imidlertid liten interesse for molybden, forteller Charles Jourdan, geolog med stor interesse for lokal historie i en liten bygd som ligger litt bortgjemt til, innerst inne i en dal hvor veien ender blindt.
Jourdan har med sin bakgrunn i geologi og pasjon for historie satt seg grundig inn i utviklingen i fjellbygda. Detaljerte studier i biblioteker, arkiver og felt har resultert i mye kunnskap og flere skriftlige nedtegnelser. Innsatsen har blitt belønnet med Knabens Venners kulturpris.
Interessen for gruvedriften og gruvesamfunnet skyldes nok også at han og kona Heather var tidlig ute og kjøpte et av husene som ble bygd av gruveselskapet. På den måten har han fått mange venner i det lille miljøet, og mye av tiden har blitt brukt til å oppsøke gamle skjerp og gruver i lag med lokalkjente, herunder barn av de som jobbet i gruven.
– De første uttakene av molybdenglans startet på 1800-tallet. Lokale bønder tok fordel av mineralets grafittlignende egenskaper og brukte det som skriveredskap, til å tette ovner og smøre vognhjul. Det var først i 1885 at den industrielle produksjonen startet opp i det små. Det lille bondesamfunnet stod med ett foran store endringer, påpeker Jourdan, mens vi vandrer rundt i det lille gruvemuseet han har vært med å bygge opp i det gamle administrasjonsbygget.
I de 130 årene etter 1885 har det gått i rykk og napp. Det er således mange likhetstrekk med andre gruver her i landet som har røtter tilbake til 16-, 17- og 1800-tallet. Etterspørselen etter produktene har variert, og det samme har prisene. Derfor har også Knaben mange historier om klondykestemning så vel som konkurser.
– I 1973 var det slutt. Gruven som det da ble drevet i – Knaben II – ble nedlagt, og samfunnet forlatt. Knaben var på god vei til å bli en spøkelsesbygd med nedfalte hus, gjengrodde hagelapper og knuste vinduer, sier Jourdan.
Men noen ville det annerledes.

Turistene overtar
Du kommer til Knaben etter en knapp times kjøring nordover fra Kvinesdal. Veistrekningen er en idyll. I dalbunnen renner elva blank og fin, der dalen vider seg ut kan vi glede oss over velstelte og fredelige småbruk, og i trange skår kan vi nyte synet av skummende stryk og brølende fosser. Det er slett ikke bare den bløte kyststripen på Sørlandet som har vakker natur å by på.
Gruvebygda, beliggende drøye 600 meter over havet, er siste stopp før det karrige fjellet. Ovenfor butikken er det bare fjellstøvler som gjelder. Likevel er det inne på den paleiske flaten (restene av det flate landskapet som ble skapt gjennom mesozoikum) at mange av de nedlagte gruvene er anlagt. Når snøen fortsatt ligger midt i juni, er det lett å forestille seg at gruvearbeiderne har hatt tøffe forhold.
Det nedlagte gruvesamfunnet står frem som alt annet enn øde og forlatt. Det første som møter tilreisende er et prangende skilt som forteller om det nybygde alpinanlegget, og oppe i dalsidene fanger store og velstelte hytter oppmerksomheten. Det er ingen tvil om at det er turistene som i dag råder grunnen.

I retning den lokale butikken – sentrum i bygda – er det likevel ikke mulig å fornekte fortiden. En stor og åpen sandslette er ikke et geologisk fenomen. Den er i stedet et viktig kulturminne. Den finkornede sanden stammer fra oppredningen av malmen. Avfallet (avgangen) – åtte millioner tonn til sammen – ble dumpet i det lille tjernet nedenfor gruva, og opp gjennom årene vokste deponiet, mens noe ble med Knabeåni sørover og har funnet seg en plass på de mange bankene langs elva nedover dalen.
Klima- og miljødepartementet bevilget for fem år siden 20 millioner kroner til å rydde opp. Resultatet er at transporten av avgangsmasser fra Lille Knabetjern ned til Store Knabetjern har stoppet helt opp, og at flyttingen av avfallsstoffer fra Store Knabetjern ut i Knabeåi har blitt redusert.
Ved å heve blikket opp mot fjellet, får vi øye på de gamle driftsbygningene. Ikke noe vakkert syn, men også disse er verdifulle kulturminner som forteller tilreisende så vel som hyttebefolkningen om hvorfor de er her. For uten gruvedriften ville det aldri vært et lite samfunn her, verken før eller nå.

Vilje til å overleve
Den 30. april 1973 var siste arbeidsdag i Knaben Gruver, gruveportene ble stengt og det var ubønnhørlig slutt.
Samfunnet stod for fall. Den splitter nye skolen ble stående forlatt, men ivrige sjeler sørget allerede året etter for at det ble startet prøvedrift med en leirskole i de tomme lokalene. Da Vest-Agder Fylke så påtok seg å gjøre ferdig og vedlikeholde den nye bilveien, ble det gjort vedtak om at leirskolen skulle være permanent fra 1977.
På den måten ble skolen starten på det nye Knaben-samfunnet. Butikken fortsatte også driften, til tross for at folk forsvant, så i dag er det både butikk og en mengde turistattraksjoner knyttet til den tidligere bergverksdriften.
Museet i det gamle administrasjonsbygget, uten moderne, digital innpakning, er absolutt verdt et besøk. Her fortelles biter av historien, og de dramatiske og tragiske hendelsene under andre verdenskrig har fått bred plass. Bakteppet var at Knaben var den eneste molybdengruven i Europa, og fordi mineralet var usedvanlig viktig i krigsindustrien (brukt som legering i stål), overtok tyskerne raskt produksjonen. To ganger ble gruva utsatt for allierte flyangrep.
Forekomstene
Mineraliseringene opptrer i en nord-sørgående sone, øst for bebyggelsen. Den er ca. sju km lang, én km bred og faller 30° mot øst. De fleste av de gamle gruvene ligger derfor på snaufjellet. Men den største, Knaben II, ligger bare noen hundre meter fra sentrum, og inngangen til besøksgruven er fra det nedlagte oppredningsverket.
Mineraliseringene ligger innenfor det såkalte Sirdalbeltet – et 50 km bredt magmatisk belte som strekker seg fra Mandal i sør til Haugesund i nordvest. Sirdalbeltet består i all hovedsak av granitter som ble dannet i løpet av 30 millioner år, for drøyt én milliard år siden (1020-1050 Ma).
Granittene stammer fra mantelen (GEO 06/2012; «Fargelegger landet på nytt»), og sammensetningen av bergartene gir assosiasjoner til Andesfjellene. Geologene tror derfor at havbunnsskorpe har blitt presset under kontinental skorpe på dette stedet, på samme måte som Stillehavsplaten dukker under det søramerikanske kontinentet.
Flere av verdens største molybdenforekomster ligger i Andesfjellene. Derfor er flere forskere ved Norges geologiske undersøkelse interessert i hvordan malmen ble dannet. Hvis de forstår det, kan de kanskje også fortelle hvor det kan vært lurt å lete etter mer malm.
GEO 06/2014: «Et imponerende arbeid».

Molybden
Molybden finnes ikke i ren metallisk form i naturen. Det opptrer oftest som molybdenglans (molybdenitt) i sulfidmalmer. Molybden har tetthet 10,22 g/cm³ og svært høyt smeltepunkt (2610°C). Av metallene er det bare wolfram og tantal som har høyere smeltepunkt.
Tilsetning av molybden endrer de mekaniske egenskapene til stål. Metallet brukes derfor i legeringer med jern til å fremstille hardt, sterkt og seigt stål. Innholdet av molybden er som regel under én prosent (0,25-8 %). Plater av slikt stål benyttes i for eksempel biler, verktøy og flymotorer, samt i pansrede kjøretøyer. Derav navnet “panserstål”. Stålindustrien benytter 80 prosent av alt molybden som blir produsert i verden (kilde: Climax Molybdenum).
Rent molybdendisulfid brukes også som et høytemperaturbestandig smøremiddel eller som tilsetning til smørefett og smøreoljer.
I tillegg spiller molybden en viktig rolle for fjerning av svovel fra råolje. En molybden-basert katalysator har bidratt stort til å redusere utslippene av sur nedbør. Svovelet bindes på overflaten av Mo-katalysatoren hvor det deretter reagerer med hydrogen og danner hydrogensulfid gass. Denne gassen omdannes siden lett til rent svovel. (Kilde: UIO, Kjemisk institutt).

Rammet av fallende priser
De første driftsårene, etter oppstarten i Knaben II i 1918 (prøvedriften starte allerede i 1916), kom det meste av produksjonen fra det området som nå er dekket av dagbruddet (allerede før andre verdenskrig var det ti etasjer under overflaten). De harde klimatiske forholdene tilsa at driften foregikk under jord vinterstid. Etter andre verdenskrig ble det meste av malmen produsert under jord.
Etter 55 år ble gruvedriften i Knaben II altså ble lagt ned. Men 34 år senere stod driftige menn bak en ny start. Einar Øgrey fra Kristiansand (den gang 82 år gammel!) bidro med kapital, mens bergingeniør Sigersvold hadde fagkunnskapen og satt på undersøkelsesrettighetene (GEO 04/2007).
Våren 2006 ble det gitt tillatelse for to års prøveproduksjon. Målet var å produsere anslagsvis 100 tonn høykvalitets molybdensulfid fra 50 000 tonn malm. Beregningene den gang anslo at det var seks millioner tonn malm igjen. Seks millioner kroner ble investert.
Oppstarten var tuftet på høye metallpriser, og gründerne så for seg drift i flere tiår, men i etterkant av finanskrisen i 2008 falt prisene dramatisk, og det var umulig å drive lønnsomt. Det ble derfor en kort driftsperiode.
I dag sviver oppredningsverket noen få dager i året av vedlikeholdshensyn. «Verkssjefen» driver i tillegg med litt eksperimentering for å komme inn i nye markeder. Derfor er det av og til folk å se bakom de nedstøvete vinduene.
Familien Øgrey trakk seg ut for et par år siden, og gründeren har overtatt alt utstyret. Nå jobber han med å skaffe investorer for ny oppstart.
NRK-reportasje: Nytt liv i gamle gruver.

Begrenset miljøbelastning
– Malmen vi har tatt ut kommer fra det gamle dagbruddet, og her er det nok ressurser for mange års drift. Men på sikt kan det være aktuelt å gå under jord, forteller Sigersvold som er daglig leder og storaksjonær i Knaben Molybden AS.
Driften – de få årene det var mulig å holde på – foregikk kun i sommermånedene. Beliggenheten oppunder snaufjellet gjør vinterdrift svært krevende.
Den første grovknusingen ble gjort med et mobilt knuseverk som ble kjørt opp i fjellet før hver ny sesong.
– Vi boret og sprengte på tradisjonelt vis, knuste steinen i to trinn, og lagret de oppknuste massene i en møllesilo, før vi doserte de inn i kulemøllen. Pulpen gikk så til flotasjon, og etter et rensetrinn satt vi igjen med 98,5 prosent molybdensulfid (MoS₂), et svært rent konsentrat.
Den gamle oppredningssjefen dveler litt ved rensetrinnet.
– Det er en spesiell og litt hemmelig prosess som gjør at vi kan produsere et konsentrat med 98,5 prosent MoS₂, røper han.
– Ideen er gammel, den stammer fra 1934, men det er moderne teknologi som gjør det mulig for oss å ta den i bruk, sier Sigersvold, og legger ikke skjul på at han er «veldig kry» over at han har fått til dette, at han ikke ser noen andre som klarer å fremskaffe den samme kvaliteten på en så enkel måte og at han har stor respekt for den kunnskapen og de løsningene tidligere bergingeniører ved gruvene kom frem til.
Den spesielle renseprosessen, som er særegen for Knaben, grunner i at malmen er grovkornet. Langt mer grovkornet enn andre molybdenmalmer
Sigersvold presiserer at prosessen gir meget begrenset belastning på miljøet.
– Avgangen går til de gamle gruverommene, og her er det fem millioner kubikkmeter til rådighet, så det holder for en stund med de volumene vi har planlagt for, smiler han og gjør et poeng av at massene ikke blir sluppet nedover dalen.
– Det resterende vannet har drikkevannskvalitet, noe som betyr at vi ikke har et avgangsproblem. Det er derfor vi har fått lov til å starte virksomheten her, påpeker bergingeniøren.

Fra stål til smøremidler
Den gode nyheten er at det fortsatt finnes malm inne i Knabenheia, og at en foretaksom bergingeniør har utviklet en billig og enkel prosess som kan fremstille et svært rent produkt.
Den dårlige nyheten er at prisene på molybden har falt som en stein, og at det er umulig å produsere lønnsomt til stålindustrien i et marked dominert av noen få aktører.
Det er likevel håp for de driftige.
– Vi startet med å selge til fabrikker som lager bremseklosser, men det er nødvendig å komme inn på andre markeder der prisene er høyere. Heldigvis har vi et produkt som egner seg svært godt som tilsats til smøremidler fordi det tåler høy varme, forteller Sigersvold. Han jobber med å finne partnere som kan være med på den videre utviklingen.
– De lave prisene har gjort at mange produsenter av ren molybdensulfid har falt fra, noe som igjen betyr at det er kobbergruvene som står igjen som leverandører av det som for dem blir et biprodukt. Men kobbergruvene leverer et produkt med lavere gehalter og en mengde metallforurensinger, og det er her vi ser en mulighet med vår kvalitet. Det er håp om at det oppstår et nytt marked for et «high-grade produkt».
Andreas Sigersvold lar seg ikke stoppe av noen konjunktursvingninger. I mellom andre gjøremål bruker han derfor tid på å finslipe prosessen og å finne investorer som tør å satse.
Intet å frykte
Knaben vil overleve. Her finner byfolk vakker (om enn ikke uberørt) natur, interessante kulturminner, stadig bedre infrastruktur og et godt miljø, og avstanden til Stavanger er til å leve med.
Gruvedriften spøker det derimot for. Prisene på molybden er i dag alt for lave til at investorer flokker seg om de gjenværende malmressursene. Men vi skal ikke spå om fremtiden. Om litt – ingen tør å gjette når – kan det igjen komme et prishopp. Da vil interessen helt sikkert dukke opp igjen.
I mellomtiden kan en ivrig gründer lykkes med å få innpass for sitt kvalitetsprodukt og bli leverandør til smøremiddelprodusenter.
Storskala drift er likevel lite sannsynlig. Så hyttefolket har lite å frykte.