Ideen om at livsformene hadde utviklet seg var gammelt nytt da Charles Darwin (1809-1882) publiserte sin teori (Om artenes opprinnelse, 1859; On the Origin of Species By Means of Natural Selection). Over to tusen år tidligere hadde den greske filosofen Anaksimander (611-545 f.Kr.) foreslått at det hadde foregått en utvikling fra primitive til mer avanserte organismer. Han mente at livet oppstod i havet, og da dette sank, strandet noen dyr og utviklet lunger. Fordi mennesket er så hjelpeløst ved fødselen, og det tar så lang tid å bli selvstendig, mente han imidlertid at mennesket ikke kunne ha utviklet seg på denne måten. Vi ville dødd på stranden.
Fra «det enkle til det mer kompliserte»
Systematiske studier av dyr og artsklassifisering (taksonomi) er en viktig forutsetning for utviklingslæren. Dette fagfeltet startet med Aristoteles (384-322 f.Kr.). Han etablerte et system og klassifiserte for eksempel delfinene og hvalene sammen med landdyrene. Her var han foran mange andre.
Helt frem til slutten av middelalderen (ca. 1500 e.Kr.) ble hval og delfiner fortsatt regnet som fisk. Han beskrev også de indre organene til hele 110 ulike dyr og foretok nøyaktige observasjoner og nedtegnelser som imponerer selv den dag i dag. Aristoteles utførte også detaljerte studier av fosterutvikling (embryologi) hos fugler ved å åpne fugleegg og observere utviklingen som funksjon av tid. Han skriver at etter tre dager «oppstår hjertet som en liten samling blod i det hvite egget» og fortsetter «når eggene nå er ti dager gamle, er fuglen og alle dens deler klart synlige» (History of Animals). Han dissekerte også øynene til fugler.
Aristoteles klassifiserte materien etter økende grad av kompleksitet, noe som bl.a. førte til at planteriket og dyreriket var rangert høyere enn den døde materien. Over alt dette stod mennesket. Men for Aristoteles kunne livsformene ikke gå over fra den ene til den andre. Det var ikke fordi han ikke hadde hørt om ideen. Den greske filosofen Empedokles (ca. 495-435 f.Kr.) som Aristoteles kjente til, og som levde over 100 år før Aristoteles, hadde lansert en idé om utvikling av livsformene fra det enkle (planter) til det mer kompliserte (dyr). På mange måter var Empedokles inne på tanker som er forenlige med Darwins evolusjonsteori. Empedokles hevdet til og med at de fleste arter som dannes går under fordi de ikke er levedyktige.
Aristoteles var en viktig kilde for studiet av dyr til langt ut på 1800-tallet. Darwin uttalte etter å ha leste et av Aristoteles sine arbeider om dyr (Parts of Animals), at «Det er ikke ofte jeg har lest noe som interesserer meg så mye, og jeg er ikke ferdig med mer en fjerdedel av boka».
En arbeidsom naturalist
Darwin var påvirket av engelskmannen John Ray (1627-1705), en av 1600-tallets dyktigste, men for de fleste ukjente, naturvitenskapsmenn. Det var Ray som innførte begrepet art («species») i 1682. «Species» kommer fra det latinske ordet specere, som betyr «å se på» eller «å se». Darwin adopterte dette ordet.
Ray utviklet et klassifikasjonssystem basert på visse felles trekk (som man kunne se) og som kunne reprodusere seg til nye individer lik seg selv. Ray gjorde også mye av arbeidet som førte til en avhandling om fugler (Ornitology, 1677) og gjorde så å si alt arbeidet som førte til en avhandling om fisker (History of Fishes, 1686). Ray beskrev også hele 16.800 ulike planter som ble gitt ut i en serie på tre volum (History of Plants, 1686, 1688 og 1704) under sitt eget navn. Endelig så etablerte han det samme klassifiseringssystemet for planter og dyr (1693).
Ray mente at enhver art var fast og ikke varierte fra generasjon til generasjon, og at en art ikke kunne utvikle seg til en annen. Men som han skrev: «Selv om dette fellestrekket ved arter er nokså konstant, er det ikke uforanderlig og sikkert.» Han åpnet derfor for utvikling av livsformer. Han var også klar over at dyrearter kunne opphøre å eksistere, og at fossiler er eksempler på slike utdødde dyrearter.
Noen tidlige tanker
Ray hadde fått denne innsikten om fossiler og hva de representerte fra sin samtidige Robert Hooke (1635-1703), også han naturvitenskapsmann. Ved hjelp av et mikroskop, som han selv hadde laget, kom han i 1665 svært nær det moderne synet på fossiler og hvordan de dannes. Han kom frem til at ammonitter var rester av sjødyr som lignet dagens blekkspruter. Hans forklaring på at marine fossiler ble funnet flere tusen meter over havet var at «det som har vært hav var nå land», og han mente at summen av mange jordskjelv kunne være forklaring på hevingen. Han var også av den oppfatning at landmassene på jorda flyttet på seg og at England «noen ganger har vært på havets bunn» og befunnet seg der varme land befinner seg i dag.
Hooke, som var overbevist om at fossiler opprinnelig hadde vært planter eller dyr, og ikke bare noe som lignet, konkluderte med at et fossilt trestykke hadde «blitt lagt ned på et sted der det hadde sugd til seg forsteinende vann», slik at det ble «impregnert med stein og jord partikler». Og om livsformene hadde han en klar oppfatning av at noen arter hadde dødd ut og at noen av de som levde nå ikke var til stede fra starten av. Han mente endog at tidligere versjoner av noen arter kunne ha vært så forskjellig fra dagens at vi ikke ville gjenkjenne dem som tilhørende samme art. Forklaringen på forskjellene var i følge Hooke at varierende «klimatiske forhold og næring» som krevde andre egenskaper. Her er han farlig nær Drawins forklaring. Men for Hooke var dette bare en av hans mange interesser, og den ble ikke fulgt opp. Ikke av noen andre heller. Tiden var ennå ikke moden, og hans bidrag var ukjent da temaet dukket opp igjen på slutten av 1700-tallet. Darwin kjente heller ikke til Hookes ideer.
Inspirert av en geolog
Darwin, som i utgangspunktet var interessert i geologi, ble biolog ved en tilfeldighet. Den faglige karrieren som biolog startet nemlig da han ble med på den femårige reisen (1831-1836) med Beagle. Darwin var ikke sjøvant, og var mer meller mindre konstant sjøsyk de 533 dagene han var om bord på skipet. Det var også trangt om plassen. I alt 74 andre menn var med på det lille skipet.
Darwin ble med på turen fordi kapteinen ville ha selskap med en intellektuell på samme alder (Darwin var da 22 år) og som kom fra samme samfunnsklasse. Darwin måtte imidlertid betale 500£ for å være med. I tillegg måtte han betale for alt utstyret og alle bøkene han trengte for sine studier underveis.
På turen var han i følge eget utsagn en samler, ikke biolog. Og heller ingen evolusjonist. Men samlet gjorde han. Og så tenkte og leste han mye. Og etter hvert dreide det seg om evolusjon. Han var spesielt inspirert av den engelske geologen Charles Lyell (1797-1875). Darwin hadde kjøpt første bind av hans trebinds Principles of Geology (1830-33). Der kunne han lese om at de ytre betingelsene (for eksempel endringer i klima og geologiske forhold) kunne bidra til at dyrearter utviklet seg, at samme klima og ytre betingelser kunne føre til ulik utvikling av livsformene hvis områdene var atskilte, og at noen dyrearter eller plantearter kunne dø ut. Lyell hadde en klar oppfatning av at noen dyrearter døde ut, og at nye kom til. Men han hadde ikke noen forklaringsmodell for hvordan nye arter kunne oppstå.
Lyell så heller ikke for seg at de nye dyreartene kom til via endringer av arter som eksisterte. Nye arter måtte derfor, hvis man skal ta Lyell på ordet, oppstå fra «intet». Til tross for at Lyells teori hadde åpenbare mangler, var det inspirasjon og lærdom å hente for Darwin gjennom å lese ham.
Da de kom til Galapágos-øyene fikk Darwin observere en miniatyrutgave av det Lyell hadde beskrevet. Han la merke til at ellers tilsynelatende like fugler hadde ulike type nebb. På en øy var de tykke og kraftige og på en annen tynne og lange. Etter at han kom hjem, og fått fastslått at de tilhørte samme fugleart, kom han på ideen om at fuglearten hadde utviklet seg ved å tilpasse seg den ulike føden de hadde tilgang til. Og her var nøkkelen til hans teori, og som skulle bli hans bidrag til evolusjonslæren: at en og samme dyreart utviklet seg i pakt med de naturlige forutsetningene
En kamp mellom individer
Det Lyell og andre hadde beskrevet var at det var en kamp mellom ulike dyrearter. Kampen for å overleve ble sett på som en kamp mellom arter. Det kunne forklare hvorfor noen arter døde ut, men ikke hvordan nye arter oppstod. Darwin fant en mulig løsning. Han innså at den kampen som artene førte seg i mellom også forgikk innenfor én og samme art ved at individene måtte kjempe om både maten og formering. Ikke alle levde imidlertid opp og fikk formere seg. Derfor forekom utvikling (tilpasning) innenfor en og samme art. Det er Darwins enkle og geniale ide. Som vi har sett, var Hooke inne på noe av det samme.
Darwin fikk ideen til sin teori om det naturlige utvalg gjennom konkurranse mens han, mest for moro skyld, i september 1838, leste Malthus’ befolkningslære (Essay on Population) fra 1798. Der kunne han lese om menneskeartens interne kamp for å overleve og å formere seg. I sine memoarer skrev Darwin at «her har jeg endelig en teori å arbeide etter». Han tenkte at den konkurransen som menneskene opplevde i sin kamp om mat også gjaldt for dyrene, og at denne konkurransen ville føre til at de som innenfor arten var best skikket, ville overleve i kampen (på de andres bekostning). Hans første nedtegnelser om dette var i 1839 (notatet er udatert så det er litt usikkerhet om året). Men han var ikke rede til å gå ut offentlig med det. Det skulle gå hele 20 år før det skjedde. Og da var det i form av et utvidet utdrag, en populærfaglig fremstilling som gjorde den lett og interessant å lese. Han fikk aldri tid til å gi ut den mer vitenskapelige versjonen. Helsen hans ble svært dårlig etter hjemturen fra reisen med Beagle – han kunne bli sengeliggende og ute av stand til å jobbe i flere måneder i strekk – og det gjorde at han aldri fikk fullført planene om et vitenskapelig verk.
Det unormale blir normalt
For Darwin var ikke utviklingen noe som ble styrt innenfra organismen(e) gjennom en programmert og ment utvikling. Evolusjonen var styrt av ytre omstendigheter, dvs. det hele ble regulert av noe tilfeldig (ettersom de ytre betingelsene ikke var styrt av organismene selv).
De ytre betingelsene hadde imidlertid ikke innvirkning på individene mens de levde, slik hans bestefar hadde hevdet, og som den franske naturvitenskapsmannen Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) hevdet i to bøker som kom ut i henholdsvis 1809 og 1815. Han mente at det dyrene lærte seg og erfarte mens de levde, gikk i arv til neste generasjon, og at hvis man kappet halen av ei mus, ville neste generasjon arve denne kroppsformen.
De ytre betingelsene sørget, ifølge Darwin, bare for utvelgelse av individer med de rette egenskapene, slik at de egenskapene som var best tilpasset miljøet, etter hvert kom til å dominere. Darwins teori redegjorde altså for hvordan noe unormalt – levedyktige mutanter – også omtalt som «håpefulle monstre» – kunne bli normale. Han forklarte hvordan arten utviklet seg, og som derfor til slutt (tilsynelatende) kunne ende opp som nye arter.
Aksept etter lang tid
Med Darwin ble biologi til noe mer enn en samling av fakta. Den ble med ett en organisert vitenskap som kunne støtte seg på en overordnet teori (om utvikling). Han unnlot bevisst å nevne menneskets utvikling i sin første bok (Om artenes opprinnelse), men det var klart for alle at det ganske sikkert var tilfellet for menneskene også. Da han publiserte Menneskets avstamning (1871),var konklusjonen allerede et faktum.
Likheten mellom mennesket og sjimpansen var for øvrig blitt grundig dokumentert allerede på slutten av 1600-tallet av Edward Tyson (1651-1708) som i en omfattende studium listet opp 48 anatomiske likheter (og 34 ulikheter). Han konkluderte med at «stemmebåndene og hjernen til sjimpansene lignet slik på menneskets» at han ikke kunne skjønne hvorfor de ikke også kunne resonnere slik vi kunne. Da Darwins bok kom ut, var det imidlertid ikke mange som kjente til Tysons arbeid.
Darwinismen fikk etter hvert status som den ubestridte teori for utvikling av livsformer. Men det tok lang tid. På slutten av 1800-tallet hadde darwinismen få tilhengere. Paradoksalt nok hadde Lamarcks teori fått fornyet popularitet, delvis på grunn av Darwin selv.
I de mange nye og reviderte utgavene av Om artenes opprinnelse nedtonet Darwin nemlig betydningen av mekanismen om «naturlige utvalg» og åpnet for en mekanisme der de ytre betingelsene på en eller annen (dårlig forklart) måte klarte å jobbe seg inn i cellene til organismene mens de levde, og på den måte bidra til en slags tilpasning til det ytre miljø. Denne nye egenskapen gikk så i arv til neste generasjon. Dette lød som en slags lamarckisme, men var en fremprovosert revisjon. Darwin tok seg veldig nær av den kritikken han ble utsatt for, og forsøkte å komme kritikerne i møte ved å inngå det vi kan karakterisere som kompromisser. Dødsstøtet mot lamarckismen kom i løpet av 1920-tallet. Men først 20 år senere var darwinismen tilnærmet enerådende. Det er derfor Darwins opprinnelige utgave av Om artenes opprinnelse vi nå forholder oss til.
Det man kan lære av dette, er at man bør ikke inngå kompromisser i vitenskap. Da er man med på å skape «teoretiske mutanter» som ikke vil «klare seg».
Darwin har i dag en status innenfor biologi som Newton i sin tid hadde innenfor fysikk.
Populær bok
Det var (selvfølgelig) ikke lett for Darwin å få utgitt boken. Det var ikke lett å finne en utgiver som var modig nok. Han som hadde utgitt beretningen om Darwins reise med Beagle fra 1831 til 1836, ville ikke utgi denne boken.
Utgiveren Darwin kontaktet, søkte råd hos andre, og ett av rådene gikk ut på at Darwin heller burde skrive en bok om duer (Darwin hadde gjort noen meget detaljerte observasjoner om duer). Darwin avslo dette tilbudet.
Gjennom venner fikk imidlertid Darwin til slutt overtalt en kjent forlegger til å utgi boken. Forleggeren sa seg til og med villig til å utgi den før han hadde lest manuskriptet. Han stolte på Lyell, som selv ikke fullt ut støttet Darwin, men som allikevel anbefalte den på det sterkeste og garanterte at den ikke var blasfemisk.
Det første opplaget, som var planlagt til 500, ble like før trykking økt til 1250. Det ble en bestselger, og nye opplag måtte lages med en gang. På mindre enn 20 år ble det solgt ikke mindre enn 16.000 eksemplarer, en uhørt salgssuksess for fagbøker den gangen. Darwin tjente godt også på boken. Han fikk en avtale om å få hele 2/3 av fortjenesten.
Motstand fra Kirken
Darwins teori var en utfordring for Kirken. Darwin trengte ikke Gud. Dyrene var ikke skapt av Gud, men hadde utviklet seg fra enklere til det mer kompliserte. Uten noen formål eller mening. Det betydde at menneskene ikke var skapt til Guds bilde slik Bibelen sier.
En av de mest populære historiene om motsanden mot Darwin er fra et konfronterende møte som fant sted i 1860 i Oxford, der Darwin selv forøvrig ikke var til stede. Biologen Thomas Huxley (1825-1895), Darwins sterke forvarer, ble i følge historien i kampens hete spurt av biskop Samuel Wilberforce (1805-1873) om det var «via sin bestemor eller sin bestefar at han hevdet å stamme fra apene?». Huxley svarte at han «ikke ville skjemmes av å stamme fra en ape, men fra en person som bruker sine evner til å hindre sannheten i å komme frem».
Motstanderne av Darwins teori blir fremstilt som uskolerte og lite seriøse. Det stemmer imidlertid ikke. Hovedopponenten, Wilberforce, var en skolert person med glimrende eksamener i matematikk fra Oxford. I en omtale av Om artenes opprinnelse hadde han akseptert prinsippet om naturlig utvalg som forklaring på variasjonen innenfor en art. Men Wilberforce kunne ikke se at Darwin hadde kommet med en troverdig forklaring på hvordan nye arter oppstår. Det var en relevant innvending, og Darwin skrev at denne omtalen som «uvanlig dyktig» og at den «får frem alle vanskelighetene på en flott måte.» Rett nok påpeker Darwin at omtalen er «full av feil», men innrømmer at «biskopen treffer meg godt». Darwin tar noen av hans innvendinger på alvor og innarbeider dem i senere utgaver av sin bestselger.
Naturvitenskapelige teorier kan ikke bevises
Darwins teori om evolusjon har de siste 150 årene skapt en del konflikter mellom Kirken og vitenskapen. Noe av diskusjonen går på om man skal kunne omtale teorien som en endelig avgjort (bevist) lære eller som en teori.
I et vitenskapsteoretisk perspektiv er det en teori. Og den er derfor, som alle andre teorier om naturen, ikke bevist. Darwin understreket at teorien han la frem var basert på indisier. Bevis tilhører formalvitenskapene matematikk og logikk. Vitenskapelige teorier om naturen kan aldri bevises. Det norske språket lurer oss litt her. Det engelske ordet «evidence» blir til norsk oversatt med bevis, men det er ikke rett. Det engelske språket bruker «proof» for det som er bevis, «evidence» er noe som støtter opp under en teori.
At noen utfordrer Darwins teori provoserer mange, men det må vi akseptere. Det er slik vitenskapen er. Det er alle forskeres plikt til å være kritiske til enhver teori. Ikke minst de teorier som har fått status som rådende.
Skrevet av Per Arne Bjørkum