Platetektonikk er en teori som sier at Jorden er inndelt i syv store og en rekke mindre plater som beveger seg i forhold til hverandre. Jordens plater, som vi også kaller lithosfæren, varierer fra 70 til 300 kilometer i tykkelse.
Lithosfæren består av den øvre mantelen og skorpen: Jordens ytre skall. Kontinental skorpe (hovedsaklig granittisk sammensetning) er mellom 30 og 40 km tykk, men kan under unge fjellkjeder være så tykk som 70-80 km. Tykkelsen på havbunnskorpen (dominert av basalt) varierer fra 5 til 10 km. Undersiden av lithosfæren representerer platenes glidesone hvor de beveger seg over de dypere delene av mantelen (asthenosfæren). I platetektonisk teori skilles det mellom tre typer plategrenser:
(1) Konstruktiv: Ved spredningsrygger beveger platene seg bort fra hverandre, og ny havbunnskorpe dannes ved at smeltemasse fra mantelen trenger opp, størkner og blir til bergarten basalt. Den nydannede varme havbunnskorpen er lett, men etter hvert som den beveger seg bort fra plategrensen blir den kaldere og tyngre, samtidig som alderen øker. Vi finner en slik spredningsrygg langs hele Atlanterhavet, og den fortsetter nordover inn i Norskehavet og videre inn i Polhavet.
(2) Destruktiv: Det er tre typer destruktive grenser; mellom et osean og et kontinent, mellom to kontinenter og mellom to oseaner.
Langs destruktive plategrenser hvor et osean er involvert vil den ene platen presses under den andre (subduksjon/underskyvning), noe som gir kraftige jordskjelv. Der platen presses ned dannes det en dyphavsgrøft hvor havdypet kan overstige 10.000 m. Slike grenser er forbundet med vulkansk aktivitet. Årsaken er at den nedadgående platen delvis smelter slik at magma strømmer opp til overflaten og danner vulkaner. Dyphavsgrøften sør for Java og Sumatra er et eksempel på en subduksjonssone. Her er det Den australske platen som går under Den eurasiske platen (GEO 01/2005).
Langs destruktive plategrenser der to kontinenter møtes vil store fjellkjeder dannes. Himalaya er det beste eksemplet på en slik grense. Her beveger Den indiske platen seg nordover og treffer Den eurasiske platen. Den kaledonske fjellkjeden som vi finner rester etter i Norge er også et resultat av kollisjon mellom to kontinenter.
Langs destruktive plategrenser hvor et osean er involvert vil den ene platen presses under den andre (subduksjon/underskyvning), noe som gir kraftige jordskjelv. Der platen presses ned dannes det en dyphavsgrøft hvor havdypet kan overstige 10.000 m. Slike grenser er forbundet med vulkansk aktivitet. Årsaken er at den nedadgående platen delvis smelter slik at magma strømmer opp til overflaten og danner vulkaner. Dyphavsgrøften sør for Java og Sumatra er et eksempel på en subduksjonssone. Her er det Den australske platen som går under Den eurasiske platen (GEO 01/2005).
Langs destruktive plategrenser der to kontinenter møtes vil store fjellkjeder dannes. Himalaya er det beste eksemplet på en slik grense. Her beveger Den indiske platen seg nordover og treffer Den eurasiske platen. Den kaledonske fjellkjeden som vi finner rester etter i Norge er også et resultat av kollisjon mellom to kontinenter.
(3) Sidelengs: Ved denne typen plategrense beveger to plater seg sidelengs i forhold til hverandre. Over millioner av år kan bevegelsene utgjøre tusener av kilometer. Den meste kjente plategrensen av denne typen er San Andreas-forkastningen i California hvor Stillehavsplaten beveger seg nordover i forhold til Den nordamerikanske platen og foråsrsaker store og ødeleggende jordskjelv, bl.a. jordskjelvet utenfor San Francisco i 1906 (GEO 02/2006).
