Det skal overraske meget om gruvedriften på Svalbard overlever den krisen den er inne i nå.
Da regjeringen i mai stryket likviditeten i Store Norske med 500 millioner kroner (GEO 03/2015; «Skjebnetid for gruvesamfunnet») var dette en god nyhet. Bevilgningen betyr at Store Norske tar ut det meste av det gjenværende kullet i Svea Nord, for deretter å fortsette i Lunckefjell som allerede er klargjort for drift.
«Likviditetstilførselen legger i første omgang grunnlaget for kullvirksomhet i et begrenset omfang i 2015 og 2016, men med mulighet for drift ut over 2016. Sistnevnte vil bl.a. avhenge av hvorvidt markedsforholdene utvikler seg positivt, hvorvidt selskapet lykkes med kostnadsreduksjoner og ny finansiering,» heter det i stortingsproposisjonen (Prop. 118 S (2014-2015)).
Men i stortingsproposisjonen heter det også at «Dersom markedsforholdene ikke bedrer seg, er det stor risiko for at kullvirksomheten i SNSG må avvikles innen utgangen av 2016.» Den varme klemmen ble etterfulgt av «dødskysset».
Det er nemlig lite som tyder på at markedsforholdene bedrer seg. Kullprisen ligger i dag på ca. 60 dollar per tonn, og alle prognoser peker i retning av at prisen ikke kommer til å stige. På den positive siden må det anføres at mye av kullet på Svalbard har metallurgisk kvalitet, og denne varen er priset vesentlig høyere, opp mot det dobbelte. Derfor er det fortsatt et visst håp, selv om gruven i Lunckefjell krever 120 dollar per tonn for å være lønnsom.
Det mest tilgjengelige kullet på Svalbard er tatt ut. De gjenstående ressursene – i Lunckefjell, Ispallen og Bassen – vil derfor være dyrere å produsere. Lunckefjell er klargjort for drift – den er til og med offisielt åpnet – mens de to andre krever ytterligere avgrensning før de kan erklæres drivverdige. Det er altså stor usikkerhet vedrørende både pris og ressurser. Oppsidepotensialet er i tillegg lite. Det er derfor tvilsomt om en kommersiell aktør ville rørt disse ressursene.
Det som derfor kan redde Store Norske som gruveselskap er nødvendigheten av å ha en industriell aktør i Svalbard-samfunnet. Samfunnet står på tre pilarer – gruvedriften, turismen samt undervisning og forskning – og mange gir uttrykk for at alle tre er nødvendige for et veldrevet samfunn i Longyearbyen.
Men det siste gjenstår å se. De neste ett til to årene blir usedvanlig spennende. Både for Svalbard-samfunnet og norsk bergverksnæring.
HALFDAN CARSTENS
KOMMENTER DENNE SAKEN