Finner de beste fiskeplassene

Kystlinjen

Den norske kystlinjen er med 101 000 kilometer, når alle fjorder og øyer inkluderes, en av verdens lengste (Til sammenligning har Jorda en omkrets på 40 000 km rundt ekvator). De skiftende fysiske forholdene skaper rom for et stort biologisk mangfold.

Roger Longva liker å fiske. Spesielt morsomt er det når han får fisk. Men dessverre har det blitt alt for mye hyse og makrell, og alt for lite torsk. Det er her tremenningen Oddvar Longva kommer inn som en reddende engel. Hans kunnskaper om hvor fisken står er, om ikke gull verdt, så i alle fall «fisk verdt».

De to kompisene har begge vokst opp i fiske- og jordbruksbygda Longva på den lille Flemsøya nord for Ålesund, innenfor storhavet, rett under en rygg av gneis som beskytter mot nordavinden. Her har befolkningen levd av og med sjøen i hundreder, for ikke å si tusener, av år. Det de ikke vet om båt, motorer, fisk og fiske er det heller ikke verdt å vite. Trodde de. Inntil Oddvar kom og fortalte dem sammenhengen mellom geologi og fisk.

For da Roger klaget sin nød over alt for lite torsk, trakk Oddvar frem bunnkartet over området sør for Flemsøya.

–        Torsken er havets rotte, den er altende, men trives aller best på hard bunn, forklarer Oddvar.

Han vet altså godt hvor torsken foretrekker å oppholde seg, og kartet gir klar beskjed om at det bare er noen få steder sør for hjembygda at bunnen er hard. Roger valgte seg ut ett av disse stedene. Og, tro det eller ei, det ble «en dorsk en» på kroken i det aller første forsøket.

Samme kveld nøt de to en herlig torskemiddag i lag. Og mens Roger berettet røverhistorier fra sine siste fisketurer, kunne Oddvar, forsker ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), fortelle om hvorfor fiskerne bør suge til seg kunnskap om havbunnsgeologien i de områdene der de opererer.

Åttende året med kartlegging

Kartet som Oddvar trakk frem er et resultat av NGUs kartlegging av bunnforhold. Den største aktiviteten er knyttet opp mot kartleggingsprogrammet MAREANO som har pågått siden 2006. MAREANO kartlegger dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimentene i norske havområder, og NGU bidrar med både personell, kompetanse og teknisk utstyr. Parallelt med MAREANO skjer det også kartlegging i mindre områder langs kysten, en aktivitet som Oddvar Longva i stor grad har hatt ansvar for.

MAREANO-programmet skal besvare en rekke spørsmål knyttet til forståelsen av havområdene: hvordan er landskapet på norsk sokkel, hva består havbunnen av, hvordan er det biologiske mangfoldet fordelt, hva er sammenhengen mellom fysiske miljø, biologisk mangfold og biologiske ressurser, og hva er konsentrasjonene av miljøgifter i bunnsedimentene?

Programmet finansieres av Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, mens Havforskningsinstituttet, NGU og Kartverkets sjødivisjon står for den daglige faglige driften.

Gjennom de åtte årene programmet har pågått så langt har det blitt bevilget totalt 467 millioner kroner, og det er utarbeidet en detaljert aktivitetsplan til og med 2015.

–        NGUs rolle i MAREANO er kartlegging av bunnforhold, sedimenter, naturtyper og miljøgifter, nasjonal forvaltning av de geologiske dataene, samt tilrettelegging og informasjon om havbunnsgeologi, forteller Terje Thorsnes som var pådriver for etableringen av MAREANO-programmet og som har hatt ansvar for NGUs del av det helt fram til siste årsskifte.

Slik sett oppfylte Oddvar NGUs rolle da han generøst opplyste tremenningen og kompisen om hvor han burde dra for å finne den etterlengtede torsken.

Kaffe – litt etter kl. sju

Det er tidlig i juni. Oddvar er igjen der han liker seg aller best. På tokt langs kysten, bak roret på Seisma, for den allsidige geologen har ikke bare en doktorgrad i geologi, han har også fiskeskippersertifikat som gir adgang til å føre fiskebåter over hele verden, samt kystskippersertifikat som gir full rett til å føre et lite forskningsfartøy blant holmer og skjær, og utaskjærs også, for den saks skyld.

I mai tilbragte han to uker sammen med to kollegaer utenfor Nordland. Det biologiske mangfoldet var gjenstand for undersøkelser, og denne gangen styres skuta i Porsangerfjorden og rundt Magerøya i Finnmark. Rolf Myren, maskinist og altmuligmann, er den som tørner ut først, sjekker motoren, tar runden og – selvsagt – setter på kaffen slik at bordet er dekket når kaptein Longva finner det opportunt å krype ut av køya litt senere.

I åtte-tiden begynner arbeidet, og nå må geologen om bord, Margaret Dolan, henge i stroppen. Ti timer i strekk med prøvetaking, fotografering, samt en første geologisk beskrivelse, mens Oddvar sørger for å manøvrere fartøyet slik at akustiske data kan samles inn og grabbprøver tas. Da kreves full konsentrasjon. Kaffen står alltid klar.

–        For meg som maringeolog er det verdifullt å være med på disse toktene og få førstehånds kunnskap om både prøvetakingen og innholdet i prøvene og ikke minst over landskapsformene og aktive prosesser under vann, forteller Oddvar.

Seisma er fullt utstyr med tre lugarer, toalett, dusj, bysse og spiseplass. Trangt, javel, men med kun et par ukers tid på tokt i slengen, går det som regel bra. Om kvelden er det landlov. Etter å ha rundet Nordkapp var det naturlig å legge til kai i Honningsvåg og bruke den knapt tilmålte fritiden til å haike ut til Nordkapp-platået.

Det tekniske utstyret om bord på Seisma omfatter multistråle-ekkolodd, flere seismikk-kilder og prøvetakingsutstyr, inklusiv en grabb. Multistråle-ekkoloddet, hvor en vifte av stråler sveiper bunnen, til forskjell fra de første ekkoloddene som bare målte langs en linje, dekker et bredt felt på hver travers. Bredden avhenger av dypet. Multistråle-ekkolodd forteller i stor detalj om dypet ned til bunnen, og bunnformene kommer godt frem. Det kan for eksempel være mulig å se sanddyner skapt av havstrømmer.

Refleksjonene fra havbunnen gir også informasjon om hardheten av havbunnen. Det siste er altså svært viktig for å forstå sammenhengen mellom geologi og fisk. Med grabben kan det tas flere titalls prøver i løpet av en dag.

–        Grabben er viktig, mener Oddvar.

–        For den nasjonale kartleggingen av marine naturtyper har NGU ansvaret for skjellsand og israndavsetninger, og ved hjelp av grabben og de sedimentene som kommer opp med den, kan vi verifisere det de akustiske dataene viser, forklarer han.

Skjellsand og israndavsetninger er også habitater for spesielle økologiske samfunn. Kunnskapen om hvor slike finnes er derfor av stor verdi for det arbeidet som biologene gjør.

Geologi og fuglefjell

På en av godværsdagene i juni var området rundt Storstappen, et fuglefjell nordvest for Magerøya (med Nordkapp), målet for dagens arbeid.

–        Vi vet at sil, også kjent som tobis, liker seg best på sandbunn, og vi vet også at sil er viktig føde for både fisk og fugl. Det var derfor nærliggende å tro at det kan være partier med sandbunn i nærheten av fuglefjellene, forteller Oddvar.

På Storstappen kryr det av fugl: lunde, sule, måke, alker, lomvi, … Faren for å bli bombardert med fugleskitt er stor, men opplevelsen er enda større, også for skipperen på Seisma, som har vokst opp på Sunnmøre og sett mye fugl før.

–        Backscatter-teknologien gjør det mulig å måle bunnens hardhet, og med litt erfaring kan vi anta hva slags type bunn det er. Vi fant et område med det vi mente var skjellsand, gikk ned med grabben, og – rett nok – den var full av sand, og sprikende ut av kjeften på grabben stod flere sprellende sil!

–        Dette er altså et godt eksempel på at naturtype er bestemmende for livet både under og over vann, fremholder Oddvar.

Og det er nettopp det han vil bevise.

Haneskjell foretrekker grus

Oddvar trekker frem et eksempel fra Canada hvor forskerne og fiskerne har kommet langt i å forstå sammenhengen mellom bunntyper og marine organismer, at for eksempel fangsten av haneskjell er sterkt avhengig av typen bunnsedimenter.

Grusbunn gir det overlegent beste resultatet, mens et tykt dekke med sand nesten ikke gir fangst i det hele tatt. Ved å ta i bruk denne kunnskapen, basert på detaljerte temakart over havbunnen, har canadiske fiskere for en viss kvote med muslinger redusert tiden på bunnen med 75 prosent, redusert drivstoff-forbruket med 50 prosent og eliminert tap av tid og utstyr.

–        Fiskerne fikk på denne måten en helt ny hverdag, forteller Oddvar, som mener at dette er en historie å lære av.

Canadierne var tidlig ute. Havbunnskartene omtalt ovenfor var tilgjengelige allerede i 1999. Men nå er altså Norge godt i siget gjennom MAREANO.

Men at fisken holder til på bestemte plasser, er kunnskap som fiskerne har hatt lenge. De har bare ikke visst hvorfor.

–        Fiskerne peilet posisjonen mot land der de fikk fisk, og de forskjellige fisketypene hadde hvert sitt mé. Derfor gikk fiskerne tilbake til disse stedene gang etter gang. Det viser at fisken har preferanser for hvor den vil oppholde seg, enten det henger sammen med dybde eller bunnforhold, eller begge deler.

–        Et godt mé kunne i gamle dager være bryllupsgave. Det var den sikreste måten å få mat i huset på, forteller Oddvar.

En foregangskommune

Det er forgangen tid. Hemmelighetene som noen få satt på tilhører nå offentligheten, og fiskerne har full kontroll over fiskeplassene med dybdekart vist på glitrende skjermer ved siden av roret. Fiskebankene er lette å finne. Men noen steder kreves mer. Dybdekart alene holder ikke. Kunnskap om bunnens beskaffenhet er også viktig for godt fiske. Det etter hvert mye omtalte Astafjordprosjektet er et godt eksempel på dette.

–        En ordfører, en fiskerikandidat og en marinbiolog innså at kunnskapsnivået måtte heves om man skulle få til en bærekraftig forvaltning og verdiskapning av sjøområdene i kommunene rundt Astafjorden i Sør-Troms. De fikk med seg de tilgrensende kommunene, fylkeskommunen og oppdrettsnæringen for å framskaffe bedre kart over fjordene.

Kartgrunnlaget var over 100-år gammelt. De mente derfor at kunnskapsgrunnlaget var alt for dårlig.

–        I 2005 kom NGU inn i bildet. På den tid hadde vi gjennom prosjektet HASUT allerede i flere år jobbet med å ta i bruk ny teknologi for å studere liv og terreng under havflaten og med å utvikle kartprodukter for en bedre kystsoneforvaltning.

–        VI hadde tatt i bruk verktøy som multistråleekkolodd, backscatter og lettseismikk for å kartlegge både bunntyper, terreng og strandforhold, og ved å koble dette mot biologisk kunnskap kan en for eksempel lettere velge ut områder som er spesielt gunstige for ulike oppdrettsanlegg.

Ti år etter er Sør-Troms med Astafjorden – uten sammenligning – det best dokumenterte kystområdet i Norge.

–        Alle kartene er tilrettelagt for kommunenes bruk av arealdata, og kartene fra Astafjordprosjektet og MAREANO er i samarbeid med kartplotterprodusenten OLEX tilrettelagt for kartplotterne ombord på fiskebåter og oppdretternes arbeidsbåter. Det betyr at du i store områder fra Lofoten og opp i Barentshavet og inn på kysten i Sør-Troms faktisk kan bruke det geologiske kartet som basis for fiske, og da vil vi virkelig kunne få forståelse av sammenhengen mellom geologi og fisk.

–         Med grunnlagsdata for havbruks- og fiskerinæringen har vi her en modell for resten av landet, for hvordan privat og offentlig samarbeid gjør nødvendig kunnskap tilgjengelig for næring og forvaltning, fremholder Oddvar.

Ny satsing nødvendig

På ti år har Norge gjort et kvantesprang i forståelsen av det marine miljøet utenfor kysten. Mens vi tidligere kun hadde spredte dybdemålinger å forholde oss til, har vi nå – på utvalgte steder – ny kunnskap om dybde, bunnsedimenter, biotoper og strømforhold, noe som er avgjørende for god forvaltning av ressursrike, men også sårbare, områder.

Men – det er fortsatt hull i databasen. Bare en bitte liten del av selve kystsonen er kartlagt. Og det til tross for at behovet er stort i et land som skryter av å være en ledende fiskerinasjon. Derfor ønsker NGU i samarbeid med Kartverket, Havforskningsinstituttet, Forsvarets Forskningsinstitutt og NIVA å intensivere kartleggingen av kystsonen. De foreslår nå et nytt karleggingsprogram – «KystMareano» – hvor hensikten er å skaffe grundig kunnskap om hva som befinner seg under overflaten i fjordene og langs kysten vår.

–        KystMareano vil være et felles grunnlag for forskning, forvaltning, næringsutøvelse og sameksistens, mener Oddvar.

Gode kart med informasjon om dybder, bunn- og naturtyper, strøm- og bølgeforhold, gyte-, oppvekst- og leveområder for ulike marine ressurser trengs når for eksempel en kommune skal si ja eller nei til et oppdrettsanlegg eller andre installasjoner, når det skal bestemmes trasé for sjøkabler eller når utslippssøknader fra anleggsarbeid, gruver eller annen virksomhet skal behandles.

–        Tiden er overmoden for en kystkartlegging. Uten denne satsingen vil Norge sakke akterut både med tanke på kunnskapsinnhenting og verdiskapning i kystsonen, mener Oddvar Longva, geolog, skipper og hobbyfisker.