Ifølge professor Geir Hestmark (Istidens oppdager, 2017) er oppdagelsen av Istiden(e) én av de mest revolusjonerende oppdagelser innen geovitenskapene, og han legger til at Jens Esmark (1762-1839) står bak «den største naturvitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur».
Men de av oss som er litt opp i årene ble fortalt en annen historie om hvem som oppdaget Istiden. Selv lærte jeg at det var en sveitser ved navn Louis Agassiz som skrøt på seg å være den første som forstod at landet vårt har vært dekket av en iskappe. Takket være Hestmarks bok vet vi imidlertid at Agassiz sterkt overdrev sin egen rolle, og vi kan med full rett si at sveitseren stod bak et vitenskapelig ran.
Heldigvis er saken altså oppklart. Professor Geir Hestmark har i den Kritiker- og Språkpris-nominerte boka om Jens Esmark med stor grundighet vist at det var han og ingen andre som først lanserte istidsteorien. Boka ble også kåret til en av de ti beste skandinaviske sakprosabøker etter årtusenskiftet.
En tilfeldig oppdagelse?
I 1824 publiserte den dansk-norske professoren Jens Esmark det han selv mente var ugjendrivelige bevis for at Nord-Europa hadde vært dekket av enorme isbreer under et kaldt klima.
Han forklarte også at klimaendringene som ga opphav til det andre senere kalte Istiden («Eiszeit») var forårsaket av endringer i jordbanens eksentrisitet. I dag vet vi at han langt på vei hadde rett også når det gjelder nettopp årsaken til et kaldt klima.
Artikkelen fra Esmarks hånd var basert på en oppdagelse han gjorde i september 1823 da han sammen med to studenter gikk gjennom Breheimen fra Oppstryn til Lom på vei tilbake til Christiania.
Helt sentralt for Jens Esmarks erkjennelse var to lokaliteter, den ene i lavlandet i Rogaland, den andre i fjellheimen i Innlandet (Oppland). I dag kjenner vi disse særpregete landformene (endemorener) som Esmarkmorenen (lokalt kjent som Vassrygg) og Otto Tanks morene (navnsatt av Hestmark).
Helt inntil Geir Hestmark begynte sitt detektivarbeid, har det imidlertid vært et mysterium hvor Jens Esmark fant morenen som hadde så store likheter med Vassrygg.
I utgangspunktet var Esmarks oppdagelse tilfeldig. Han hadde ingen plan om å «oppdage Istiden». Vi kan imidlertid like gjerne si at den ikke var tilfeldig. Andre geologer hadde nemlig gått den samme ruten uten å trekke samme slutning, men Esmark hadde vært mye i felt, sett mye geologi og var i stand til å trekke en konklusjon som omfattet mye, mye mer enn bare å forstå avsetningen av endemorener. Han leste landskapet, la sammen to og to, og kunne forklare en mengde avsetninger og terrengformasjoner med sin banebrytende teori.
I dag vet absolutt alle at Norden og Nord-Europa har vært nediset for mer enn 10 000 år tilbake, men for bare 200 år siden – mens geologifaget ennå var i støpeskjeen – var det en revolusjonerende tanke. De fleste på den tiden trodde nemlig at klimaet var tilnærmet uforanderlig, og tanken på at det nordeuropeiske landskapet hadde vært et hvitt og goldt isøde var naturligvis vanskelig – og for mange umulig – å godta.
Tok livet av syndfloden som forklaring
Massive isbreer som kunne grav dype daler, frakte med seg store blokker og polere de underliggende steinene – slik Jens Esmark forestilte seg – løste imidlertid gåter som lenge hadde vært diskutert bredt i vitenskapelige kretser i det opplyste Europa. Nå forelå en enkel forklaring på for eksempel morener, glatte svaberg og de mystiske flyttblokkene, men også store landformer som fjorder og U-daler. Det var ikke lenger nødvendig å ty til troll og enorme flommer som hadde strømmet ut over landskapet og lagt fra seg en uendelig mengde steiner.
Jens Esmark tok livet av syndfloden som forklaring på geologiske fenomener. Men han fødte samtidig en ide som i ettertid har vist seg å være korrekt.
Dessverre ble ikke Jens Esmark kreditert oppdagelsen av samtidens kolleger og forskere. Da ideen om at mektige isbreer i en kald fortid hadde etterlatt seg spor i landskapet begynte å sige inn over datidens geologer noen år senere, var det spesielt en ung og fremadstormende sveitsisk geolog som prøvde å tilrane seg æren for denne erkjennelsen. Mange geologer tror derfor den dag i dag at det var Louis Agassiz – «en energisk, sjarmerende og talefør ung mann», slik Hestmark skriver, som var den første til å forstå at Europa hadde vært gjennom en Istid. Men det var altså en dansk-norsk professor som først lanserte teorien.
I sin bok skriver Hestmark at «Agassiz’ istidsberømmelse handler mer om karisma enn oppdagelser».
Dertil fører Geir Hestmark bevis for at en annen sveitser – Ignaz Venetz – også var tidligere ute enn Agassiz. Men altså etter Jens Esmark.
Til høsten er det 200 år siden Jens Esmark gjorde sin oppdagelse. GEO 2023 er derfor viet dette jubileet, og i to omfattende artikler fortelles historien bak oppdagelsen. GEO 2023 kan bestilles her
GOD HELG!
HALFDAN CARSTENS
ISTIDENS OPPDAGER
Jens Esmark. Pioneren i Norges fjellverden
Kagge forlag, 2017