14. april ble Torgeir Stordal offisielt utnevnt som direktør for Oljedirektoratet. Her gjengir vi et intervju med ham fra 2017 i anledning at han ble letedirektør.
Etter fire år i utlendighet, og nesten 30 år i Shell, dukket det opp en mulighet som fristet veldig. Jobben som letedirektør i Oljedirektoratet var ledig. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at han burde søke. Den 1. september i fjor tiltrådte Torgeir Stordal.
– Jeg kjenner Oljedirektoratet fra utsiden. Nå er jeg på innsiden, og der har jeg en mulighet til å påvirke, slår den ferske direktøren fast.
– Jeg lærer noe nytt hver dag. Det er motiverende, og jeg har sett fram til å få tilgang til absolutt alle data. Det er det bare Oljedirektoratet som har, legger han til og røper at han trives godt med nye kollegaer.
I Oljedirektoratet gjetter vi på at gleden var stor da navnet og CV-en dukket opp i søknadsbunken. Ingen skal nemlig være i tvil om at bakgrunnen gjør ham kvalifisert til å rettlede, overvåke og inspirere utforskningen så vel som ressursevalueringene av den norske kontinentalsokkelen, samt gi faglig tyngde til den input Oljedirektoratet gir til politikerne i mange forskjellige sammenhenger, ikke minst til lisensrundene i umodne områder. «Kvalifisert» er vel egentlig et understatement. Den siden av saken skal vi komme tilbake til.
Verdifokusert leting
Stordal kunne ha valgt en bedre tid å tiltre på. Leteåret 2017 var uten høydepunkter. Status er en rekke skuffelser i Barentshavet, og kun små funn rundt eksisterende infrastruktur i Nordsjøen og Norskehavet. Ressurstilveksten begrenser seg derfor til noen få hundre millioner fat utvinnbare oljeekvivalenter. Dertil var antall søknader i 24. runde nede i rekordlave 11.
Det tilligger imidlertid ikke den sindige fagmannen å nedskrive hydrokarbonpotensialet på norsk sokkel generelt og Barentshavet spesielt.
– Noen få tørre brønner i fjor er ikke nok til å felle en dom over mulighetene i Barentshavet, sier han.
– Vi må også ta i betraktning at Barentshavet er et svært stort område, og i år skal det bores en rekke interessante prospekter på til dels andre letemodeller enn de som ble undersøkt i 2017. De fleste av årets letebrønner er «geologisk uavhengige» av fjorårets. Derfor må vi i alle fall vente til utgangen av dette året før vi trekker videre konklusjoner om denne delen av norsk sokkel, fremholder Stordal.
Han viser også til at det innenfor Barentshavet sørøst foreløpig kun har blitt boret én brønn (prospektet Korpfjell), og at det totale arealet på 44 000 km2 tilsvarer 7-8 kvadranter i Nordsjøen. Med så lav brønntetthet er det langt fram før vi kan gjøre oss opp en velbegrunnet oppfatning av ressurspotensialet i denne delen av nordområdene, lar han oss forstå.
OK. Vi skal være tålmodige. Det gjenstår mange prospekter med lovende geofysiske signaturer.
Litt realisme er likevel påkrevet, og den kommer fra en som har sett innsiden av flere petroleumsbassenger enn de aller fleste geologer.
– Nordsjøen er i verdensklasse, og vi kan ikke forvente at Barentshavet skal være like rikt på olje og gass.
Mens vi venter på gode nyheter fra nord, kan vi glede oss over at flere oljeselskaper på slutten av fjoråret leverte inn planer for utbygging og drift (PUD) både i umodne (Statoil) og modne (Aker BP, VNG, Repsol) områder av norsk sokkel.
– Det er positivt at oljeselskapene nå har fokus også på mindre funn. Størrelsen tilsier at slike må knyttes opp til eksisterende infrastruktur for å være lønnsomme. De er tidskritiske. Det haster altså med å få dem i produksjon.
Stordal trekker frem betydningen av ny teknologi. I dag kan det være nok med én lang brønn for å bygge ut et lite funn. Det siste er Aker BP eksponent for med feltet Skogul i Nordsjøen. Én produksjonsbrønn med to grener er alt som trengs for å ta ut om lag ti millioner fat på lønnsomt vis. Det er noe tenke på for alle juniorselskapene på norsk sokkel.
– Trenden med å lete etter og bygge ut små funn er nok i tillegg drevet av fallet i oljeprisen. Det har blitt økt fokus på rask avkastning, og dette er ikke spesielt for Norge, vi ser det globalt også.
– I de umodne områdene er selskapene opptatt av volumfokusert leting. I de modne områdene, der det er eksisterende infrastruktur, tenker de i stedet verdifokusert leting. Det betyr som oftest mindre volum, men gir god avkastning i et kortsiktig perspektiv, forklarer Stordal.
Oljedirektoratet har sett denne utviklingen i TFO-søknadene. Det har vært stor interesse for å lete i nærheten av infrastruktur, samt å sikre areal der flere funn kan gi gode områdeløsninger.
NCS Exploration – Recent Advances in Exploration Technology
The constant need for improving the success ratio on the NCS requires continuous development of exploration technology and new ways of working.
Scandic Fornebu (Oslo)
23. – 25. mai 2023
Evolusjon – ikke revolusjon
I modne områder gjenstår i dag å finne det som Stordal refererer til som «subtle traps». Dette er feller som krever svært god seismikk og kreativt geologisk arbeid for at geologene skal spore dem opp, enten fordi strukturene er små og «utydelige», eller fordi fellene er stratigrafiske.
Nedslående leteresultater i modne områder kan derfor noen ganger skyldes at oljeselskapene har manglet geofysiske verktøy tilpasset de nye utfordringene.
Stordal har imidlertid ingen tro på noen «silver bullet». Heller ikke EM – som han ble godt kjent med da han jobbet i Shell – kommer i denne kategorien, til tross for at teknologien tidlig ble markedsført som nettopp det.
– EM er fortsatt i et tidlig stadium. Teknologien fungerer ikke over alt, sier han, men uten å nedgradere mulighetene som ligger i bruk av bergartenes resistive egenskaper.
Den utviklingen som de siste årene har skjedd innen seismisk datainnsamling mener han er en viktig utvikling.
– Det er positivt at det har blitt samlet inn en mengde med nye seismiske data i Nordsjøen og store deler av Norskehavet de siste fem årene. Det har riktig nok blitt skutt over flere generasjoner med gammel seismikk, men avbildningen av undergrunnen er nå mye bedre enn for få år siden. Bredbåndsdata er her et stikkord.
– Oppløsningen blir også mye bedre med ny teknologi. Den gjør det mulig å definere prospekter som det tidligere ikke var mulig å se, for eksempel stratigrafiske feller, samt at de gir anledning til å forfølge nye letemodeller.
– Vi tror det kan komme mye godt ut av dette, også nye funn.
Mens EM ble introdusert tidlig på 2000-tallet, har seismikk alltid vært – og vil sannsynligvis alltid være – det viktigste verktøyet i leting etter olje og gass på norsk sokkel. Opp gjennom årene refererer Stordal til flere radikale forbedringer, for eksempel «pre-stack» dybdemigrasjon og bredbåndsdata, som har gjort geologenes hverdag enklere.
– Vi snakker likevel ikke om en revolusjon. Det er heller snakk om evolusjon. Vi ser gradvise forbedringer som over tid og til sammen gir mye bedre data.
Kanskje står vi likevel overfor en liten revolusjon. Stordal refererer til maskinlæring, eller kunstig intelligens, der absolutt all informasjonen i den seismiske kuben skal utnyttes.
– Det blir samlet inn så store mengder data at det er vanskelig for det menneskelige øye å visualisere dem. Men ved å ta i bruk maskinlæring, kan vi kanskje om noen år – la oss si fem til ti – se nye mønstre i dataene og på den måten kunne definere nye prospekter.
Letedirektøren mener dette kan bety et paradigmeskifte i måten geologer og geofysikere jobber på.
– Det stopper ikke med seismiske data. Brønndata har også et potensial for maskinlæring, tror Stordal og refererer til 2000 letebrønner på norsk sokkel som kan analyseres med nye metoder, men – påpeker han – uten at geologene dermed blir verdiløse.
Det er altså all grunn til å følge letingen på norsk sokkel med spenning. Nye data og ny teknologi bør gi muligheter når den nye generasjonen med «explorationists» skal få anledning å utfolde seg.
Hele verden som nedslagsfelt
– Jeg hadde ikke noe ønske om å bli forsker.
Torgeir Stordal ser tilbake. Han valgte å studere realfag ved Universitetet i Bergen og endte opp som hovedfagsstudent ved Jordskjelvstasjonen. Det gikk så bra at han ble tilbudt vit.ass.-stilling, hvorpå han i et års tid jobbet med Svalbard-marginen. Forskningsskipet Mobil Search hadde samlet inn data.
Da han gikk ut fra universitetet i 1987, var oljeprisen på vei oppover etter en skikkelig nedtur i 1986. Så da Shell valgte å satse på ham, valgte han å satse på Shell. En industriell karriere var å foretrekke framfor et akademisk livsløp. Samtidig startet han på en «ny utdannelse» i geologi, geofysikk og flere andre fag. Shell overlater ingenting til tilfeldighetene.
– Med jobbskifte hvert 3.-4. år var det alltid nye utfordringer. I tillegg fikk vi bred eksponering mot flere fagfelt, så i tillegg til leting har jeg hatt stillinger innen feltutvikling og petroleumsøkonomi.
– Jeg trivdes godt i det flerkulturelle miljøet med varierte arbeidsoppgaver. En ting jeg satte stor spesielt pris på var at det, uansett fagfelt, alltid var mulig å få tilgang til topp ekspertise et eller annet sted i verden.
Det aller meste av tiden i det multinasjonale selskapet ble brukt på nordvesteuropeisk sokkel, der Norskehavet og Atlanterhavsmarginen var hans område gjennom seks år (2003-2009), og hvor han de siste fire årene i Norge (2009-2013) var letesjef for aktivitetene utenfor Norge, Storbritannia, Færøyene og Irland.
– Det handlet blant annet om å sette sammen et team av fagfolk fra 3 forskjellige lokaliteter og aktivitet i 4 nasjoner, og hvor de aller fleste endte opp i Stavanger etter ca. ett år.
Av mange arbeidsoppgaver ser han tilbake på oppfølgingen av gassfunnet i Linnorm-prospektet (rett vest av Draugen på Haltenterrassen) som en av de morsomste. Reservoaret hadde høyt trykk og høy temperatur (HPHT), og boreoperasjonene var både usedvanlig kompliserte og svært kostbare.
– Vi jobbet parallelt med leting, avgrensing og feltutviklingsplaner og hadde et svært kompetent tverrfaglig prosjektteam med stort engasjement der det skjedde noe hele tiden, minnes han.
ODs ressursestimat tilsier at det kan utvinnes drøyt 150 millioner fat o.e., men Shell har lagt prosjektet på vent.
Fire interessante år
De siste fire årene i Shell tilbragte Stordal som langpendler. Årene i Norge med et vidt ansvarsområde hadde kvalifisert ham til en annen type jobb. Den omfattende videreutdannelsen i geologi og geofysikk kom til nytte i selskapet som har global virksomhet.
Bakgrunnen var at Shell har behov for klarttenkende, erfarne fagfolk med et uhildet syn til å vurdere nye investeringer i oppstrømsvirksomheten. Siste stoppested i Shell ble derfor i Haag.
– Jobben gikk ut på en uavhengig og helhetlig evaluering av prosjekter som andre team jobbet med. Vi så på både geologi, produksjonsegenskaper, ressurser og reserver, utbyggingsplaner, kostnader og lønnsomhet.
– Vi måtte sette oss inn prospekter, funn og felt i produksjon og stille kritiske spørsmål til de som stod bak. Assurance, eller QC, ble det kalt.
To år i Afrika og to år i Asia med assurance medførte mye reising, men etter hvert overtok videokonferanser. Det siste kunne også være en nødløsning når sikkerhetssituasjonen ble for vanskelig.
Stordal ser tilbake på de fire årene i Haag med glede.
– Jeg fikk føle den globale petroleumsindustrien på pulsen, og jobben ga meg god anledning til å treffe nye mennesker og bli kjent med andre kulturer.
Vi vil tro denne mangfoldige og ganske spesielle bakgrunnen er en god ballast å ha med seg i den nye jobben.
Lederutdannelse på kjøpet
Da Torgeir Stordal gikk ut fra universitet kunne han med god rett kalle seg geofysiker. Etter mange år i et av verdens største oljeselskaper kan han imidlertid med full rett også kalle seg geolog. Selv skiller han mellom de to begrepene på en grei måte.
– Geofysikk er en målemetode, mens geologien beskriver mediet, altså Jorden. Så handler det om å integrere disse fagområdene slik at geologene har best mulig geofysiske metoder til å gjøre jobben sin.
I Shell-systemet fikk han også opplæring i mange andre fagområder. Ledelse var ett av dem. Det får han god bruk for som letedirektør i Oljedirektoratet.